Erfaringsrike tider – om laveste pris og politisk overstyring

(En Anbud365–kommentar) En interessant og en bekymringsfull erfaring er blitt på anskaffelsesområdet er blitt oss til del de siste dagene og ukene. Den interessante er et konkret utslag av hva satsing på laveste pris kan føre med seg – i saken om levering av lørdagsaviser. Den bekymringsfulle er politikere som ønsker å gripe inn med endringer etter at anbudskonkurransen er avgjort.

Mange omkring i landet får ikke lenger sine lørdagsaviser etter at en ny leverandør har overtatt. Det er ingen tvil om at det er svært beklagelig. Hvordan kan slikt skje? Svaret finnes i tildelingskriteriene, der Samferdselsdepartementet i konkurransen hadde lagt vekt på to kriterier – vederlag og leveringsdyktighet. Uansett, het det, skulle hensynet til vederlagets størrelse telle mest. To tilbud kom, begge var jevne i leveringsdyktighet, men vinner var overlegen på vederlagskravet. Laveste «pris» vant og problemene med avisleveringen var i gang.

Det skal sies at leveringen gradvis blir bedre og bedre, men – satt på spissen – talte statens ønske om å spare penger mer enn trygghet for at alle skulle få sine aviser i tide. Ettersom den nye leverandøren lå jevnt med konkurrenten – Posten – i leveringsdyktighet, må man kunne si at det slett ikke er verst av en i denne sammenheng nykomling å ta mål av seg til å gjøre det like bra som Posten med sin flere hundre år med leveringserfaring.

Omdømme–blemme

Trolig bedrer situasjonen seg etter hvert, men det er en omdømme–blemme fra regjeringen. Kanskje glemmes det hele i god tid før neste høsts stortingsvalg, men man vet aldri. Uansett godt at situasjonen oppsto nå og ikke rett etter kommende sommer!

Ikke rart at stortingspolitikere roper å samferdselsstatsråd Ketil Solvik–Olsen om å rydde opp. Men hva skal ha gjøre når en anbudskonkurranse er gjennomført, trolig etter alle kunstens regler, kontrakt er tildelt og undertegnet? Det er vanskelig å se at det i regelverket finnes bestemmelser om politisk inngripen i gjennomførte konkurranser. En mulighet er selvfølgelig å mene at det er mislighold og si opp leverandøren. Da må trolig ny konkurranse til og ny leverandør velges. Da er man såre nær stortingsvalget, og da kan man vel ikke oppleve en ny periode med leveranse–innkjøring. Slikt blir jo husket, ikke at departementet fulgte regelverket og da ble det slik.

Foreløpig har samferdselsstatsråden holdt seg i ro.

Krav om å gripe inn

Nylig har vi imidlertid sett noe av det samme i en helt annen sak, nemlig når det gjelder en luftambulanse–kontrakt. Noen på Stortinget har ikke, kanskje av gode, saklige grunner, likt utfallet og bedt helseminister Bent Høie ta affære. Etter at kontrakt er tildelt. Det har Høie sagt at han ikke vil, og godt er det.

I de to sakene kan det godt komme politiske omkamper. Det skal ikke vi bry oss med. Men politisk overstyring av faglig og saklig gjennomførte anskaffelser skal vi sette opp et fareskilt mot. Ett og annet slikt har også skjedd i kommune–Norge opp gjennom tidene, spesielt i de første årene etter at EØS–avtalen og dagens prinsipielle spilleregler kom.

Respektløst?

Politiske føringer og ønskemål må spilles inn i forarbeidet til en anskaffelse, slik som kunnskap fra markedet og brukere på alle nivåer. Så må anskaffelsen gjennomføres etter reglene, kontrakt tildeles og signeres. Går det så galt etter en stund, finnes misligholdsklausuler. Ikke minst stortingspolitikere som har gitt oss dette regelverket, bør være nøye i sin etterlevelse av spillereglene. Hvis vi da ikke skal se på alt dette som et politisk spill for galleriet, og la verden gå videre. Noen vil imidlertid mene at slik politikeratferd er lite respektløs overfor de som har gjennomført en anskaffelse ut fra «beste praksis».