(En Anbud365-kommentar) Uviljen mot konkurranse er enten politisk eller praktisk – eventuelt begge deler. Uansett er det en frykt som kan gi de uheldigste konsekvenser for så vel det offentlige som enkelt-bedrifter. Det kan sammenliknes med idrettskvinnen som aldri får konkurransetrening, men som har ambisjoner utover egenregi og intern øvelse. Slikt gir ingen verdiskaping, slik som profesjonelt drevne offentlige anskaffelser i praksis gir. Skal det imidlertid bli sunn konkurranse, trengs regelverk (som vi har) og god praksis (som varierer). Og håndhevelse for å hindre/stoppe styggedom.
I den siste fredagskommentaren før ferien er altså konkurranse tema. Å konkurrere er en øvelse som avstedkommer reaksjoner over hele spektret fra total fordømmelse til intens begeistring. Offentlige anskaffelser bør ligge omtrent midt i. En nøktern, fornuftsbasert utøvelse av konkurranse etter reglene. Vårt inntrykk er at profesjonelle innkjøpsmiljøer praktiserer slik.
For all konkurranse må det være regelverk, enten det er ludo, langrenn eller innkjøp. Intet regelverk er enkelt, selv i de enkleste er det spissfindigheter som man enten ikke husker (vil huske) eller ikke forstår. Uklarheter gir mange tolkninger. Dersom partene ikke blir enige har man i de mer alvorlige spillene et rettsapparat til disposisjon.
Regelverk-kompetanse
Trolig er ikke regelverket for offentlige anskaffelser det verste. Svært mange innkjøpsmiljøer i det offentlige har nå dette under huden, ispedd tolkninger av det – hovedsakelig i form av Kofa-avgjørelser. På leverandørsiden er det ikke så greit, selv om det hos mange er respektabel kompetanse på dette regelverket.
Men så er det dyrt å gjennomføre konkurransen, kanskje dyrere hos oss enn hos andre nasjoner. Transaksjonskostnadene kryper selvsagt langt ned om en innkjøper bare kunne ringe til en leverandør og legge inn en ordre så og så. Enda rimeligere dersom leverandøren fikk en slik avtale på lang sikt.
Mester uten konkurranse?
Men dette er jo å bli utpekt som vinner av en konkurranse – bli kretsmester – uten å konkurrere mot noen. Greit i øyeblikket, selvsagt, for konkurranse koster også for leverandøren. Han må stadig være bedre enn konkurrenten om han skal kapre kontrakter. Hvis det altså arrangeres konkurranse.
Omkring i landet har ser vi fra tid til annen at lokale politikere ønsker kontrakter fra deres kommune tildelt lokale bedrifter, fortrinnsvis, vil vi tro, innenfor egne grenser om mulig. Påfunnet kommer gjerne i forbindelse med at den lokale har tapt en konkurranse mot en utenbygds. Da kommer klagene, og politiske initiativ følger gjerne straks.
Selvsagt er det mulig å forstå dette. Lokale bedrifter med lokale arbeidstakere kaster av seg skatter til kommunen, og det å sikre/skape arbeidsplasser står høyt på en politikers agenda. Kostnaden tar kommunen, den lokale bedriften kan sikres monopol, prisene går opp, og innovasjon blir det ikke noe av – hvorfor skal man anstrenge seg når en slik avtale med kommunen er på plass?
Også regionalt og nasjonalt
Noe av det samme bildet ser man regionalt – og nasjonalt. I stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser står regjeringen til lyd for at det bør legges til rette for internasjonal konkurranse. Det har sammenheng med ambisjoner. Norske leverandører har så mye å by på at dersom de skjerper seg i internasjonal konkurranse kan de kapre kontrakter også andre land og føre penger hjem til beste for bedrift og ansatte. Og det offentlige. Samtidig kan de også tape kontrakter på hjemmebane fordi internasjonale tilbydere er best.
Å sikre konkurransedyktige bedrifter er en politisk oppgave, ikke gjennom beskyttelse, særordninger og liknende tiltak. Det ser naturligvis forskjell på bedrifter og bransjer. En IT-bedrift med en innovativ løsning av stor nytte for en offentlig virksomhet er noe annet enn den lokale håndverker med ambisjon å levere lokalt og for det meste til sin egen kommune. Men forskjellene når det gjelder konkurranse er likevel ikke store. De vil kapre kontrakter. Bli best. Da må ikke en offentlig virksomhet, uansett kontraktsverdi bidra til å hindre dem i det. Ved å sy puter under armene på dem, dvs. etablere en form for uangripelig monopolsituasjon, gjør man dem sårbare, ikke konkurransedyktige. Hvor mange ganger hører man ikke fra idrettsarenaene om en utøver som er litt «rustne» fordi vedkommende ikke har konkurrert på en stund? Er det slik vi vil ha næringslivet?
Terskelverdier ikke relevant
Å legge til rette for konkurranse har egentlig intet med terskelverdier å gjøre. Etter anskaffelsesregelverk skal det alltid være en eller annen form for konkurranse. Unnlater man slikt, gjør man stedlige/nasjonalt næringsliv en bjørnetjeneste. Også det offentlige taper. Det er som å fore småbarn med godterier. Resultatet kan bli tannvondt. La heller være, da øker muligheten for å bite fra seg. Slik er det også med en bedrift. Det behagelige ved å slippe konkurranse er den sikre veien til tap. Likevel er det politiske miljøer som ikke liker konkurranse og heller vil ha tannløse monopoler.
Nei, legg til rette for sunn konkurranse slik at flest mulig kan være med om de offentlige oppdragene. Hverken kommunegrenser, fylkes-/regiongrenser eler landegrenser er egentlig relevante hindre som legitimerer fravær av konkurranse over disse grensene.
Også styggedom …
Kampen om kontrakter kan riktignok føre til mye styggedom – noen mister alt, noen er korrupte, andre inhabile og alt hva verre er. Noen blir til og med rike. Dette speiler vel noe som tok til da Eva i sin tid tok eplet fra Adam. Vi får lite på det gode i menneskene, Kofa og domstolene. I hvert fall ikke stenge for sunn konkurranse.
Neste fredagskommentar fredag 16. august.
God sommer.
Bli den første til å kommentere på "Motstand mot konkurranse kan lett bli den sikre vei utfor bakke"