Av Ole Henrik Fjeld, partner i Innkjøpskontoret AS
Er du glad i ordkløveri? Ikke? Da burde du ihvertfall holde deg unna avvisninger av tilbud.
For noen er nyanseforskjellene mellom to ord Selve Livet. De kan tilbringe hele helgen dypt neddykket i Etymologisk Ordbok, eller Den Store Synonymordboka. De er medlemmer av alskens språkgrupper og leser Språkrådets nyhetsbrev med glede, og gjerne flere ganger.
Andre ser ikke forskjell på «fiskepinner» og «fiske pinner». Den første gruppen lar seg selvsagt provosere sterkt av dette.
Vi er likevel mennesker alle sammen. Vi er like mye verdt selv om vi ikke interesserer oss for opphavet til ordet «vindu», eller ikke engang vet hva «etymologi» betyr.
Men når vi skal anskaffe, og spesielt når vi skal avvise, blir det krevende å ikke være språkforsker.
Eller kanskje det egentlig er krevende å være språkforsker.
La oss komme oss til kjernen først som sist. Som vi alle vet, er det forskjell på en rett til å avvise og en plikt til å avvise.
Med plikt til å avvise
I regelverkets Del III har du en plikt til å avvise et tilbud som «inneholder vesentlige avvik fra anskaffelsesdokumentene».
Merk deg ordet: «vesentlig».
Med rett til å avvise
Du har samtidig en rett til å avvise når tilbudet inneholder avvik eller mangler som «ikke må anses ubetydelige».
Her er det neste ordet du skal merke deg «ubetydelig».
Sagt på en annen måte: er det vesentlig så skal du. Er det bare ikke ubetydelig, kan du likevel.
Du kan med andre ord ikke avvise hvis mangelen faktisk er ubetydelig. Likeledes har du ikke lenger en plikt til å avvise hvis mangelen ikke er vesentlig.
Henger du med?
Gradsforskjell
Forskriften påberoper seg altså en gradsforskjell mellom vesentlig og betydelig – eller ihvertfall mellom vesentlig og ikke ubetydelig.
Så hva sier fasit? Vel, la oss se nærmere på ordene i seg selv.
Det Norske Akademis ordbok definerer «vesentlig» slik:
«som gjelder, har sammenheng med det innerste vesen; som gjelder noes egenart, natur; essensiell»
OK. Så du skal altså avvise et tilbud hvis avviket er naturstridig, essensielt, eller hvis det plager ditt innerste vesen.
Ganske alvorlig, altså. Greit nok.
Hva med «ubetydelig», da? Samme ordbok sier følgende:
«uten betydning, verdi ; ikke (særlig) viktig ; uvesentlig […]
I forskriften står det at du fremdeles kan avvise når avvik «ikke må ansees ubetydelige».
Så du kan avvise et tilbud når avviket ikke er uten betydning, ikke er uten verdi, ikke kan ansees å ikke være særlig viktig (?), eller hvis det ikke er uvesentlig.
Vent litt… regnes «ubetydelig» og «uvesentlig» som synonymer?
Det er de så sannelig. Man kunne altså like gjerne skrevet at man skal avvise for vesentlige forhold, og kan avvise for ikke-uvesentlige forhold?
Tja. Ordboka har også en definisjon for «ikke ubetydelig»:
«temmelig stor eller viktig»
Så da ser du kanskje en liten gradsforskjell likevel? Et ikke ubetydelig avvik kan altså være temmelig stort eller viktig, men så lenge det ikke plager ditt indre vesen, så er det ikke vesentlig, og du kan avstå fra retten til å avvise – hvis du vil.
La oss snu det på hodet
Like ofte som du lurer på om du skal eller kan avvise, lurer du jo også på om du må eller bør, eller om du rett og slett kan la det være.
Hva må et avvik være for at du ikke lenger skal ha hverken en plikt eller en rett til å avvise? Må det være ubetydelig, eller holder det at det er uvesentlig?
Eller vent litt: sa ikke ordboka at disse ordene var synonyme? Da spiller det vel egentlig ingen rolle om du lar være å avvise fordi du synes avviket er uvesentlig, eller om det er fordi du opplever det som ubetydelig?
Over til den virkelige verden
Så, var dette til hjelp? Sannsynligvis ikke. Vi lever jo fremdeles i den virkelige verden der ananas ringer i lake og krabbe klør. For enkelte blir dette bare en sky av meningsløse begreper, mens det for andre er Selve Livet; ananasringer og ananasbiter er ikke det samme som at ananas ringer eller biter (uansett om den gjør det i lake eller på fat).
Med andre ord: selv om du føler at du ser forskjellen på «vesentlig» og «ikke ubetydelig», er det langt fra sikkert at alle andre gjør det – uansett hvor normalt påpasselige og opplyste de måtte være.
Så du skjønner kanskje hva dette egentlig handler om?
