Stendi-dom: Til sammen 10 års fengsel for innkjøpskorrupsjon

Tre tidligere regiondirektører i Stendi og en leverandør er dømt for grov korrupsjon, etter å ha blitt bestukket av leverandøren. Til sammen fikk de fire over 10 års ubetinget fengsel. Og inndragning av millionbeløp. Advokat og managing partner i Stiegler Advokatfirma AS, Harald Alfsen, gir overfor Anbud365 sine refleksjoner over dommen. Og han mener bl.a. at dommen tar et slags oppgjør med en risikoutsatt kommunikasjonskultur i kontraktsforhold.

Transparency International Norge gir for 20. året ut en oversikt over korrupsjonsdommer i Norge. Nylig presenterte de domssamlingen, hvor også 2023 var med. Av de ca. 80 dommene de beskriver, gjennom tyve år, gjelder over halvparten relasjonen innkjøper/leverandør. Innkjøpskorrupsjon, er Alfsens forenklede betegnelse.

Stendi-saken

– Også i 2023 har vi hatt en sak som omhandler forholdet mellom en innkjøper og leverandør, forteller han. Selskapet Stendi (tidligere Aleris) har til tider vært den største leverandøren av omsorgstjenester på vegne av det offentlige. De har blant annet tjenester innenfor barnevern, omsorg for enslige mindreårige asylsøkere og psykisk omsorg. De har i stor grad basert seg på innleie av utstyr og tjenester – eksempelvis boliger, biler og personer. De er med andre ord en form for innkjøpsorganisasjon.

Tre regiondirektører og en leverandør ble dømt for grov korrupsjon, etter å ha blitt bestukket av leverandøren. Leverandøren ble i dommen betegnet som hovedmannen, selv om han hevdet at det var regiondirektørene som presset ham til å gi en del fordeler. Fordelene var blant annet oppussing av bolig, lån av biler og større båt over tid, omsetning av en overpriset tomt som en direktør solgte til leverandøren, sponsorbidrag til en skiklubb, og innkjøp av dyre sykler. Dommen understreker også at både den som gir og den som mottar en bestikkelse kan dømmes på samme måte, og til samme straff. Til sammen fikk de fire over 10 års ubetinget fengsel. Og inndragning av millionbeløp.

Utilbørlige fordeler

Retten fant klart at dette var utilbørlige fordeler, at alle parter var klar over bestikkelsene, at direktørene kunne påvirke leverandørvalg, og at alle vilkårene for å bli dømt for grov korrupsjon var til stede. Tingrettens dom ble anket til både Lagmannsrett og Høyesterett. Men slapp hovedsakelig ikke inn noe sted, grunnet domstolens silingsregler for å slippe til i høyere instans. De overordene rettsinstanser var ikke i tvil om tingrettens korrupsjonsdom.

Alfsen fremhever at selv om leverandøren ble betegnet som hovedmannen, er det ikke tvil i dommen om at det var direktørene som var den aktive part og utnyttet sin maktposisjon. De forventet ytelser i form av varer og tjenester. Etter leverandørens oppfatning, for at han ikke skulle miste kontraktene. Direktørene har alle hevdet at leverandøren skulle sendt faktura og at dette ikke ble gjort. Men de har ikke blitt hørt med dette, og ingen av dem betalte heller for ytelsene. Det hjelper heller ikke å overføre ansvar og risiko på ektefeller, eller å sette bilen på kona, slik det er beskrevet i dommen.

– Hvilke refleksjoner kan man trekke av dommen?

Anbud365 spør Alfsen, som gir sin oppsummering i følgende punkter:

1.       Dommen forteller at en virksomhet ikke kan stole på at alle rutiner følges selv om de er vedtatt. Stendi hadde etiske retningslinjer, regler for regulering av private interesser, skjema for nærståendekontakter, regler i arbeidskontraktene mv. Stendi har ikke blitt kritisert på noe vis i dommen. Men det hjelper ikke hvis noen bestemmer seg for å utnytte leverandørrelasjonene til egen private vinning. Virksomheter er derfor nødt til å drive langsiktig holdningsskaping. For eksempel med kursing, opplæringsprogrammer, etisk refleksjonstrening og stikkprøvekontroll.

