Konkurranseprinsippet – feilplassert fantasifoster eller vital veiviser i anskaffelsesprosessen

Av avdelingsleder juridisk og anskaffelser Terje Stepaschko, Oslobygg KF

En refleksjon rundt konkurranseprinsippet i lys av doktorgradsstipendiat Trygve Harlem Losnedahls artikkel Fra forskningen: Konkurranseprinsippet er dødt.

I artikkelen viser doktorgradsstipendiat Losnedahl at konkurranseprinsippet er dødt. Han tar ikke livet av prinsippet, men påpeker at det aldri er født. Det er fordi konkurranseprinsippet i anskaffelseslovens § 4 ikke kan gis betydning utover de rettslige rammer EU har satt. Det strippes da ned til et omgåelsesforbud (ikke dele opp innkjøp for å komme under terskelverdier) og et forbud mot å favorisere/negativt forskjellsbehandle visse virksomheter. Ellers er det ingen retningsgivende kraft i konkurranseprinsippet. Losnedahl understreker at dette ikke har nevneverdig praktisk betydning da likebehandlingsprinsippet nesten alltid vi gi samme resultat. Spørsmålet er om operative innkjøpere og anskaffelsesjurister bør bidra til begravelsen av konkurranseprinsippet som et feilplassert fantasifoster, eller om vi skal holde fast ved konkurranseprinsippet som en vital veiviser i anskaffelsesprosessen.

For anskaffelsesjurister kan det være hensiktsmessig å holde fast på konkurranseprinsippet når vi deltar i anskaffelsesprosesser fremover. Vi kan vise til lovens ordlyd og videreføre en praksis som har eksistert siden anskaffelsesregelverkets begynnelse. Om vi mot formodning tar «feil» vil krav/føringer fanges opp av likebehandlingsalternativet. Dekonstruksjon av konkurranseprinsippet blir stående igjen som ren teori for spesielt interesserte akademikere. Ingen vil forvente at vi beveger oss i den retningen. Å sitte stille i båten er en strategi uten risiko. Dette er likevel ingen heldig strategi.  

Jeg foreslår at vi bidrar til begravelsen av konkurranseprinsippet

Vår oppgave som anskaffelsesjurister er ikke å unngå risiko, men å sørge for at vi i enhver situasjon søker effektiv bruk av samfunnets ressurser innenfor det til enhver tid gjeldende regelverk. Det er umulig å treffe hver gang, men den som pakker sine juridiske råd inn i et risikoreduserende beskyttelseslag vil starte argumentasjonen på feil sted. Det er fristende, det forenkler den juridiske refleksjonen, det er tidsbesparende for juristen, det reduserer risikoen for brudd på anskaffelsesregelverket og det gir makt til å stanse enhver anskaffelsesprosess. Det er fortsatt feil. Og verktøyet som anvendes – som har en helt egen status hos mange operative anskaffelsesjurister og innkjøpere – er konkurranseprinsippet. Forsiktighetskulturer og frykt for feil bidrar til dansen rundt denne gullstandarden og prinsippet leder an selv i tilfeller der det burde være helt klart at den anskaffelsesrettslige løsning ikke er å maksimere antall konkurransedeltakere.

Konkurranseprinsippet har blitt selve kjernen i mange anskaffelsesfaglige vurderinger. Det er derfor inngripende når stipendiat Losnedahl viser at konkurranseprinsippet seiler under falskt flagg. Dette er ikke et marginalt funn og det kan være vanskelig å ta det inn over seg. Alle bør imidlertid prøve. Etter mitt syn vil det bidra til bedre juridiske råd, bedre anskaffelser og muligens færre maktarrogante jurister/innkjøpere som har kjørt seg fast i lite konstruktive forbudslinjer.

Konklusjonen er altså at anskaffelsesjurister og innkjøpere bør bidra til begravelsen fordi konkurranseprinsippet er et feilplassert fantasifoster. Det vil gi mer potente anskaffelsesmiljøer. Det er heller ikke uviktig at doktorgradsstipendiat Losnedahl ser ut til å ha sjekket rettsområdet grundig. Så takk til Losnedahl for et presist utførte svingslag mot etablerte sannheter. Selv om det er et slag i lufta, håper jeg mange lar seg bevege av lufttrykket.