En smule kaotisk og historisk

(En Anbud365-kommentar) En måned før 2023 blir 2024 råder en form for kaos i den offentlige anskaffelsesverdenen knyttet til miljø- og/eller klimakrav. Det kan være positivt for det skaper interesse og engasjement, uten at vi tror hensikten med forslaget om 30%-miljøvekting hadde et slikt formål. Samtidig står vi i en historisk epoke. Et sakkyndig Anskaffelsesutvalg har lite eller ingenting til overs for 30%-forslaget, og: Utvalget er oppnevnt av samme statsråd som har foreslått 30%-regelen. Anbud365 kan ikke huske at det på vårt område er skjedd før. Og de som er i ferd med å forberede anskaffelser for neste år, har ennå ingen veiledning til 30%-regelen å holde seg til. Den skal jo virke om en måned.

I uken arrangerte Anbud365 i samarbeide med Advokatfirmaet Thommessen årets tredje samling i Innkjøpsforum for forsyningssektoren. Mye dreide seg der om grønne anskaffelser: Mads Norberg og Åsmund Gusfre i Skagerak Energi gav de fremmøtte sine erfaringer med gjennomføring av en grønn anskaffelse, mens Lars Inge Vågen, Norled, avleverte tilsvarende fra et leverandørperspektiv. Og, ikke minst, Gunnar Wedde fra Oslo kommune, tok for seg oppfølging av miljøkrav i kontraktsgjennomføringsfasen.

Ikke i harmoni

Samtidig er vi jo i en situasjon der skjerpede miljøkrav skal tre i kraft om temmelig nøyaktig en måneds tid, mens et forslag til ny anskaffelseslov er ute på høring med frist 10. februar neste år. Og den nye forskriften og anskaffelseslov-forslaget er ikke i harmoni – det er to forskjellige verdener. På samlingen i Innkjøpsforum for forsyningssektoren var temaet for Wenche Sædal og Espen Randen fra Thommessen nettopp den nye miljøbestemmelsen og NOU-en med lovforslaget til om grønne anskaffelser. NHOs Arnhild Dordi Gjønnes er medlem av utvalget (Anskaffelsesutvalget) som har foreslått den nye loven, som hun presenterte hovedpunkter fra.

Og ikke minst, det var en aktiv forsamling, det ble ikke bare lyttet, men også fremmet synspunkter og spørsmål. Hva som skal bli lov for anskaffelser i forsyningssektoren kommer imidlertid Anskaffelsesutvalget tilbake til i sin delutredning primo mai neste år, men det kommer nok til å bli noe av det samme som forslaget i delutredning nr. 1 – tilpasset de spesielle forutsetningene som gjelder for denne sektoren. Også en egen lov for konsesjonskontrakter skal komme fra utvalget, mens en lov om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser har utvalget overlatt til Forsvarsdepartementet å utforme.  Det meste kommer i lovs form, forskrifter er stort sett «ut», om vi skal våge å tabloidisere.

Mye godt miljøarbeid

Inntrykket vi sitter igjen med etter å ha lyttet på nevnte samling er dels en erkjennelse av at i praksis foregår det allerede en god del målrettet miljøarbeid gjennom anskaffelsene med dagens regler. Dels er det inntrykk av en relativt kaotisk situasjon på lovgiver-nivå for tiden.

Fra 1. januar 2024 skal vekting av miljø- og/eller klimakrav i tildelingskriteriene være 30% som hovedregel. Denne forskriftsendringen gjennomføres uten (tilgjengelig?) forarbeider og uten å ha vært på høring. Høringsnotatet i sin tid omhandlet tre alternativer, så laget Nærings- og fiskeridepartementet på basis av en lang rekke svar, et kompromiss av de tre. Dette blir nå forskrift. Hva sentrale begrep i forskriften som «miljøbelastning som er uvesentlig» eller «klart at dette gir en bedre klima- og miljøeffekt» skal forstås, rent juridisk, er ikke klart.

Uansvarlig korte tidsrammer

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) arbeider på spreng for å få ferdig en veiledning til denne forskriften. I uke 50 skal den foreligge. Første utkast var ferdig litt tidligere i høst, og lå ute på høring en uke. Blant høringsinnspillene er det ikke alle som er like begeistret for den korte høringsfristen, blant disse en av Norges aller største offentlige innkjøpere, Statens vegvesen. Men DFØ gjør bare hva de makter innenfor nær uansvarlig korte tidsrammer.

Allerede er det mange som er i gang med å planlegge anskaffelser for publisering over på nyåret. De har ingen veiledning å holde seg til når det gjelder 30%-kravet. De må stole på egen kunnskap, som ofte er ganske god riktignok, er det viktig å slå fast. Likevel, ingen god, enn si ideell situasjon.

