(En Anbud365-kommentar) Stavanger kommune har tapt en sak i Kofa om menneskerettighets-kriterier. Av det er det blitt mye mediedekning. Anbud365 lurer på om ikke det egentlig dreier seg om en form for seier. Kommunen har gjort et forsøk på å finne ut hva som er handlingsrommet for formulering av slike kriterier, og fått svar. M.a.o. har hele anskaffelsesområdet fått en sårt tiltrengt avklaring. Ikke nok, men verd å studere. Slikt er jo noe av det som savnes aller mest for å etterleve samfunnsansvars-paragrafen. Når kommunen prøver seg på nytt, heier Anbud365 på dem. Kanskje våkner også det politiske Norge.
Stavanger-konkurransen gjaldt rammeavtale om kjøp av datautstyr – en vareanskaffelse, anslått i verdi til 52 mill. Det var de etiske tildelingskriteriene som opptok Kofa, og da nemnda kom til at konkurransen måtte avlyses, ble ikke de øvrige klagemålene vurdert. Kommunen har, så vidt vi forstår, fulgt Kofa og avlyst konkurransen med sikte på å prøve på nytt til høsten.
I mediene er det noen som har hisset seg opp over Kofa, som enten ikke er oppdaterte eller at avgjørelsen er «hål i hovet». Begge karakteristikker fremstår som forunderlige, med forbehold om at dette med «hål i hovet» kanskje kan føre noe positivt med seg om det politiske Norge kjenner sin besøkelsestid. At Kofa ikke er oppdatert bl.a. fordi de da saken ble behandlet, ikke hadde skjelet til et lovforslag som lå i Stortinget, må være feil gjengivelse. For at en lov skal tre i kraft, trengs, som kjent, i hvert fall vedtak i Stortinget først.
En ambisiøs kommune
Fjerner vi oss fra de mer impulsive synspunktene, må vi ile til å si at Stavanger kommune over år har vært blant spydspissene i det offentlige innkjøps-Norge. Det gjelder ikke minst å ta anskaffelselslovens §5 på alvor. Erfaringene fra den såkalte steinskandalen for 14-15 år siden kom dessuten til å svi såpass at det ikke er rart at man i dag bestreber seg på å stille menneskerettighets-krav. At en såpass ambisiøs kommune også utfordrer Kofa, er ikke rart. Hvordan skal man ellers finne det såkalte handlingsrommet?
Leser man Kofas avgjørelse, ser man at det er kravet om tilknytning til leveransen som er bærende:
Det tredje underkriteriet, heter det i ledd nr. 37, var «Kapasitetsbygging knyttet til forsynings- og produksjonsleddene», og tok sikte på å bidra til at det IT-utstyret som blir tilbudt, kommer fra merkevareeiere som «arbeider aktivt med å sikre basale arbeids- og menneskerettigheter i forsyningskjeden i høyrisikoland». Tilbyderne skulle dokumentere kapasitetsbyggende tiltak ved å beskrive «organisasjonens program med forsynings- og produsentleddene konkretisert til «tiltak som opplæring og workshops». I tillegg skulle «effekten kapasitetsbygging har medført» beskrives.
Utforming av underkriterium
Kofa peker på at man gjerne kjøper av leverandører som «… sjelden står i posisjon til å påvirke de globale aktørene som produserer datautstyr gjennom slike tiltak». Og effekten av tiltakene kan være vanskelig å måle, og «Når det gjelder valg av produsent, vil det at leverandøren velger å handle med produsenter som forplikter seg til å overholde arbeids- og menneskerettigheter, ha tilknytning til det aktuelle datautstyret. Slik dette underkriteriet er utformet, er det imidlertid ikke lagt opp til noen slik forpliktelse. Klagenemnda kan dermed ikke se at underkriteriet er egnet til å si noe om styrker eller svakheter ved produksjon eller handel med det datautstyret som tilbys».
Det fjerde underkriteriet, «Eksternt samarbeid i produsent/forsyningskjeden», etterspurte dokumentasjon på samarbeid med ideelle organisasjoner og lignende for å sette ivaretakelse av arbeids- og menneskerettigheter i produsent/forsyningskjeden på Dagsorden, skriver Kofa i ledd 39.
Langsiktige prosesser
Slike samarbeid er generelt rettet mot hele markedet, fremholder Kofa, og bærer preg av langsiktige prosesser hvor man arbeider for en gradvis utvikling. Klagenemnda viser her til at samarbeidsordningen kalt FN Global Compact som tilbyderne har vist til i sine besvarelser, har en flerårig strategi for å fremme forretningsbevissthet og handling for å nå bærekraftige utviklingsmål innen 2030. På denne bakgrunn er det vanskelig å peke på noen tilknytning mellom slike samarbeid og styrker eller svakheter ved produksjon og handel med datautstyret denne anskaffelsen gjelder. Merkeordninger for eksterne samarbeid skiller seg også fra slike merker som var omhandlet i Max Havelaar-dommen, ettersom dokumentasjon på samarbeid er knyttet til det aktuelle foretakets arbeid eller medlemskap, og ikke det enkelte produktet foretaket produserer, eller handler med…
Så langt Kofa.
Heia Stavanger
Det er vårt håp at Stavanger kommune utvikler kriteriene videre i lys av hva Kofa sier. Det er ingen grunn til å trekke inn hornene. Nettopp hvordan kriterier kan utformes på samfunnsansvars-området, er en av de store barrierene. Det foreligger en god del ballast fra mer teoretisk pregede miljøer, og godt er det. Og det er mye snakk om det såkalte handlingsrommet i regelverket. Hva det er, kan ikke vedtas eller lages veiledninger om – det er snakk om tolkninger, som enten må komme fra Kofa eller domstolene her hjemme eller i andre områder der samme regelverk gjelder. Disse miljøene taler via sine avgjørelser, og slike får man ikke med mindre noen provoserer fram slike.
Heia Stavanger, ikke gi dere!
Bli den første til å kommentere på "Heia Stavanger, ikke gi dere!"