Du gjettet riktig: det handler mest om skjønn. Synes du avviket er litt mindre enn temmelig stort, så skal det godt gjøres at tilbudet ikke kan få være med videre. Men hvis du konkluderer med at du synes avviket er mer enn temmelig stort, så er det nok stort sett kroken på døra for leverandørens tilbud.
Over til KOFA
Så la oss se på et par praktiske eksempler. I KOFA-sak 2020/717, hadde en leverandør skrevet at han skulle kunne justere euro-kursen opp eller ned med en halv prosent. Det syntes ikke oppdragsgiver noe om, og avviste tilbudet. Det syntes selvsagt ikke leverandøren noe om, og klaget til KOFA.
KOFA kom til at prisjusteringen var et avvik.
So far so good – for begge parter.
Men nå kommer jo titusenkronersspørsmålet: var dette avviket vesentlig, uvesentlig, ubetydelig, ikke uvesentlig, ikke-ubetydelig eller betydelig, temmelig stort, eller ganske lite?
Etter å ha diskutert litt med seg selv, kommer KOFA til at leverandørens mulighet til å endre prisene underveis i konkurransen (om enn bare med et halvt prosentpoeng) er av betydning for oppdragsgiver.
Av betydning, altså. Hvor stor er så denne betydningen? Jo, den kan nok sies å ikke være ubetydelig, sier KOFA og gir oppdragsgiver rett i at det var greit å avvise leverandøren.
Underveis peker KOFA også på forenklingsutvalgets tanker rundt forskjellen på ubetydelige avvik og ikke ubetydelige avvik:
«Bestemmelsen er et utslag av forholdsmessighetsprinsippet og hensynet til god forretningsskikk. Det oppstår således ikke avvisningsrett for mangler som er så små at de ikke har noen betydning for gjennomføringen av kontrakten, enten økonomisk eller av andre grunner.Terskelen for hva som kan regnes som ubetydelig er lav. Oppdragsgiver må selv kunne beslutte hva han skal anskaffe, og på hvilke vilkår».
Hvis du leser KOFA-saken, vil du kanskje legge merke til at oppdragsgiver har helgardert avvisningen sin ved å påberope seg både en plikt til å avvise (vesentlig) og en rett til å avvise (ikke ubetydelig). Dermed øker de sjansene for at KOFA ikke kan være uenige med dem. Det er kanskje en god strategi, all den tid begrepene er så vage som de er.
Så hva hadde skjedd hvis du hadde ment at avviket ikke var temmelig stort likevel?
Det er ikke godt å si, men forenklingsutvalgets utsagn kan vel til en viss grad tolkes dithen at du kanskje kunne kommet unna med å ikke avvise også – hvis du skjønnsmessig konkluderte med at avviket var ubetydelig, altså.
I sum er det i realiteten du som bestemmer om noe plager ditt indre vesen, eller er uten betydning.
Så hvis alt er overlatt til skjønn uansett, hva er da vitsen med definisjonene i forskriften?
Formodentlig må vitsen være at det skal betydelig mye mere til før det kan oppnås uenighet om noe er et vesentlig avvik. Da skal du som kjent avvise.
Kanskje. I KOFA-sak 2017/37 mente oppdragsgiver at et forhold ikke var «vesentlig», og mente de ikke hadde plikt til å avvise. De benyttet seg naturlig nok heller ikke av retten til å avvise. Leverandøren som ikke nådde opp mente forholdet var vesentlig. KOFA var med på oppdragsgivers noter og mente heller ikke at forholdet var vesentlig.
Så også blant vesentlighetene finnes det altså rom for skjønn.
En temmelig ikke-ubetydelig forenkling
Vi kommer nok aldri til bunns i slikt ordkløveri. Det vil alltid være oppdragsgivers vurdering av vesentlighet som må stå sin prøve ovenfor leverandørenes, rettens og KOFAs vurderinger.
Men vi kunne kanskje fått litt mer drahjelp fra forskriften? Skal vi prøve oss på en aldri så liten forenkling? Hva om vi for eksempel hadde brukt samme begrep overalt? Altså slik:
- Oppdragsgiver har en plikt til å avvise når avvikene er vesentlige/betydelige/store/viktige.
- Oppdragsgiver skal ikke avvise når avvikene er uvesentlige/ubetydelige/ veldig små/uviktige.
- Oppdragsgiver kan likevel velge å avvise når han anser at avvikene befinner seg mellom disse ytterpunktene.
Hadde ikke dette egentlig vært en temmelig stor forbedring? Nå kunne jo folk valgt akkurat det ordet de ville, og deretter velge videre fremgangsmåte uten frykt for begrepskrasj.
Man hadde i det minste ikke blitt stående ovenfor slike munn(u)hell som om et ikke uvesentlig avvik fremdeles måtte ansees å være ikke ubetydelig, selv om det helt klart hverken var vesentlig eller ubetydelig.
Kanskje det, men vil det skje?
Den som anskaffer får se.
Bli den første til å kommentere på "Ett spørsmål om vesentlighet"