(En Anbud365-kommentar) Bruken av offentlige anskaffelser til å bekjempe useriøse i arbeidslivet har bred støtte. Til formålet fins et vell av såkalte «modeller» som det sverges til i strategier og konkrete anskaffelser. Mange er svært like, men er gjerne navngitt ut fra f.eks. kommunens navn. Mangfold er bra, men i dette tilfelle kompliserende for leverandører i konkurransen over kommune- og andre grenser. Trolig på tide med en standardisert modell, en Norgesmodell, slik regjeringen har som mål. Så vil EFTAs overvåkingsorgan (ESA) bidra med grensesnittet mot anskaffelsesregimets prinsipper. Da mangler bare nok ressurser til å følge opp effektivt.
EFTAs overvåkingsorgan (ESA) vil se nærmere på de mange «modellene» som finnes i Norge når det gjelder å bekjempe arbeidslivskriminalitet via offentlige anskaffelser. ESA bestrider ikke den enkelte offentlige oppdragsgivers mulighet til å innføre slike tiltak i strategier for å bekjempe arbeidsrelatert kriminalitet i sine anskaffelser. Men det er visse begrensninger ifølge regelverket som må respekteres, spesielt behovet for forholdsmessighet og tilknytningen til det som konket skal kjøpes. Det må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Norske myndigheter har opplyst overvåkingsorganet om at det er nærmere 350 kommuner i Norge som har lagt til grunn ulike modeller for bekjempelse av arbeidslivskriminalitet. Selvsagt kan ikke ESA gjennomgå samtlige, men de ber om rammene for disse modellene, hva domstoler og Kofa har sagt og ment, hva nøkkel- og faginstitusjoner på feltet har stått for osv.
Grunnleggende prinsipper
Det er naturlig og ikke spesielt oppsiktsvekkende at ESA interesserer seg for dette fenomenet. Deres jobb er jo å føre tilsyn med praktiseringen av det EØS-felles regelverket for offentlige anskaffelser. Og da er forholdsmessighet og god nok tilknytning til hva som skal kjøpes, grunnleggende i anskaffelser det offentlige gjør.
Henvendelsen fra ESA indikerer en våkenhet når det gjelder å gjennomføre effektive, rettferdige konkurranser på like vilkår. Modellene er omfangsrike, og de sikter mot forhold som utvilsomt vil gjøre arbeidslivet mindre preget av useriøse. Offentlige anskaffelser er en sterk muskel. Feil bruk av en muskel er ikke bra. Hvor grensen går, må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Kanskje kan ESAs oppsummering bidra til ytterligere klarhet i grensesnittet.
Grunnlag for en Norgesmodell
Det kan være god bakgrunn for regjeringen som har satt seg fore å utvikle en Norgesmodell i samråd med partene i arbeidslivet og andre aktører i kampen mot useriøse.
En side ved alle modellene som er i bruk, er at en leverandør som vil ta oppdrag for flere oppdragsgivere, kan risikere å møte ulike krav i hver av konkurransene. Målene er de samme, tiltakene sikkert gode våpen i kampen, men for leverandørene betyr det merarbeid, økte transaksjonskostnader. Slike kostnader er det rikelig av fra før. Spørsmålet er så om alle modellene til sammen representerer en effektiv bruk av samfunnets ressurser. Sett i et slikt lys er ideen om en omforent Norgesmodell verd å tenke på, ja, trolig også å gjennomføre. Useriøse «ligner» vel hverandre uansett hvor de er – de unndrar seg å følge de regler som er satt opp av samfunnet.
Følge opp med nasjonale prosesser
Vi ser vel også at ESAs innsats kan ha sin begrensing om den ikke følges opp av nasjonale prosesser. Overvåkingsorganet tar gjerne for seg EØS-regelverket, men den store mengden anskaffelser foregår gjerne under EØS-terskelverdiene. Riktignok nevner ESA to sentrale, grunnleggende prinsipper som motiv for sin interesse for modellene. Og dette er prinsipper som gjelder for alle anskaffelser. Konkurranse skal gjelde uansett verdi av anskaffelse.
Her står vi på en måte ved en korsvei. Useriøse skal ut av arbeidslivet. Det er det mange gode grunner til – i utgangspunktet skal det ikke lønne seg å bryte regler. Men skal en «modell» svares av leverandører som konkurrerer om oppdrag så vidt innenfor nedre grense for norsk anskaffelsesregelverk? Et svar er ja, fordi enhver leverandør skal leve opp til kravet om seriøsitet i arbeidslivet. Så finnes det en problematisering: Er det forholdsmessig å kreve etterlevelse av alle kravene i en omfangsrik «modell» når verdien i konkurransen er noen få hundre tusen? Er svaret her nei, er det en stående invitasjon til useriøse å ta for seg under hva som er en grense for forholdsmessighet.
Kontraktens gjenstand
Hva som i et arbeidslivs-perspektiv har tilknytning til kontraktens gjenstand kan selvsagt også problematiseres. Kjøp av tjenester virker greit nok i så måte. Lønn, arbeidsvilkår, betaling av skatt, avgifter mm. er dokumenterbare – om kontraktsoppfølging og anskaffelsesprosess er grundig nok. Et spørsmål om ressurser, spør man oss.
Kjøp av varer fortoner seg noe mer utfordrende. Kjøper man en stol, kjøper man en stol med de og de kvaliteter. Det kan spores. Stort sett dreier det seg om råstoff og bearbeidelse. Og transport. Utviklingen i produksjon-/verdi-/leveransekjeden gjør seg ikke selv. I mange tilfeller er det maskiner som gjør jobben, i noen ledd trengs mennesker. Produksjon kan trolig ha god nok tilknytning til kontraktens gjenstand, men kan transporten det? Er det greit at en transportør med liten respekt for internasjonale arbeidsvilkår kan frakte noe som skal ende i det offentliges innkjøpte rom?
Og i bygg og anlegg?
Steg for steg
Dette kan bli omfattende og ta tid. Viktig, riktignok, men fokus er gjennom de siste årene mer og mer kommet på å bruke offentlige anskaffelser til å rydde opp i arbeidslivet – både i Norge og i hele EØS-området. Det er en utfordring for de som lager lover og regler, for de som tolker lover og regler. Det er en utfordring for leverandører til det offentlige som skal dokumentere etterlevelse og imøtekommelse av krav. Og det er en utfordring for små og store oppdragsgiver i det offentlige som skal kontrollere gjennom en anskaffelsesprosess og følge opp i kontraktsperioden. Vi er redd den ideelle fordringen her vil strande på mangel på ressurser. Da bortfaller motivasjon og hensikt. Steg for steg i riktig retning er beste medisin – en felles Norgesmodell basert på ESAs avklaring av grensesnitt mot tidsmessig tolkning av lov og rett på anskaffelsesområdet.
Ikke bare “trolig” – Absolutt nødvendig å raskt få regelverket på plass!!