(En Anbud365-kommentar) I en tid da det deles ut «pakker» for å holde bedrifter gående og pengemidler til arbeidsledige og permitterte, er det naturlig å spørre om ikke anskaffelsesregelverkets kan inneha verktøy til hjelp i en krisetid. Noen spør om det. Krisen kan komme til å vare lenge. Noen leverandører med kontrakter får forhåndsbetalt, nye kontrakter om «krisearbeid» er kunngjort. Å «kjøpe norsk» kan bety at man redder arbeidsplasser, men hvor langt strekker regelverket seg i å reservere kontrakter for norske arbeidstakere som er blitt ledige som følge av en krise eller nedstengning? Og hva da med konkurransen?
Et viktig poeng med anskaffelsesregelverket er å sikre god og rettferdig konkurranse slik at det beste tilbudet vinner. Samtidig må man jo ta hensyn til omfanget av konkurransen, slik at ikke transaksjonskostnadene stiger «over alle hauger» – i verste fall at de fører til at mulige gevinster går opp i spinningen. Balansen her er viktig.
Samtidig er dette med konkurranse ikke alltid så lett i et lite land som vårt. Enten det dreier seg om lokale markeder eller nasjonale slike, er det som oftest ikke all verden med aktuelle leverandører. Og jo mer spesifikk man er, risikerer man å snevre inn antall mulige leverandører – og derpå følgende konkurranse.
«Kjøp norsk» – eller «lokalt»
Inn i dette bildet plasserer «kjøp norsk» seg. Offentlig innkjøpsmakt er stor, riktignok fordelt på tusenvis av kjøpere landet rundt, men hvis alle konsekvent «kjøper norsk», må det bli resultater. I forbindelse med covid19-pandemien er dette med «kjøp norsk» aktualisert som støtte til de mange bedriftene som sliter – og med dem rekken av arbeidstakere, som enten er permittert eller helt har mistet sitt arbeid. I utgangspunktet er «kjøp norsk» nok en av de bedre «pakkene» som deles ut.
«Kjøp norsk» er ikke et nytt begrep. Det har, særlig knyttet til matvarer, eksistert en stund, da ofte i versjonen «kjøp lokalt». «Kortreist mat» er en slektning. Også her er formålet godt, nemlig å ta vare på lokalt næringsliv – bare det ikke avgrenses til å bety at leverandøren må ha tilholdsted i den kommunen som kjøper. Da blir det litt for trangt.
Ikke-diskriminering
Spørsmålet er selvsagt hvordan det offentlige skal forholde seg til et krav, som utvilsomt fortoner seg som riktig godt, men som det er vanskelig å finne eksplisitt uttrykt i regelverket. Hovedregelen er jo at former for diskriminering med utgangspunkt i geografisk plassering ikke er tillatt.
Der anskaffelsesregelverket ikke gjelder, kjøp under NOK 100 000, er det for så vidt greit. Og det er vel leveranser fra både landbruk og håndverkere som uten å dele opp anskaffelsens verdi, kan være et godt bidrag til lokal sysselsetting.
Opp til den nasjonale terskelverdien er det ikke kunngjøringsplikt, men krav til konkurranse. Mellom tre og fem konkurrenter er å anbefale, heter det. Man kan be om tilbud fra disse, og er det nok potensielle leverandører i distriktet, kan jo disse få lov til å bidra.
Bare en eneste leverandør?
Kommer man inn i EU/EØS-segmentet, blir det vanskeligere. Rett nok kan man kamme over markedet og finne at bare en eneste leverandør kan greie jobben, og, hell og lykke, er den ene på finne i Norge. Kunngjør man så en intensjonserklæring er man nær ved å gardere seg mot klager. Men kommer den en leverandør fra en annen EU/EØS-stat, må man ta den konsekvensen som følger av risikoen man tok.
Generelt finnes det jo kriterier og krav som kan stilles opp, slik at enhver kan delta i konkurransen, men at den enkelte leverandør vil måtte avgjøre om det er prisen verd. I en slik situasjon er det kanskje slik at en norsk leverandør vil være den beste, men da kanskje uten konkurranse.
Spist for mye tran?
Etter at vi her i landet gearet oppå verdien av anleggskontrakter, er vi blitt interessante for store, internasjonale entreprenørselskaper. Vi må også huske at norske offentlige virksomheter er trygge betalere. Ikke alle i den store verden kan si det samme. Nå ser det imidlertid ut som om pendelen er svingt for lang ut til siden, man ønsker seg mindre kontrakter. Norske selskaper kan ikke konkurrere om noe så stort. Det hjelper ikke stort om de utenlandske gigantene betjener seg av norske underleverandører med norske arbeidstakere.
Midt i alt dette hverdagslige kommer så situasjonen som covid19 ha skapt. Det gjelder i en krise å holde sysselsetting oppe – i uoverskuelig fremtid. Kan man da reservere kontrakter for de som blir arbeidsledige som følge av krisen, m.a.o. at bedriften – hvis den fremdeles er oppe – kan ta slike inn igjen om de får offentlig kontrakt? Mange som har kontrakter allerede, har fått forskuddsbetalt av samme grunn. Men de som ikke har slike kontrakter, men leverer varer eller tjenester som det offentlige trenger? Samfunnshensyn er av EU-domstolen opphevet til å bli et grunnleggende prinsipp, og det å holde folk i arbeid, må vel være et slikt tilfelle. Begrepet «vanskeligstilte» benyttes, og det kan være arbeidsledige. Spørsmålet er om de som blir ledige pga en krise og nedstengning er slike man tenker på i regelverk og veiledninger. At det er en klok måte å forvalte offentlige pengemidler på, er det i alle fall.
Bli den første til å kommentere på "Fredagsrefleksjoner – «kjøp norsk»"