(En Anbud365–kommentar) Konsulentbruken i det offentlige er en kjærkommen sak for markeringsivrige politikere. Et negativt medieoppslag, og vips, så er det en eller annen som stikker hodet fram og roper. Formålet synes å være å ramme en ansvarlig politiker mer enn å bringe bruken under forsvarlig kontroll. De som kjøper konsulenttjenester, har i alle fall liten hjelp i slike markeringsraptusser.
Nylig var det igjen en runde i Stortinget om det offentliges konsulentbruk, den statlige denne gangen, i form at et skriftlig spørsmål og statsrådsvar. Trygve Slagsvold Vedum (Sp) spurte hvor mye staten bruker på kjøp av konsulenttjenester samlet og fordelt på departement, direktorat og sektor. Bakgrunnen var den senere tids avsløringer om at private konsulent- og tjenestetilbydere blant annet på asyl- og bistandsfeltet beriker seg på oppdrag fra staten. Forrige gang kommunal– og moderniseringsstatsråd Jan Tore Sanner svarte på et slikt spørsmål, vedgikk han at han ikke har oversikt over konsulentbruken.
Sanner svarte at det ville ha begrenset verdi om jeg skulle ha en samlet oversikt over bruk av konsulenttjenester i staten, uten å ha mulighet for tilstrekkelig kunnskap om vurderingen av behovet i hver enkelt sak. Meget presist fra statsråden, men antakeligvis ble Slagsvold Vedum meget bekymret over et slikt svar, skal man tro hans begrunnelse for eget spørsmål.
Konsulent–avsløringer
Konsulentbruken i det offentlige kommer fra tid til annen opp i debatten. Det blir for mange konsulenter, de skriver faktura med gaffel, bommer i IT–anskaffelser osv., er gjerne innvendingene, som ofte kommer i kjølvannet av konkrete «avsløringer». Dersom det hadde eksistert mulighet for å samle alle kostnadene til konsulenter i det offentlige gjennom et år, ville det nok «rystet» mange. Det ville blitt store beløp. «Korsfest, korsfest» ville summa summarum bli budskapet i veropene.
Trolig uten å vurdere nærmere «hvorfor Jeppe drikker». I konsulentbransjen finnes en rekke ulik, til dels spesialisert og høyt utviklet kompetanse. Offentlige virksomheter har oppgaver som krever spesialkompetanse, men som det er dårlig ressursbruk å ansette fast for en begrenset periode. Det lar seg ikke forsvare, selv om behovet dukker opp noen få ganger i løpet av et år, enn si gjelder en konkret oppgave med start nå og avslutning da. Konsulentbransjene r en slags ressurspool.
Nøye og kritiske
Statsråd Sanner gikk ut fra at statlige virksomheter var nøye og kritiske i sin konsulentbruk. Bare når man etter moden avveining trenger slik hjelp går man ut i markedet for å kjøpe denne typen tjenester. Ved anskaffelser er det et spørsmål om å stille ulike krav, være seg bevisst hva som motiverer kravene og legge til grunn en forutsigbar fortolkning av kravene når leverandører skal kvalifiseres og tilbud evalueres. Det er vanskelig å vite om kvaliteten i så måte i anbudsdokumentene er god og presis nok i alle konsulentanskaffelsene. Det er feilkilder, menneskelige feil etc. Kanskje får man ikke den konsulenthjelpen til den prisen og den kvaliteten man siktet mot.
For regjering og stortingspolitikere er oppgaven å legge til rette for at slikt minimeres. Å mene noe om brutto utgifter uten å se nøye etter hva beløpene er benyttet til er overflatisk og gjør ikke tingene bedre.
På den annen side er ikke konsulentbransjen frikjent for mulig sviktende tjenesteyting. Noen er bedre til å selge seg inn enn til å løse oppgaver, andre skriver fakturaer som bare et stykke på vei ar seg forsvare ut fra tilbudt eller gitt ytelse. Det er en bransjeutfordring å sørge for at disiplene gjør hav de kan i sin makt til å løse oppgaver til oppdragsgiverens tilfredsstillelse. De langt fleste gjør det. De som ikke gjør det, får medieoppslag, og det er fristende agn for politikere som ønsker å markere seg og som ikke har øyne for eller lyst til å se helheten. Heller ikke det gjør tingene bedre, hvis man ønsker mest mulig kvalitet for minst mulig penge (les: skattebetalernes penger).
Bli den første til å kommentere på "Konsulentbruken – ingen spør “hvorfor Jeppe drikker»"