2.       Dommen er tydelig på at «tidsnære bevis» har vært viktig i saken. Leverandøren varslet ledelsen i Stendi om uregelmessighetene. Og han fikk for så vidt noen måneders straffereduksjon, idet retten sa at ærligheten skulle belønnes. Men Stendi tok grep ved varslingen, og satt i gang en granskning. Som innebar raske intervjuer med de involverte. Rapporten var så alvorlig at den ble sendt Økokrim, som engasjerte seg i saken. Retten har til dels lagt avgjørende vekt på informasjonen som ble innhentet i tidlig fase. Likeså har man etterpå funnet en mengde med eposter som omhandlet de fleste forhold rundt uregelmessighetene.

3.       Det er ikke forbudt at ansatte hos en oppdragsgiver kan få ytelser fra en leverandør. Slik det var hos Stendi. Men at det må skje til markedsmessige vilkår. Og at alt må spores pinlig nøyaktig. Man kan ellers tenke seg at interne retningslinjer hos kunde eller leverandør gir et absolutt forbud mot private ytelser.

4.       Saken understreker at korrupsjon i offentlig sektor blir sett på som særlig alvorlig, fordi offentlig sektor håndterer våre felles midler. Og at en leverandør til offentlig sektor normalt blir regnet som identifisert med offentlig sektor.

5.       Stendi kan nå avvises fra offentlige anskaffelser.  Dersom nye oppdragsgivere finner å identifisere de tidligere regiondirektørene med selskapet, og selskapet ikke har gjort tilstrekkelig self-cleaning-tiltak. Det er en høy pris å betale for en virksomhet som i stor grad lever av offentlige kontrakter. Det burde inspirere private leverandører til å satse mye mer på sine antikorrupsjonstiltak. Særlig der, som i Stendi sitt tilfelle, man har en delegert og desentralisert struktur.

6.       Dommen tar etter min personlige oppfatning et slags oppgjør med en risikoutsatt kommunikasjonskultur i kontraktsforhold. Når nesten all kommunikasjon foregår på SMS, e-post eller på telefon, blir det vanskelig å følge opp hva som har skjedd, hvem som har ansvar for noe eller hvordan ting skal følges opp.

7.       Videre er det med en viss fasinasjon over hvordan dommer skrives, hvordan domstolen bruker ord og uttrykk. Eksempelvis som her; «fester ikke lit til, åpenbart uriktig, retten finner det påfallende, retten bemerker, kontrakten er konstruert, partene har blitt stilletiende enige om at det ikke skulle betales for ytelsene». Det betyr at domstolen føler seg ganske fri når det gjelder å begrunne sine avgjørelser, og hvilke ord og uttrykk de bruker for å beskrive avgjørelsen.

8.       Så kan man personlig reflektere over om korrupsjonen var verdt risikoen. Flere av de dømte er fedre til mindreårige, og sitter nå i fengsel. Uten å kunne være med på bursdager og høytider. Flere er uten jobb eller er uføre, og er i 50-årene. Utsiktene til å komme tilbake i jobb må oppleves usikre.

9.       Avslutningsvis kan nevnes at offentlige innkjøpere skal opptre med stor integritet og er underlagt prinsippet om god forretningsskikk. Og at det finnes mange gråsoner for utilbørlig opptreden før man overstiger grensen for strafferettslig korrupsjon. Det typiske er tre forhold. Det ene er innkjøperen som ikke vil utsette seg for merarbeid ved å skifte leverandør. Det andre er politikere som av ymse grunner presser administrasjonen til konkrete leverandørvalg. Det tredje er fagpersoner hos oppdragsgiver som har en preferanse for et gitt produkt eller en gitt tjeneste. Det er sjelden korrupsjon i disse tre tilfellene, men det svekker integriteten til offentlig innkjøpspraksis.