Suksess, politisk gimmick eller mageplask?

(En Anbud365-kommentar) Regjeringen med næringsminister Jan Chr. Vestre i spissen skal ha for at de skjerper miljøhensyn i offentlige anskaffelser. I lys av klimaendringene som vi så å si daglig registrerer med større eller mindre bekymring, skulle det egentlig bare mangle at myndighetene ikke gjør sitt ytterst for å, slik de ser det, bidra til at klimamålene nås. Men har de sagt A, må de også si B. Ellers kan dette forbli en politisk gimmick, men et mageplask i kampen for å nå målene. Flere sentrale elementer løftes allerede: Er det rett medisin? Er det nok kompetanse der ute? Skaper det klagekaos? Trengs et «politi», et tilsyn? Eller holder det med at bare de aller største offentlige oppdragsgiverne følger de kommende miljøreglene?

Regjeringen har sitt forslag til skjerpede miljøkrav ute på høring. Fristen er 8. mars neste år og siktemålet er at forskriftsendringen skal tre i kraft i løpet av 2023 – fortrinnsvis før 1. juli. At regjeringen har funnet grunn til å gjøre noe, skyldes dels de klimapolitiske forpliktelsene Norge har påtatt seg – av gode grunner. En annen grunn er at i forpliktelsenes alvorlige lys fremstår dagens forskriftsbestemmelser for miljø og klima puslete. Og Riksrevisjonen har avslørt at bruken av krav til miljøhensyn ikke er blitt noe allemannseie, og oppfølgingen av de krav som stilles, i hovedtrekk er som all annen oppfølging av kontrakter med det offentlige, godt unna all rimelig forventning.

Regjeringen lanserer tre alternative forslag til ny forskrift, som kanskje kan bli en del av loven i fremtiden – avhengig av hva det utvalget som ser på regelverket samlet, kan komme til å foreslå av endrede strukturer for å gjøre at reglene treffer sitt formål bedre enn i dag.

Mest egnede forslaget?

Av de tre alternativene er ikke Anbud365 mye i tvil om at «forslag 2» er det mest egnede dersom regjeringens intensjoner best mulig skal følges opp. Det er slik:

«Forslag til ny § 7-9:

«Oppdragsgiveren skal ta hensyn til å minimere miljøbelastningen og fremme klimavennlige løsninger ved sine anskaffelser. Offentlige oppdragsgivere skal stille miljøkrav eller kriterier på minst ett av følgende trinn i anskaffelsesprosessen:

a) Kvalifikasjonskrav

b) Kravspesifikasjon

c) Tildelingskriterium

d) Kontraktsvilkår»

Forslag til ny § 18-1 (3a)

«På områder med ikke uvesentlig miljøbelastning skal miljøhensyn alltid vektes minimum 30 prosent.»».

§ 7-9 er i dag å finne under de alminnelige bestemmelsene, som gjelder alle anskaffelser der regelverket gjelder. § 18-1 (3a) er blant bestemmelsene som gjelder anskaffelser over EU/EØS-tersklene. I de to andre alternativene fra regjeringen er bestemmelsen om minimum 30%-vekt for miljøhensyn med i §7-9, m.a.o. er det ingen som i utgangspunktet slipper unna dersom det de skal kjøpe, er miljø-/klimarelevant

Kommunalt selvstyre

Uansett valg skal endringene gjøres gjeldende i tre forskrifter – anskaffelsesforskriften, forsyningsforskriftene og konsesjonskontaktforskriften. Hvordan det blir for Forsvaret når de ikke kjøper etter anskaffelsesforskriften, fremgår ikke like tydelig i høringsnotatet.

En interessant registrering i høringsnotatet er at kommunene og fylkeskommunene ikke lenger vil stå fritt. Miljøhensynet trumfer det kommunale selvstyret, fremgår det. Det er funn i forarbeidene til kommuneloven som åpner for at nasjonale mål, dersom de anses for viktige nok, kan gå utenpå den kommunale handlefriheten. Nærings- og fiskeridepartementets vurdering er at et nasjonalt mål om å ta hensyn til miljø for å redusere klimagassutslipp kan være et slikt mål. Dette kan komme til å koste for kommunene, som blir bedt om å angi i sine høringsuttalelser hvor mye det i såfall kan dreier seg om. Spennende å se hva KS vil si om nettopp dette.

