Normalisering, en relativt dårlig idé

Av Gunnar Gjellan, anskaffelses- og kontraktrådgiver

De senere år har det i juridiske kretser vært skrevet et utall KOFA saker, artikler og innlegg om lovligheten av ulike evalueringsmodeller og om normalisering. Med bakgrunn i disse anbefalinger har mange offentlige innkjøpere blitt pålagt å endre praksis, slik at mange i dag gir maksimal poeng både på pris og kvalitet. Andre oppfatter at man bør normalisere.

Historisk sett har offentlige innkjøpere dokumentert valgene ved en skriftlig begrunnelse. Ved forskriftsrevisjon i 2006 ble det obligatorisk med vekting av tildelingskriteriene. Det oppstod et behov for å dokumentere at vektingen var overholdt i evalueringen. Alle måtte da ta i bruk poengmodeller av litt ulik kvalitet. Meningen var å få frem noe kvantitativt som reflekterte det kvalitative. Det er nå igjen grunn til å minne om det utgangspunktet.

Som offentlig innkjøper er man prisgitt de rammer man får. I denne saken kan det se ut for at noen mener det nærmest er naturgitt at når laveste pris får full score, så må også tilbud med best kvalitet få full score. Begrunnelsen synes å være at tildelingskriterienes vekt ellers vil forskyves. KOFA sak 2021/1000 og den påfølgende debatten gjør det nødvendig å peke på enkelte praktiske realiteter.

1. Oppdragsgiver har liten kompetanse til å vurdere delprisene opp mot noe ideelt. Det er derfor blitt god praksis, og absolutt mest vanlig, å gi laveste pris full score. Den eneste modellen som gjør om prisforskjellen til poeng på en logisk måte er formelen som ble brukt i KOFA sak 2021/1000, når dobbel pris gir null poeng. Pris er en kvantitativ størrelse, hvor den klare hovedregelen burde være at %-vis avstand i pris reflekteres i poengmessig avstand.

• Hvis man likevel benytter en eller annen forholdsmessige modell for pris er det tenkbart å gjøre det for kvalitet også. Det fordrer imidlertid at evalueringsteamet holder tilbudene opp mot beste på alle underkriterier og angir en %-vis avstand som så legges inn i forholdsmessig modell som regner ut poengene. Evalueringsteamet vil imidlertid da ikke nødvendigvis kjenne igjen avstanden i % med avstanden i poeng fordi modellen er forholdsmessig. Det er vanskelig å tro at særlig mange har et genuint behov for å gjøre det så komplisert. 

• Det er enklere oppnå forståelse og konsensus i evalueringsteamet for poenggivningen hvis også kvalitetspoengene deles ut på en lineær (absolutt) skala. Ulikt pris blir jo poenggivningen for kvalitet i noen grad skjønnsmessig. Selv beste tilbud har ofte objektivt konstaterbare svakheter ift. tildelingskriteriet kvalitet, og skal trekkes for dette. To tilbud vil da kunne ende opp med f.eks 8 og 6 poeng selv når man bruker hele skalaen, 0-10. Det bør derfor ikke være behov for å normalisere.

• Hvis man er pålagt å normalisere kvaliteten vil det være mest i tråd med evalueringsteamets forståelse å parallellforskyve til hhv. 10 og 8 (såkalt absolutt normalisering). I eksemplet ovenfor har evalueringsteamet aldri brukt en 0-8 skala og relativ normalisering vil fremstå misvisende for evalueringsteamet. Hvis man i tillegg har brukt en forholdsmessig modell og så normaliserer relativt til slutt, blir det dobbelt misvisende.

• Relativ normalisering av kvalitet forutsetter at evalueringsteamet har valgt en annen skala for vurdering av kvalitet enn den avtalte, og derfor trenger å normalisere relativt. Om noen mener det er tilfelle, vil det enkelt kunne fastslås ved å kikke på evalueringen.

I praksis er derfor ingen normalisering eller evt. absolutt normalisering av kvalitet det som reflekterer evalueringsteamets vilje.

De fleste offentlige innkjøpere er ikke veldig glad i modeller og Excel. Dette har de sikkert til felles med mange jurister, rådgivere og dommere på ulike nivåer. Tilgjengelig veiledning på nett er tidvis misvisende. Akademiske avhandlinger teoretiske og oftest uten anskaffelsesfaglig forankring som kunne gjort dem relevante. I tillegg er begrepsbruken lite standardisert og delvis mer forvirrende enn oppklarende. Dette har sannsynligvis gjort at KOFA og rettssystemet har vært tilbakeholden med å overprøve uheldig modellbruk.   Det er viktig at KOFA og rettssystemet hegner om innkjøperens skjønnsfrihet, som ikke kan overprøves uten god grunn. Det er imidlertid ingen god grunn for at skjønnsfriheten skal være stor og vilkårlig ved valg av evalueringsmodeller. Tiden er overmoden for å gi klarere retningslinjer for modellbruken. Bare på den måten kan man igjen anspore til debatter om det gode innkjøp og unngå avsporende debatter om diskré-, forholdsmessige-, og lineære- modeller og avvik ift. konkurransegrunnlagets vekt, med tilhørende absolutt og relativ normalisering.