– Jeg får en følelse av at mange forteller historien om keiserens nye klær. Det er ikke måte på hva slags forventninger som legges på innkjøperne. Det snakkes om innovasjon, om digitalisering om gevinstrealisering innenfor innkjøpsområdet, men faktum er at mange innkjøpere er helt uten klær i det de mangler både kunnskap og ferdigheter, skriver innkjøpssjef Jacob M. Landsvik ved Universitetet i Oslo i denne artikkelen.
Keiserens nye klær er et kunsteventyr fra 1837 skrevet av den danske forfatteren H.C. Andersen. I eventyret hører vi om en keiser som blir forledet til å tro at han går rundt i klær av de vakreste stoffer, mens han i virkeligheten bare går rundt i undertøyet.
Av og til kan historien om innkjøp fortone seg som historien om keiserens nye klær. Helt for inntil 10 år tilbake var innkjøp i offentlig sektor for de aller fleste svært uinteressant historie. Det var ikke bare keiseren som var uten klær. Hele innkjøpsnorge var helt naken. En innkjøper kunne oppstå nærmest fra den ene dagen til den andre. Det var aldri snakk om kvalifikasjoner og langt mindre krav til utdannelse. Utdannelse og kvalifikasjoner er i denne sammenheng det samme som klær i historien om Keiserens nye klær.
Tette alle hull?
Mange politikere og ledere snakker i dag om innkjøp i offentlig sektor som om innkjøp skal dekke over alle unnlatelser og tette alle hull i tjenesteutøvelsen innenfor offentlig sektor. Det snakkes om hva offentlige anskaffelser kan bidra med når det gjelder innovasjon. For 10 år siden koblet ingen innovasjon mot offentlige anskaffelser. Det snakkes om bekjempelse av arbeidslivs-kriminalitet og hva offentlige anskaffelser kan bidra til. For 10 år siden koblet ingen bekjempelse av arbeidslivskriminalitet mot offentlige anskaffelser. Det snakkes om vern om menneske-rettigheter som organisasjonsfrihet og bekjempelse av barnearbeid. For 10 år siden var det kun noen få innkjøpere som hadde sett sammenhengen mellom krav og kriterier i konkurranse-grunnlag og kontrakter og bekjempelse av brudd på menneskerettighetene. For 10 år siden var de mest kompetente innkjøpsmiljøene kun i stand til å stille krav til miljø og til universell utforming.
Nå skal snart stortingsmelding nr 2 skrives om offentlige anskaffelser. Det skal bli spennende å se om hva denne stortingsmeldingen vil fokusere på, når det gjelder hva offentlige innkjøpere kan bidra med for å sikre samfunnsnytte. Jeg tror ikke det vil være grenser for hva politikerne kommer til å legge på av nye oppgaver og forventninger på offentlige innkjøpere, når det gjelder verdiskaping og bidrag til samfunnsnytte.
Krav om kompetanse
Det er særdeles vesentlig hvilke leverandører det offentlige knytter til seg, ofte i flerårige kontrakter. Det skader det offentliges omdømme når leverandører bryter lover og forskrifter gjennom arbeidslivskriminalitet eller korrupsjon. Det er vesentlig at leverandørene oppfyller sin del av kontrakten også innenfor områdene etikk, miljø og annet samfunnsansvar, fordi dette ganske enkelt skal bidra til kvalitet og troverdighet om den offentlige tjenesteproduksjonen. Leverandørene er tilstede med viktige bidrag i offentlig tjenesteproduksjon, takket være fellesskapets midler, som i stor grad er kommet inn gjennom skatter og avgifter. Når politikere og byråkrater ønsker stadig mer samfunnsnytte gjennom offentlige anskaffelser, må de samme politikerne og byråkratene stille krav om kompetanse. Kravet om kompetanse er nesten fraværende innenfor offentlige anskaffelser.
De aller fleste er fornøyd når de makter å rekruttere innkjøpere med juridisk utdannelse. Svært få har fått med seg at innkjøp er et fag. Et fag som krever kompetanse, i form av kunnskap og ferdigheter. Videre trenger innkjøpsfeltet krav om formell kompetanse, i form av akademiske grader, slik at innkjøp får den nødvendige status fagområdet trenger, ikke minst med tanke på økte krav og forventninger om stadig bedre resultater.
