Offentlige innkjøp er en form for arrangerte konkurranser som har mer til felles med Tour de France, Kirkevalget og Squid Game enn man kanskje skulle tro, slår Trygve Gudmund Harlem Losnedahl fast i sin avhandling, som han forsvarer ved Universitetet i Oslo i dag. Det vesentligste foreskrevne virkemiddel i offentlige innkjøp er å arrangere konkurranser. Aktiviteten offentlige innkjøp har klart som sin fremste målsetting å få gode avtaler, men reguleringen av offentlige innkjøp har ikke hatt dette som sitt fremste mål, heter det.
Avhandlingen til Losnedahl undersøker norske og EU-rettslige regler for statlige innkjøp fra 1821 og begrunnelsene politikerne har gitt for å vedta reglene. Avhandlingen undersøker m.a.o. hvorfor og hvordan man regulerer offentlige anskaffelser, ifølge en omtale på jus.uio.no.
Et viktig funn og poeng er at det vesentligste virkemiddelet som har vært foreskrevet, er å måtte arrangere konkurranser. Dette er det gode grunner til, for de gir mulighet for politisk styring, kontroll og økonomisk effektivitet. Men når konkurransene ikke virker, det vil si når man ikke får deltakernes innsats og kamp mot hverandre, er de unødig rigide, unødig kostbare og åpner for misbruk. Derfor har det alltid vært en lang rekke unntak fra plikten til å arrangere disse formelle konkurransene.
Avhandlingen gir grunnlag for å spørre om unntakene burde vært enda flere.
Vet ikke innkjøperne best?
Hvorfor påbyr vi offentlige innkjøpere å arrangere konkurranser? Det er en grunnleggende antagelse i samfunnet vårt at de som kjøper kjenner sine behov best og er best i stand til å gjøre kjøp som er nokså kostnadseffektive. Likevel har vi hatt regler for offentlige innkjøp siden 1822 som bestemmer at det offentlige normalt skal arrangere formelle konkurranser når de skal kjøpe. Vet ikke offentlige innkjøpere best hva de bør kjøpe og hvordan de bør kjøpe?
Det korte svaret, heter det i omtalen, er at de som har vedtatt offentlige anskaffelsesregelverk ikke har begrunnet dette i at det skal være kostnadseffektivt. Det stemmer ikke, som departementet har skrevet en gang, at «[r]egelverkets konkrete og detaljerte prosedyreregler er i første rekke ment å stimulere til best mulig ressursutnyttelse i offentlig sektor».
Forfulgt politiske formål
Hvis innkjøperens hovedmål er å få behovet dekket, vil det mest kostnadseffektive for innkjøperen være å kjøpe det godet som dekker behovet til beste forhold mellom kvalitet og pris, samtidig som man bruker så lite som mulig på selve kjøpsprosessen. Da er det ikke kostnadseffektivt å måtte betale ekstra for å ivareta miljøhensyn, distriktspolitikk eller EUs næringsliv i konkurranse med Kina, Japan og USA. Selv om det ikke er kostnadseffektivt har så godt som alle reguleringer av offentlige anskaffelser forfulgt slike forskjellige politiske formål. Ved å pålegge innkjøperne å arrangere regelstyrte konkurranser kan sentralmakten tvinge innkjøperne til å ta disse hensynene, og få hjelp av leverandørene til å sikre etterlevelse.
I omtalen av avhandlingen slås det fast at det heller ikke er kostnadseffektivt å arrangere en formell konkurranse når man på forhånd «vet» hvem som vinner eller når verdien på kontrakten ikke står i forhold til kostnadene ved å arrangere konkurransen. Likevel har politikere villet bruke arrangerte konkurranser i utstrakt grad, bl.a. fordi de er gjennomsiktige og regelstyrte, og dermed også kan sikre tillit til den offentlige pengebruken.
Antakelsene må snus på hodet
– Vi må snu om på våre antakelser om hvorfor offentlige anskaffelser reguleres. Mens aktiviteten offentlige innkjøp klart har som sin fremste målsetting å få gode avtaler, har ikke reguleringen av offentlige innkjøp hatt dette som sitt fremste mål. Tvert imot. Regelverket har vært gitt for å sikre tilliten til staten og ivareta samfunnets til enhver tid politiske målsettinger, uten å gå på bekostning av kostnadseffektive innkjøp i for stor grad.
Arrangerte konkurranser
Det har vært oversett i forskningslitteratur, både innen juss og økonomi, at ulike typer arrangerte konkurranser har felles kjennetegn. De er tidsbegrensede, regelstyrte arrangementer som tildeler begrensede goder blant deltakerne basert på arrangementets regler. Dermed har Tour de France, Kirkevalget og Squid Game mer til felles med offentlige anskaffelser enn man kanskje skulle tro. De er alle eksempler på arrangerte konkurranser.
Det har også, heter det, vært oversett at arrangerte konkurranser er fantastiske politiske styringsverktøy. De kan gi i både pose og sekk. Når de virker, får man innsatsen og kreativiteten til flere konkurrenter som forsøker å gjøre det bedre enn de andre, enten det er budgivere i en havvindsauksjon eller leverandører som kjemper om en veikontrakt.
I tillegg kan man fylle de arrangerte konkurransene med de reglene man vil, som å gi preferanse til norske leverandører, som man gjorde i olja, eller motsatt, forby fordeler til norske leverandører, som i EØS-regelverket. Endelig sikrer de arrangerte konkurransene rettsstatsidealer ved regelstyring, åpenhet og kontroll.
Bli den første til å kommentere på "Avhandling: Offentlige innkjøp mer til felles med f.eks. Tour de France enn man skulle tro"