Av Roar Idsø, seniorrådgiver IKT anskaffelser / sivilingeniør
Det kan være vanskelig å fasilitere en god prosess for å vekte tildelingskriterier sammen med behovshaver, og det er dokumentert at dårlig samarbeidsklima, konflikter og tildelinger i strid med intensjon kan være konsekvenser av slike beslutningsprosesser.[1] Men noe som ikke får særlig oppmerksomhet er at vi som innkjøpere har etablert en begrepsbruk som bidrar til en alvorlig premisskonflikt.
Hensikten med å angi tildelingskriterier i prosent er å synliggjøre styrkeforholdet mellom dem. Det er derfor helt naturlig at en behovshaver som blir bedt om å vekte kriteriene pris og kvalitet vil sette dem til 50/50 om de ansees som like viktig, og kanskje 40/60 om en er særlig kvalitetsbevisst. Men hvis prosenttallene egentlig beskriver noe annet enn pris og kvalitet, så fungerer ikke behovshavers resonnement. Realiteten er at:
Vekten til «pris» angir hvor stor del av kostnaden som kan skyldes krav.
Vekten til «kvalitet» angir hvor stor del av kostnaden som kan skyldes kriterier[2].
Vekt i prosent er altså ensbetydende med betalingsvilje, men det lar seg ikke gjøre å definere en betalingsvilje for «pris». Forskriften viser også i § 18-1 (3) at pris ikke inngår blant tildelingskriteriene som skal vektes, og en ser i evalueringsmodeller som prissetter kvalitet at en angir betalingsvilje for alle tildelingskriteriene, utenom pris.
Når en beslutter vekting i den tro at det beskriver styrkeforholdet mellom pris og kvalitet, blir vektingen feil. Når vi kunngjør vekting av pris og kvalitet, blir logisk og matematisk forståelse feil. Og om konkurransegrunnlaget ikke er logisk for en «rimelig opplyst og normalt påpasselig tilbyder», så er det heller ikke juridisk forsvarlig[3].
***
Den enkle figuren over kan brukes til å simulere forholdet mellom vekt og betalingsvilje, og hvor mye en tilbyder kan øke prisen om en oppfyller kriteriene. 40/60 vil bety at et tilbud til 4.000.000,- som bare dekker minstekravene, vil rangeres likt som et tilbud som er 6.000.000,- dyrere, men som får maksimal uttelling på kriteriene. 50/50 betyr at et tilbud med maksimal uttelling på kriteriene vil kunne vinne konkurransen selv med dobbel pris av et som bare dekker minstekravene. I begge tilfeller har oppdragsgiver svært høy betalingsvilje målt i kroner, uten at det nødvendigvis oppfattes slik presentert i prosent.
Om en allikevel velger å kunngjøre i prosent, må man hensynta at vekt og betalingsvilje også avhenger av en tredje faktor; tilbudspris. For å beregne èn av disse tre, må en kjenne verdien av de to andre[4]. På kunngjøringstidspunktet derimot er det kun betalingsvilje som er kjent, og vekt kan bare beregnes om en estimerer tilbudspris. Når reell tilbudspris blir kjent må også reell vekting beregnes, for å unngå at betalingsviljen styres av tilbudspris. Dette illustreres best ved hjelp av et eksempel:
En forbruker planlegger å kjøpe en ny bil og har budsjettert med pris for standardmodell, pluss noe ekstrautstyr. Hvis prisen for standardmodellen skulle øke, vil forbrukeren få redusert betalingsvilje/evne for ekstrautstyr. Det er først og fremst logisk, men defineres også i mikroøkonomi som budsjettbetingelsen – en forutsetning for å beregne optimal kost/nytte i enhver transaksjon. I offentlige anskaffelser derimot, når vekting ikke justeres etter reell tilbudspris, tilsvarer det en situasjon hvor forbrukeren øker sin betalingsvilje for ekstrautstyr om pris for standardmodellen øker. Dette går på tvers av grunnleggende økonomisk teori, men ligger altså til grunn for evaluering i majoriteten av offentlige anskaffelser.
***
At det «å vekte pris» er så misvisende at det neppe er juridisk forsvarlig, og at det å evaluere etter kunngjort vekting er økonomisk uforsvarlig, føyer seg inn i en rekke dokumenterte svakheter ved relative evalueringsmetoder[5]. Når evalueringsmetoden bestemmer utfallet for investeringer verdt 750 milliarder kroner årlig, må vi prøve å forstå hvorfor overgangen til monetære evalueringsmodeller (a.k.a. prissetting av kvalitet, absolutt evalueringsmetode og prismodeller) fortsatt går så sakte i Norge. I Sverige ble relative evalueringsmetoder forkastet med sterke ord i en offentlig utredning allerede i 2013[6] og monetære modeller er nå de mest brukte. I Norge er metoden vurdert og velsignet av KOFA gjennom en rekke avgjørelser [7] og DFØ beskriver det som beste metode for å gjøre riktige evalueringer [8]. Selve fremgangsmåten er grundig forklart på anskaffelser.no [9], av bidragsytere her på Anbud 365 [10], i veiledningen til konkurranseverktøyet Mercell [11] og i «Praktisk vejledning til offentlige indkøbere» fra det danske Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen [12].
At den enkelte innkjøper har høy terskel for å gå bort fra etablert metodikk er fullstendig forståelig. Det krever både opplæring og god forankring i egen virksomhet. Men at offentlige innkjøpsavdelinger ikke responderer på entydig forskning og faglige anbefalinger, og istandsetter oss til å gjennomføre anskaffelser på best mulig måte, er mildt sagt problematisk.
[1] Stainsby (2024). Beslutningsprosesser i offentlige anskaffelser.
[2] Gjelder helt presist for en lineær poengmodell med nullpunkt ved laveste pris x 2, som er modellen en skal legge til grunn om ikke annet er oppgitt i konkurransegrunnlaget. Ref KOFA-sak 2014/95, 2020/229 og EU-domstolen C-226/09
[3] HR-2022-1964-A eller C-19/00 (SIAC-dommen), eventuelt lignende begrep i Rt-2012-1729 og HR-2019-830-A
[4] Formel for lineær poengmodell som viser hvordan betalingsvilje endrer seg om prisen endrer seg:
[5] Konkurrensverket 2004:1, Konkurrensverket 2009:10, Konkurrensverket 2009:12, Lundberg 2011, Bergmann og Lundberg (2013), Kristian Jåtog Trygstad (2017), Bergman, et al. (2017), Benonisen og Strand (2020)
[6] Upphandlingsutredningen (2013)
[7] KOFA saker 2010/192, 2019/589, 2019/742, og artikkel på Anbud 365 «Kofa om monetære evalueringsmodeller»
[8] https://anskaffelser.no/veileder-i-evaluering-av-tilbud/evalueringsmodeller
[9] https://anskaffelser.no/veileder-i-evaluering-av-tilbud/prissetting-av-kvalitet-som-evalueringsmodell
[10] Bjørn Erik Bjørnstad (En bedre evalueringsmodell?), Tobias Løkken Amundsen (Nyttig debatt om prissetting av kvalitet), Kristian Jåtog Trygstad (Prissetting av kvalitet (…))
[11] https://support.mercell.com/space/MNS/25460771/Evaluering+i+Mercell
[12] https://kfst.dk/vejledninger/kfst/dansk/2022/20220922-evalueringsmodeller-praktisk-vejledning-til-offentlige-indkoebere
Bli den første til å kommentere på "En vekker om vekting"