Av Robert Myhre, juridisk rådgiver og kursleder i Forum for offentlige anskaffelser, og tidligere sekretariatsleder i KOFA.
Debatten om anskaffelsesforskriftens (FOA) § 7-9 har til nå sentrert seg om et viktig, men ufullstendig, premiss: Hvorvidt forskriften har tilstrekkelig hjemmel i lov om offentlige anskaffelser (LOA) § 5.
FOA § 7-9 pålegger oppdragsgivere å vekte klima- og miljøhensyn med minimum 30 prosent i de fleste anskaffelser. Flere har korrekt påpekt at dette rigide kravet ser ut til å endre det materielle innholdet i loven. LOA § 5 gir nemlig oppdragsgiver et faglig “kan-skjønn” til å vurdere hvordan miljøhensyn best ivaretas. Forskriften fjerner dette skjønnet.
Dette er kjernen. Men det er påfallende hvordan debatten stopper der, ved det interne norske motsetningsforholdet. Man ser symptomet – konflikten mellom lov og forskrift – uten å bruke det verktøyet som gjør diagnosen endelig.
For å fullføre argumentet og demonstrere hvorfor forskriften utvilsomt er ugyldig, må EØS-retten trekkes inn. Ikke som en ekstern trussel om “direkte virkning”, men som selve tolkningsnøkkelen til den norske loven. Argumentet er ikke at forskriften bryter med direktivet; argumentet er at forskriften bryter med loven, fordi loven må tolkes i lys av direktivet.
Hovedargumentet: Les direktivet
Man trenger ikke grave dypt i 20 år gammel rettspraksis for å se feilen. Det holder å lese den klare ordlyden i det gjeldende anskaffelsesdirektivet (2014/24/EU).
I Artikkel 67(5) står det utvetydig hvem som har ansvaret for å vekte kriteriene:
“Oppdragsgiveren skal i anskaffelsesdokumentene angi den relative vektingen… for hvert av de valgte kriteriene…” (Engelsk original: “The contracting authority shall specify… the relative weighting which it gives to each of the criteria chosen…”)
Teksten er ikke til å misforstå. Den plasserer kompetansen – ansvaret og retten til å velge og vekte – direkte hos “Oppdragsgiveren”. Det er oppdragsgiver som “velger” kriteriene og “gir” dem vekt.
Prinsippet om EØS-konform tolkning krever at vi leser den norske loven (LOA § 5) i lys av dette. LOA § 5, som gir oppdragsgiver et faglig “kan-skjønn”, er en korrekt og lojal gjennomføring av direktivets Art. 67(5). Stortinget har gjort jobben sin og plassert skjønnet der det hører hjemme.
Den EØS-stridige forskriften
FOA § 7-9 gjør det stikk motsatte. Forskriften griper rett inn i oppdragsgivers lovfestede og EØS-sikrede kompetanse. Den dikterer både at et spesifikt kriterium må velges (miljø) og hvilken vekt det skal ha (minimum 30 %).
Forskriften overkjører dermed den klare ordlyden i Art. 67(5).
Sintesi-dommen bekrefter det åpenbare
Dette er ikke et nytt eller radikalt prinsipp. Allerede i 2004, i Sintesi-dommen (C-247/02), slo EU-domstolen fast nøyaktig det samme.
I den saken hadde Italia innført en “abstrakt og generell” regel som tvang oppdragsgivere til å kun bruke “laveste pris” . Domstolen dømte loven ugyldig. Begrunnelsen er selve kjernen i Sintesi-prinsippet, og er formulert i dommens sentrale premiss, paragraf 40:
“Det gælder imidlertid, at den nationale lovgivers abstrakte og generelle fastsættelse af et bestemt kriterium […] fratager de ordregivende myndigheder muligheden for at tage hensyn til sådanne kontrakters karakter og særpræg hver for sig, idet der for hver enkelt kontrakt vælges det kriterium, der er bedst egnet…”
Domstolen fastslår at en slik rigid regel fratar oppdragsgiveren muligheten til å ta hensyn til den enkelte kontrakts “karakter og særpræg” og velge det kriteriet som er “bedst egnet” . FOA § 7-9 er en nøyaktig parallell.
Konsekvenser og ubesvarte spørsmål
Konflikten er dermed krystallklar:
1.Direktivet (Art. 67(5)) sier at oppdragsgiver skal velge og vekte.
2.Loven (LOA § 5), tolket EØS-konformt, sier det samme: Oppdragsgiver har et faglig skjønn.
3.Forskriften (FOA § 7-9) sier at staten skal velge og vekte (minimum 30 %).
En forskrift som står i åpenbar materiell motstrid med loven den er gitt med hjemmel i, er ugyldig.
Og her må man undres:
- Hvorfor har ikke ESA (EFTA Surveillance Authority) for lengst grepet inn? At Norge innfører en forskrift som er en (omvendt) blåkopi av den feilen Italia gjorde, burde fått varsellampene til å lyse i Brussel.
- Hvorfor har ikke departementet hentet frem denne problemstillingen da bestemmelsen var på høring?
- Og hvorfor har ingen anført dette ennå i en klagesak for KOFA?
Dette er ikke en komplisert juridisk floke; det er et brudd på direktivets klare ordlyd, og et prinsipp etablert for tjue år siden av EU-domstolen.
Det gjenstår å se om KOFA og de nasjonale domstolene vil våge å anvende direktivets klare ordlyd og Sintesi-prinsippet og erklære § 7-9 ugyldig. Det er en nærliggende antagelse at man vil søke alternative tolkninger for å unngå den ubehagelige konklusjonen at forskriften er lovstridig – av frykt for de politiske reaksjonene og de store konsekvensene. Dersom KOFA, og senere domstolene, skulle komme til at forskriftens miljøregel faktisk er ugyldig, vil opprydningsarbeidet etter feilaktige avgjørelser og konkurranser bli stort.
Men saken stopper neppe der.Til syvende og sist vil denne tolkningen måtte avklares av EFTA-domstolen, og deretter av Høyesterett.
En eventuell fremtidig lovfesting av 30 %-kravet vil kun flytte problemet og gjøre ESAs jobb enklere: Man løser det interne hjemmelsproblemet, men skaper en lov som da vil være i åpenbar, direkte strid med EØS-direktivet.
Bli den første til å kommentere på "Hvorfor alle tar feil om miljøregelen i forskriften. Det egentlige EØS-problemet"