Ingen tro på 30%-kravet

Vi minnes for øvrig Miljødirektoratets synspunkt i høringsrunden med de tre alternativene. Direktoratet hadde ikke faglig grunnlag for å si hvilket av de tre som ville være best, hensett til å nå klima og/eller miljømål. Og Anskaffelsesutvalget tar klinkende klart avstand fra 30%-løsningen. Utvalget ønsker å sikte seg inn mot ytelsen man skal kjøpe, det er dens bærekraft-effekter som skal bidra til den grønne omstillingen. 30%-løsningen er et grep inn i selve anskaffelsesprosessen. Slikt har ikke utvalget noen tro på.

Anbud365s redaktør har fulgt alle anskaffelseslov-utredninger fra Tronslin-utvalget med påfølgende lovproposisjon rundt tusenårsskifte til dagens. Det er vanskelig å finne at et oppnevnt offentlige utvalg har tatt så tydelig avstand fra et forskriftsforslag fra sin oppdragsgiver slik Anskaffelsesutvalget nå har gjort. Men så har da også dagens næringsminister innrømmet i interne partifora, erfarer Anbud365, at hans kunnskaper om offentlige anskaffelser ikke er av beste merke. Og man kan undre seg over om han i det hele tatt har konsultert sin administrasjon før han gikk ut med 30%-forslaget.

Mer omfattende veiledning?

Næringsministeren mente jo også i sin tid at det måtte være noe i veien med dagens lovverk når man trengte en veiledning på mange hundre sider. Hvor lang veiledningen knyttet til 30%-forskriften blir, vet vi jo ikke ennå, men trolig kommer vi opp i tresifret antall sider. I vår digitale tidsalder behøver egentlig ikke det bekymre dersom søkefunksjonen er god. Så har departementet selv en veiledning på sine sider, som riktignok ikke er oppdatert. Og EU kommer stadig med sektorvise miljøtiltak, som etter hvert blir del av norsk regelverk. Dette må innkjøperne også følge med i, og trenger veiledning for å gjøre det riktig. Frykten for å gjøre noe feil, råder fortsatt på godt og vondt i offentlig forvaltning.

Hvor mye veiledning som i sin tid trengs når vi får ny anskaffelseslov om få år, vites heller ikke, men tanken om at forarbeidene i Anskaffelsesutvalgets delutredninger skal kunne tjene som veiledning, synes vel optimistisk. Velger man likevel det, er antallet sider allerede – før delutredning nr. 2, godt i overkant av den veiledningen som næringsministeren hadde lite til overs for – i antall sider.

Kompetanse og ressurser

Anskaffelsesutvalgets innretning – at ytelsen er det sentrale, er åpenbart fornuftig. Men det krever kompetanse og ressurser å gjennomføre. Å sikre at man innretter anskaffelsen slik at det beste miljø- og/eller klimaresultatet kommer ut i den andre enden er krevende. I tillegg forutsettes god kontakt med de aktuelle markedene i forkant av en anskaffelse. En ting er innkjøpskompetanse, en annen er at det ikke minst trengs spesialkompetanse innenfor klima og miljø. Man skal jo følge opp om ytelsen gir de virkningene man har ønsket – gjennom hele kontraktsperioden.

Likeledes forventes en viss balanse mellom effektiv pengebruk og bærekraftambisjoner. Igjen stilles krav til tilgjengelig kompetanse. Hos de aller største offentlige oppdragsgiver er man nok et stykke på vei til å makte denne utfordringen allerede. Og kanskje er det disse som skal gå i bresjen, slik at de mange mindre – i innkjøpsvolum – etter hvert kan kjøpe miljø- og klimariktige produkter utviklet gjennom anskaffelsesprosesser i regi av de største. Tar man tiden til hjelp, er jo dette en farbar vei. Det aller meste av næringslivet er rede.

Sukk av lettelse

Vi syntes vi hørte et sukk av lettelse fra alle kommunedirektørene i de mange mindre kommunene da det var klart at forslaget fra Anskaffelsesutvalget ikke blir lov allerede fra 2024. De slipper å ta den budsjettmessige konsekvensen av utvalgets forslag til grønn omstilling allerede i høstens behandling. Men miljø og klima er ikke noe man bare kan kimse av i våre dager, det er alvor. Og da er det nærliggende å tro at det kommer krav at det må følge med styrket ressurstilgang når den nye loven trer kraft – enten i 2025 eller 2026. Om staten trer til for å hjelpe slunkne kommunekasser med midler for å få til en grønn omstilling gjennom offentlige anskaffelser, er et annet spørsmål. Enn si styrker statlige oppdragsgivere tilsvarende. Men man kan, klimaendringene og miljøpåvirkningenes alvorsgrad tatt i betraktning, godt tenke seg at det ville være fornuftig å bidra til at miljøkompetansen i det ganske land ble styrket. Når et nytt verktøy foreligger, bør det jo være et kyndig team til å benytte dette. Det gjelder jo vår klodes fremtid. Noe viktigere?