Selv om man i stadig større grad konkurranseutsetter, er det ikke til å stikke under en stol at mange kommuner fremdeles har lokale “hoffleverandører”. Og det er riktig at disse i mange tilfeller har gjort seg helt avhengig av omsetningen disse avtalene skaper. Så kan man stille spørsmål om denne praksisen er å gjøre leverandørene en bjørnetjeneste – i hvert fall på sikt. Det fremgår av et svar fra innkjøpssjef Jacob M. Landsvik, Universitetet i Oslo, på spørsmål fra Anbud365 om prioritering av lokalt næringsliv.
Anbud365 ville igjen sjekke ut en problemstilling med sitt kommentatorkorps. En rekke presseoppslag og revisjoner av anskaffelsesstrategier i høst har rettet oppmerksomheten mot å prioritere lokale bedrifter når det offentlige gjør anskaffelser. Bakgrunnen er generelt et ønske om å sikre lokalt næringsliv og arbeidsplassene (på bekostning av andre, gjerne store foretak utenfra, spesielt et ønske nå i pandemi-tider, der lokalt kjøp kan fremstå som støtte til overlevelse av stedlig næringsliv. Kravet kommer fra politikere og næringsliv.
Og da stilte vi to spørsmål – et prinsipielt (til alle) og et til de i kommentatorkorpset som kan tenkes å møte kravet/behovet for å prioritere lokale næringsdrivende:
- Hva er deres prinsipielle synspunkter på å prioritere lokale hensett til anskaffelsesregelverkets formål og når regelverket skal være en katalysator for grønn omstilling?
- Hvordan er situasjonen hos dere, merker der et slikt press? Gjør dere grep for å prioritere de lokale? I tilfelle hvordan.
Først ut med svar er
Jacob M Landsvik, innkjøpssjef, Universitetet i Oslo
Han peker på at Kommune-Norge merker presset i større grad enn Universiteter spesielt og statlig sektor generelt. Forventningene er nok større til at kommunene skal støtte lokalsamfunnet, både basert på deres rolle i samfunnet, men også på et historisk kjøpsmønster. Flere av UiOs innkjøpere har erfart dette i betydelig grad som kommunale innkjøpere, både med liknende utspill i media som det refereres til i Anbud365.no, og direkte påvirkningsarbeid ifm konkurranser – både fra leverandører, organisasjoner og politikere. Til tider en ganske uheldig form for påvirkning.
– Selv om man i stadig større grad konkurranseutsetter, er det ikke til å stikke under en stol at mange kommuner fremdeles har lokale “hoffleverandører”, konstaterer Landsvik, noe som sikkert kan forekomme også hos statlige oppdragsgivere. Og det er riktig at mange leverandører i enkelte tilfeller, har gjort seg helt avhengig av omsetningen disse avtalene genererer. Så kan man stille spørsmål om denne praksisen er å gjøre leverandørene en bjørnetjeneste – i hvert fall på sikt.
Et universitet har en litt annen eksistensberettigelse og formål, fremholder han. Dette bør også gjenspeiles i hvordan man gjør anskaffelser. Ønske om lokale leverandører er ikke like fremtredende for universitetssektoren. Men å ha et bevisst forhold til å bearbeide leverandørmarkedet, slik at små leverandører også kan vokse seg større og bli flere, er selvsagt lurt. Både økonomisk, men også for å øke innovasjonskraften i markedet.
Eksempler
Landsvik gir også eksempler på virkemidler for å øke lokale/små aktørers konkurransekraft:
- oppdeling av anskaffelser der det er mulig, og gjennomføre flere anskaffelser der omfanget ikke er for stort for små og nyoppstartede bedrifter. Dette krever som regel mer ressurser på oppdragsgiversiden, og kan være en betydelig utfordring særlig i kommune-Norge.
- Bidra til bedre markedsdialog i forkant av anskaffelsesprosesser. Det er viktig for å sikre oppmerksomhet om kommende konkurranser, men også for å få innspill på krav, kriterier og oppsett som ikke begrenser konkurransen.
- Øke markedskunnskapen hos oppdragsgiver. Hvilke aktører finnes lokalt, og hva er deres kompetanse? Dette kan i stor grad gjøres ved å øke andelen frivillige kunngjøringer.
- Generell dialog med næringslivet. Eksempelvis gjennom å annonsere kommende konkurranser på et tidlig tidspunkt. Eller å bidra til å øke lokale leverandørers kunnskap om offentlige anskaffelser og de krav og forventninger som stilles av en leverandør. Ofte er kompetansen på anbudsprosesser svak hos de små.
- Gjøre konkurransene mindre formalistiske. Redusere krav til dokumentasjon. De største er vant med å delta i anbudsprosesser, og har mye ferdig utarbeidet dokumentasjon og egne dedikerte ressurser til å utarbeide tilbud. For de små, lokale kan en omfattende anbudsprosess virke som en altfor stor hindring.
- Passe på å ha få, men relevante kvalifikasjonskrav.
- Større miljøfokus, vil i de tilfeller der transport er en betydelig del av avtalen være til fordel for de lokale.
Bli den første til å kommentere på "Anbud365-kommentatorene (I): En bjørnetjeneste å holde seg med «hoffleverandører»?"