Ikke lenger pris alene

En annen kjepphest som settes på stallen, er at pris alene skal avgjøre hvem som får kontrakt. Med miljø som «skal-krav» på minimum 30% er det vanskelig å se bort fra det, og da blir det i stedet en diskusjon om hva slags evalueringsmodell som er best å velge. Og fra Anbud365s spalter har vi erfart at dette er det strid om blant de lærde på feltet. Men næringslivet har allerede vært ute med tilløp til jubel, skal vi tro førstekommentarene fra NHO. Dermed kan jo mulige leverandørene til det offentlige som virkelig har satset på miljøfremmende produkter og produksjon, endelig få uttelling for sine investeringer. De som ikke har det, men er billigere på pris, har fortsatt noen måneder å skjerpe seg på.

Dersom et slikt krav skal gjennomføres og følges effektiv opp, trengs i hvert fall kompetanse og trolig noe mer enn Kofa dersom effektiv kontroll av oppfølgingen skal gjennomføres. Kompetansen er etter hvert blitt betydelig bedre, men på området skjer det så mye så fort – ikke minst i form av stadig økende tilgang på kunnskap, at vi snakker om ferskvare når kompetanse omtales. Spørsmålet er om alle offentlige oppdragsgivere, enten hver for seg eller i form av samarbeide, har ressurser nok til å henge med i kunnskapsutviklingen, slik at kontraktstildeling og oppfølging holder mål.

Det gir ingen skandaleoverskrift av å melde tvil.

Mer klaging – behov for tilsyn?

Vi ser også at dette med kompetanse og valg av evalueringsmodell – enn si uklarheter om slikt, lett kan bidra til økt behov fra leverandører til å klage dersom de blir forbigått. Bare bruk av laveste pris, som i utgangspunktet synes enkelt å vurdere, bidrar jo til betydelig mengder klager.

Dette igjen leder oss over på Kofa.  Behandling i dette meget kompetente organet er avhengig av at en eller annen klager. Når de nye miljøkravene er på plass, regner vi med å få tilført mye ny kunnskap fra Kofa-avgjørelsene på klager som dette avstedkommer.

Men hva med alle de som ikke kommer til å følge regelverket? Riksrevisjonens undersøkelse har gitt en indikasjon at dette ikke nødvendigvis er få. Først må man jo gi alle en viss tid til å gjøre ferdig eksisterende avtaler løpetiden ut, si maksimum fire år. Hvis Riksrevisjonen da gjøre en ny undersøkelse og sammenlikner med den ferske, hva finner de da? Anbud365 tror et tips på et voldsomt oppsving vil gi høye odds.

Mest effektive verktøyet?

Det er mange grunner til det. Inntil de respektive markedene når kritisk masse kan lett miljøkravene gi dyrere priser, og spørsmålet er hvor villig regjeringen er til å kompensere. Mange av anskaffelsene går under radaren, f.eks. de som hører inn under den nasjonale terskelverdien. Det kan også tenkes at leverandører synes det er til for stort bry – i tillegg til alt annet når det gjelder offentlige anskaffelser, at de slutter å levere tilbud. I et lite land som Norge med allerede få leverandører på flere markeder og en gryende skepsis mot alt som kommer fra utlandet, kan dette føre til en gylden fremtid for de som sier de ønsker konkurranse, men trives aller bet som monopolist. Og det kan reises spørsmål om dette er den mest effektive måten å ty til dersom Norges internasjonale klima- og miljøforpliktelser skal etterleves. En faglig strid er allerede i emning.

Svenskene har en tilsynsordning for offentlige anskaffelser i regi av Konkurrenstilsynet. Den skal nå styrkes. Her hjemme har regjeringer hittil vært lunkne til noe slikt. Konkurransedirektøren luftet imidlertid på nytt tanken om å vurdere tilsyn nylig. Et politi til å passe på at alle offentlige oppdragsgivere virkelig stiller de miljøkravene de skal gjøre. Via stikkprøver. Når regjeringen har slike ambisjoner som på miljø-området innenfor offentlige anskaffelser, er det et spørsmål om Kofa og domstoler er håndhevelse nok. Politiet tar råkjørere i trafikken fordi det står om liv og helse. På noen sikt dreier klimaendringene seg også om liv og helse – da for millioner av mennesker omkring i verden. Skal næringsminister Jan Chr. Vestre la «råkjørere» som ikke følger hans kommende forskriftsendring om miljøhensyn, slippe unna «politikontroll»? Holder det at «medtrafikanter» klager i ettertid? Blir virkningen av de skjerpede tiltakene da som forventet?