Keiserens nye klær
Jeg får en følelse av at mange forteller historien om keiserens nye klær. Det er ikke måte på hva slags forventninger som legges på innkjøperne. Det snakkes om innovasjon, om digitalisering om gevinstrealisering innenfor innkjøpsområdet, men faktum er at mange innkjøpere er helt uten klær i det de mangler både kunnskap og ferdigheter. Det samme er tilfelle for en rekke beslutningstakere som skal forme det fremtidige innkjøpsnorge. Ikke desto mindre flokker enkelte seg rundt innkjøpsområdet og hauser opp forventningene til hva offentlige anskaffelser skal bidra til av et bedre miljø, høy etisk standard, forebygging av arbeidslivskriminalitet, verdiskaping og innovasjoner.
En god del snakker også om hva leverandørmarkedet kan bidra med innenfor digitalisering og systemutvikling på innkjøpsområdet. Faktum er at utviklingen i leverandørmarkedet ikke står i forhold til hva slag krav og forventninger politikerne stiller til resultatene innenfor offentlige anskaffelser. Det er for lav konkurranse i markedet og mange systemer er preget av mangel på faglig forståelse for innkjøpsfeltet og helhetstenkning. I tillegg mangler mange av systemene muligheter for integrasjon. Dette er et område som burde vies betydelig større oppmerksomhet, ikke minst med tanke på hva enkelte leverandører hevder hva egen virksomhet kan tilby av utvikling og innovasjonskraft.
Kompetanse, kompetanse, kompetanse …
For at krav og forventninger til hva offentlige anskaffelser skal bidra med av fremtidig verdiskaping og innovasjon, er det behov for at offentlige virksomheter evner å knytte til seg de beste leverandørene i markedet. Samtidig må de beste leverandørene bli betydelig bedre enn hva som er tilfelle i dag. Beslutningstakere i form av politikere og byråkrater må ta inn over seg at resultatene kun kan sikres gjennom at fagområdet innkjøp utvikles og at det stilles krav til formell kompetanse hos de offentlige innkjøperne.
Innkjøperne på sin side må bidra til å utvide handlingsrommet innenfor offentlige anskaffelser gjennom å utvikle stadig bedre styringsdata som grunnlag for bedre analyser, samt å ta et betydelig større ansvar for egen faglig utvikling gjennom deltagelse i kunnskapsnettverk og utdanningstilbud, samt formidling av gode resultater i egen innkjøpsorganisasjon. Innkjøps-keiseren har et stort behov for klær i form av kunnskap og ferdigheter. Dette kan ikke neglisjeres i den nye stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser. Det er snakk om å kjenne sin besøkelsestid fordi kompetanse gir kapasitet til å imøtekomme samtlige ønsker og krav som stilles til planlegging, gjennomføring og oppfølging av offentlige anskaffelser, både i dag og i fremtiden.
Kompetanse er selvfølgelig aldri feil, men en større utfordring er at ofte, kanskje også i denne artikkelen, blir begrepet “offentlige innkjøpere” forvekslet med virksomhetens innkjøpsavdeling, når det vel egentlig dreier seg om at det er selve virksomhetens rolle som innkjøper. Jeg opplever at det er mye god kompetanse rundt i de ulike innkjøpsfaglige miljøene, og mye innkjøpskompetanse samles for eksempel under den årlige Anskaffelseskonferansen. Men å sikre gode og riktige innkjøp, forutsetter god samhandling på tvers av fagområdene i virksomheten, og derfor er det viktig at anskaffelser og innkjøp forankres på et overordnet nivå, og at god samhandling sikres. Her tror jeg det er behov for mer kompetanse.
For å lykkes med offentlige anskaffelser som land, er det to ting som er alfa og omega. Kompetanse og data.Vi støtter derfor helhjertet opp om Jacob Landsviks opprop om at skal vi lykkes med offentlige anskaffelser er det nødvendig med kompetanse. Derfor mener NHO at Anskaffelsesakademiet er en av løsningene. Man bygger ikke hus på myr, men på et betongfundament. Det er underlig at politikere ikke skjønner det. Man kan rope så mye man vil om innovasjon, så lenge kunnskapen for å anvende verktøykassen ikke er tilstede sier hun. Det blir bare floskler. Avdelingsdirektør i NHO, Per Øyvind Langeland er enig, men sier samtidig at skal man lykkes med innovasjon, trenger også innkjøperne en risikoavlastning for å tørre å ta skrittet fullt ut. NHO har bedt om det i flere år, men det synes som om politikerne ikke skjønner verdien av en slik hjelp.,sier han.