(En Anbud365-kommentar) På førstkommende mandag – eller kanskje ikke før om en drøy uke – får vi vite hva Stortinget mener: Er det å redde – som det ser ut – en statsråds prestisje viktigere enn å skaffe seg et mer effektivt verktøy for å fremme klima- og miljøhensyn i det offentliges kjøp for over 800 mrd årlig? Det har selvsagt med forslaget til endret lov om offentlige anskaffelser å gjøre. Mandag kommer forslaget fra Stortingets næringskomite sydd sammen av den 28 år gamle møtende varamannen Tobias Hangaard Linge fra Akershus. Er da en statsråds «innfall» med 30%-vekting uten utredning fortsatt med, eller vil Stortinget heller ha ekspertrådet fra Anskaffelsesutvalget – om å tenke på hvilke klima- og miljøhensyn det man kjøper i stedet.
Innstillingen fra Stortingets næringskomite kommer en eller annen gang i løpet av mandag førstkommende, 2. desember. Etter planen. En uke senere, 9. februar, er saken ført opp på dagsordenen for Stortinget, og om lag tre uker senere, 1. januar 2026 er ny lov på plass.
Mye kan skje
Med mindre Stortinget vedtar å sende lovforslaget tilbake til Regjeringen. Sammensetningen av Stortinget er i dag slik at dette er en mulighet. Hvor realistisk det er, har ikke vi noen formening om. Men dersom et flertall i Stortinget f.eks. vil ha en vesentlig annen §5b (minimum 30% vekting av klima- og miljøhensyn mm.), kan parlamentet sende lovforslaget tilbake med beskjed om et annet innhold i paragrafen.
Det er tvilsomt om regjeringspartiet vil trumfe gjennom foreslått innhold i paragrafen. I tilfelle blir resultatet enten at den forblir uendret eller at regjeringen tar sin hatt og går (ulike resultat av et evt kabinettspørsmål). Selv om de mange, mange dyktige fagfolkene innenfor offentlige anskaffelser kan mene det, så er ikke anskaffelsesloven så viktig i samfunnet som helhet at en regjering risikerer sitt liv – eller at en mangfoldig sammensatt opposisjon risikerer å måtte gå i regjering.
Men mye kan skje.
Partilojalitet
Å fremme et lovforslag med det innhold §5b har fått, forteller oss rett og slett at det å berge tidligere næringsminister Jan Christian Vestres prestisje er viktigere for regjeringen enn en mer målrettet innsats for klima og miljø. Det oser av rørende partilojalitet. Vi smelter rent av slikt.
Nå kan det være en annen tolkning av dette også, riktignok. Regjeringen kan la Stortinget ta jobben med å endre paragrafen ved at det blir flertall for noe annet og så aksepterer regjeringen hva Stortinget da sier. Dette uregjerlige Stortinget gikk sine egne veier, kan man si, mens de – regjeringen – viste seg som de beste partikamerater. Greit å ha noen å skylde på samtidig som man redder eget skinn.
Ut av den tomme luft
Som mange husker, løftet nevnte statsråd hånden opp i den tomme luft og fanget inn en ide som kunne gjøre ham til en av miljøets og klimaets frontrunnere. «Bør» foran 30% ble «skal». Ingen utredning i forkant, bare «just like that». Og iverksatt det ble, for snart to år siden. Så er spørsmålet om Stortinget vil forlenge dette uutredede stykke statsradsarbeid.
I mellomtiden er det jo kommet grundig utredninger fra et sakkyndig utvalg, Anskaffelsesutvalget, oppnevnt av regjeringen selv. Utvalget forkastet enstemmig dette med 30%-vekting, og mente at det måtte være ytelsen som er viktig. M.a.o. hva det man kjøper fører til av miljø- og klimagevinster. Men en konklusjon fra en gruppe sakkyndige etter grundig disseksjon av temaet, ble avfeiet av dagens næringsminister. Slikt holder ikke opp mot å ta vare på en statsråds prestisje, må man tro!
Tynn sytråd og naturlig lovlydig
Nå praktiseres visstnok heller ikke 30% så mye. Det går mye på ulike unntak. Og næringsministerens argumentasjon for å fortsette med 30% i en ny lovsetting, er tynnere enn en tynn sytråd. Ifølge statsråd Cecilie Myrseth har denne 30% ført til økende oppmerksomhet om miljø og klima i offentlige anskaffelser. Dokumentasjon for denne troen er vanskelig å oppdrive, men kan ikke utelukkes. På den annen side, en sjekk av artikler om temaet på Anbud365 viser et utall påvirknings-vinkler brukt for å oppildne innkjøpere til å stille miljø- og klimakrav.
