(En Anbud365-kommentar) Kofa får igjen nødhjelp til å takle de overhåndtagende klage-restansene. Det skal vi være glade for og fornøyde med. Det handler om Kofas omdømme, som er viktig for håndhevelsen av regelverket for offentlige anskaffelser. Som igjen er viktig i en sektor der årlig omsetning ligger på 500 milliarder. Spørsmålet er om nødhjelp når de hardtarbeidende Kofa-medarbeiderne føler at de drukner i restanser, er rette medisin. Mer kompliserte saker og gjennomtrekk av medarbeidere – og planer om utvidet mandat, kan tyde på at Regjeringen – og ikke mist Stortinget – bør tenke annerledes og mer langsiktig i sin finansiering av en av Norges mest sentrale klagenemnder.
I forslaget til statsbudsjett for 2020 finner vi at regjeringen har lagt inn fire millioner kroner ekstra til Kofa slik at nemnda skal kunne ta unna haugen med restanser. Det er positivt og viktig – med dimensjoner og konsekvenser langt utover at en nemd skal hjelpes. Kofa er et sentralt verktøy i offentlige anskaffelser, både for å avklare hva regelverket egentlig sier, til kompetanseheving og som rettskilde. Om lag 500 milliarder kroner årlig kan henføres til området, og fire mill. ekstra for å sikre at Kofa fremstår som et effektivt virkemiddel, kan neppe sies å være for mye. Ikke minst regjeringen selv – og i og for seg Stortinget – som forvaltere av det norske fellesskapets verdier, er tjent med en investering som er så liten, men som gir så mye igjen.
Kofa er et lavterskeltilbud, og nemnda har i den tiden den har eksistert, opparbeidet seg et solid omdømme. Det viser undersøkelser, og vi ser det her i Anbud365 også. Det er juridisk stoff som er mest populært, spesielt når Kofa finnes i artiklene. Nok er det mange med juridikum som leser Anbud365 – hvorav mange steller med anskaffelser, men det er grunn til å tro at det er langt flere som ser at det er viktig det som står far Kofa. Ikke minst blant leverandørene til det offentlige. Man jakter på kunnskap. Større verdi finnes knapt. Å holde seg ajour med hva Kofa avgjør, er en grei måte å ivareta denne jakten på.
Restansene dukker opp
Men så dukker restansene opp. Målet er en saksbehandlingstid på tre måneder, og også tidligere har Kofa fått ekstrahjelp for å håndtere restansene, som truer med å vokse sekretariatet over hodet. Det kan skje igjen, selv om direktør Anneline Vingsgård i Klagenemndsekretariat over for Anbud365 gir uttrykk for et håp om at Kofa skal greie å holde restansene nede etter at man har greid å kutte dagens mengde. Et eget prosjekt er satt i gang for å bidra til denne utviklingen.
Men det er usikkerhetsfaktorer. En av disse er at klagesakene er blitt mer kompliserte. På den ene siden tyder det på at «barnesykdommene» innenfor offentlige anskaffelser er et passert stadium. Ennskjønt: Presseoppslag og revisjonsrapporter forteller om stadige, til dels enkle brudd på regelverket, så kanskje det er leverandørene som ikke klager på det de burde klage på? Av frykt for å miste goodwill og kontrakter? I så fall er det et vesentlig problem vi står overfor. I den grad lang saksbehandlingstid i Kofa er en medvirkende årsak, taler det for å legge mer ressurser i nemnda saksbehandlingstid.
Gjennomtrekk av ansatte
Så vidt vi forstår, handler det også om gjennomtrekk blant de ansatte i nemnda. Både Kofa-ansatte og juristene i Nærings- og fiskeridepartementet som steller med offentlige anskaffelser er attraktive på dette markedet. Begge er de beste læringsarenaer, og svært mange virksomheter vil gjerne ha slike medarbeidere hos seg. Å vite at flere og flere virksomheter har såpass kvalifiserte medarbeidere på området, må vi bare se positivt på.
Men det er også en annen side ved dette, og den er illevarslende. Det kan være at arbeidspresset er stort, at følelsen av håpløshet ved aldri å komme gjennom restansebunken, gjør at noen ønsker seg et annet stred – med mer balanserte saksmengder. Dette i kombinasjon med ettertraktetheten gjør Kofa-systemet sårbart. Det er naturlig i arbeidslivet å flytte på seg, men når det i Kofa er en av årsakene til at det blir opphopning av restanser, må det reageres. Som regjeringen nå gjør. Spørsmålet er om det er nok med økonomiske livbøyer hver gang restanse-bunken synes umulig å få bukt med.
Nye utfordringer
Å samle en rekke nemnder i Klagenemndsekretariatet var en effektivisering. I stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser lanseres tanken om at Kofa skal kunne forfølge etterlevelsen av egne avgjørelser. I dag er det jo fritt å følge/ikke følge Kofas avgjørelser. Det må en etterfølgende rettsprosess til før «synderne» ser alvoret i øynene. Slikt er uheldig. Men en forutsetning for at Kofa skal lykkes med et slikt forehavende i rimelig stor målestokk – trolig basert på stikkprøver – er å få tilført nok ressurser. Hvis så ikke skjer, forblir tanken nettopp det i mengden av papir mellom regjering og storting. Meningen er vel heller å bygge opp respekten for regelverket og for Kofas avgjørelser.
Det kan ikke være vanskelig å få til i statsbudsjett av de dimensjoner Norge har. Tenk hva man får igjen.
Et tankekors her er at Kofa har drevet inne betydelige beløp gjennom sin adgang til å ilegge overtredelsesgebyr. Dette er penger som går rett i statskassen, men hadde de beholdt pengene selv – noe som er en tanke man selvsagt må avvise – ville Kofa slett ikke vært en ille business. Med styrket tilgang på ressurser kan Kofa gjør enda bedre jobb, og da kanskje det hadde dryppet enda flere midler inn i statskassen. Samtidig med at området offentlige anskaffelser ville blitt styrket, forvaltningen av skattepengene bedre og Kofa-ansatte med økt følelse av at jobben de gjør, blir verdsatt – med Regjeringen og Stortinget i ryggen. Det siste er nøkkelen til det andre.
Bli den første til å kommentere på "Hurra for tiltrengt nødhjelp til Kofa, men …"