Reglenes geografiske virkeområde – en smakebit

Av Harald Alfsen, advokat/managing partner, Stiegler Advokatfirma AS

Nylig kom EØS-utredningen, NOU 2024:7. Der får vi en smakebit av et spørsmål mange har stilt seg etter Scanteam-saken. Gjelder anskaffelsesreglene utenfor EØS sitt geografiske område?

Scanteam leverte i 2017 et tilbud på et menneskerettighetsprogram til den norske ambassaden i Angola. Verdien var ca 20 millioner kroner. De tapte, og deretter klaget. Utenriksdepartementet hevdet at de ikke var bundet av anskaffelsesreglene fordi ambassaden lå utenfor EØS-området. KOFA ba EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse i saken. Domstolen konkluderte med at regelverket gjelder for en ambassade i et tredjeland dersom anskaffelsen har tilstrekkelig nær tilknytning til EØS. KOFA fant deretter at anskaffelsen hadde nær tilknytning til EØS-området, og ila UD et gebyr på 1 million kroner for ulovlig direkteanskaffelse. Departementet gav seg ikke med det og tok ut søksmål. Der de hevdet at det hadde skjedd en unnskyldelig rettsvillfarelse. Tingretten frifant imidlertid KOFA i juni 2021. Vi må derfor regne med at staten har betalt 1 million kroner til staten.

Så hva er gjeldende rett etter denne saken? Både for Norge og alle andre land i EU/EØS-området? Så vidt jeg kjenner til er ikke spørsmålet behandlet etter Scanteam-saken. Og vi venter på at Anskaffelsesutvalget del 2 skal si noe om det geografiske virkeområdet.

I forbindelse med spørsmålet om EØS-avtalen skal gjelde på norsk sokkel, uttaler NOU 2024:7 på side 170: «En nylig domsavsigelse fra EFTA-domstolen peker mot at EU-rettsakter som er tatt inn i EØS-avtalen, også kommer til anvendelse på norsk sokkel der saksforholdene har tilstrekkelig nær tilknytning til EU/EØS».

Dommen de henviser til er Scanteam-saken. I fotnote nr.60 bemerker de: «I Scanteam-saken (Sak E-8/19) bekreftet EFTA-domstolen at en anskaffelse foretatt av Norges ambassade i Angola, der de potensielle leverandørene ville være etablert i EØS, måtte følge det EØS-innlemmede anskaffelsesdirektivet. Bakgrunnen er etablert rettspraksis i EU-domstolen om at EU-retten har ekstraterritoriell anvendelse på saksforhold med tilstrekkelig nær tilknytning til EU. EFTA-domstolens avgjørelse bekrefter at dette også gjelder i EØS-rettslig sammenheng. Domsavsigelsen vil dermed også gjelde for saker om aktivitet på sokkelen, ifølge Fredriksen m.fl. (2023)».

EØS-utvalget ser ikke ut til å være i like stor rettsvillfarelse. Og vi må anta at samme holdning vil følge av Anskaffelsesutvalgets Del 2. En spesiell grunn til å anta dette er at professor Halvard Haukeland Fredriksen på UIB er en rød tråd gjennom spørsmålet. Han var med som KOFA-medlem å sende saken til EFTA-domstolen, han var med på å gi gebyr på 1 million kroner, han sitter i EØS-utvalget og han leder Anskaffelsesutvalget. Det blir likevel spennende å lese hvordan utvalget konkluderer.

Et helt annet spørsmål er om det er politisk riktig at anskaffelsesreglene skal gjelde på ambassadene. Det er mye nasjonal identitet knyttet til utenriksstasjonene. Og det kan virke noe spesielt at norske ambassader i hele verden er forpliktet til å kunngjøre kontrakter i TED. Det er imidlertid en politisk, og ikke juridisk, vurdering. Og da må reglene endres først.

Merknad:Artikkelforfatteren utredet og forberedte saken for EFTA-domstolen sammen med tidligere kollega i Inventura Advokat, Tor Arne Solberg-Johansen. Det var han som reiste til Luxembourg og prosederte saken for Scanteam AS.