Vi våger dessuten den påstand at en hvilken som helt proaktiv annen bestemmelse om samme tema i anskaffelsesreglene ville ført til eksakt samme oppmerksomhet. Dette er ikke noe forbeholdt 30%-vektingen.
Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har dessuten undersøkt og funnet av flere og flere benytter dagens paragraf om 30% m/tilbehør. Tja, DFØs konklusjon er ikke verd en overskrift med stort mer enn 14 punkt. Undersøkelsen er det intet å si på, helt etter reglene for slikt. Men konklusjonen? Hadde DFØ funnet at flere og flere gav blaffen i denne regelen, hadde det vært grunn til å gå i skrinet og funnet frem voksne typer i overskriften. Men innkjøpere og oppdragsgivere som del av det offentlige er jo lovlydige, de driver ingen lovboikott og tar selvsagt gradvis i bruk de nye reglene. Lojalitet, heter det vel.
Ellers da?
Det beste man kan si er vel at mange leverandører har skjerpet sitt arbeid med å kutte utslipp, og at det sannsynligvis har bidratt i riktig retning. Men om et av eksperter vraket statsråd-påfunn her er mer virkningsfullt enn et dokumentert, målrettet forslag fra ekspertisen selv, vil man neppe få vite. På den annen side: Det gjelder jo også tillit til politikere. Høsten har gitt oss flere påminnelser her.
I lovforslaget ellers er det trolig ikke mye som eventuelt kan vekke de større politiske bølgene. I hovedsak er dette en endring av dagens lov på området samfunnshensyn. Paragrafer knyttet til dette er samlet, det er lagt til noen paragrafer, som innovasjon og beredskap, i denne samlingen. Klima- og miljøinteressene ønsker mer, ikke minst rapportering av resultater, noe som kan gi noen verbalforslag. Likeledes lovens innslagspunkt – foreslått hevet fra 100 000 til 300 000. Kanskje noen vil heve den enda høyre – til EU/EØS-tersklene?
Velbrukte hester ut av stallen
Et punkt i lovforslaget har hisset opp NHO. Dagens §4 er ikke med videre. I den står det om de grunnleggende prinsippene – likebehandling etc. Anskaffelsesutvalget, der NHO var representert, skriver i sin innstilling: «Utvalget mener at en ny anskaffelseslov bør ha en egen bestemmelse som gjennomfører sentrale EU-rettslige prinsipper for offentlige anskaffelser i norsk rett, slik som dagens § 4. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at EU-prinsippenes anvendelsesområde bør avgrenses til anskaffelser som faktisk faller inn under EØS-rettens anvendelsesområde, slik det er gjort i Danmark». NHO tok ikke disens på dette, så vidt vi kan se.
I forslaget til revidert anskaffelseslov har regjeringen droppet paragrafen, slik at det i tilfelle vil være alminnelige forvaltningsmessige regler som skal gjelde for anskaffelser under der EU-direktivene gjennom EØS-avtalen råder. Det liker ikke NHO og trekker frem fra stallen «kameraderi» og «hoffleverandører» igjen. Disse er jevnlig bruk ved enhver heving av innslagspunkt og andre grenser for nasjonale anskaffelser de siste 20-25 årene. Om dette i ettertid har blitt slike sannheter i praksis at de har satt navn på tidsperioder, er ikke særlig omtalt i våre spalter. Noe de i tilfelle nok ville blitt gjort.
Spennende, følg med
Så får vi se hva vi sitter igjen med i begynnelsen av desember. Ikke ved noen annen tidligere lovendring/-justering e.l. har det knyttet seg like stor interesse til hva de innvalgte på Stortinget måtte finne på. Så er det da ytterst sjelden at en nasjonalforsamling her hjemme har en så utfordrende sammensetning som dagens. Vipps kan selv en anskaffelseslov bli historisk, som bensinavgiften som felte en regjering på 1980-tallet. Vi tror det ikke, men et område der det offentlige bruker drøyt 800 mrd hvert år er jo ingen bagatell. Det er vel bare trygdebudsjettet og Oljefondet som kan konkurrere?
Følg med, det skal vi.
Bli den første til å kommentere på "Statsrådsprestisje eller miljø og klima"