(En Anbud365-kommentar) Tilbydere med skrivekløe eller uten tilstrekkelig kunnskap om hva som kreves av et tilbud i en offentlig anbudskonkurranse kan lett – ufrivillig – komme til å drive en risikosport. Man skal svare best mulig på det man blir spurt om – og ikke mer. Det er den viktige rettesnoren ved utforming av et tilbud. Finner man grunn til å legge til noe, løper man raskt en risiko – og av den grunn rett og slett tape konkurransen. En dansk tilbyder ble nærmet reddet av «gong-gongen».
Blant de mange artiklene som har dukket opp på Anbud365 i sommer var en historie fra Klagenævnet for Udbud i Danmark. Det gjaldt en klage, der poenget var en formodning om at en av tilbyderne i en konkurranse hadde tatt et forbehold, noe det ikke var åpnet for. Et risikostyringsverktøy skulle anskaffes og tilbyderen – som vant konkurransen – hadde redegjort for ulike risikoforhold. Noe slikt var det imidlertid ikke spurt om fra oppdragsgiverens side, og klageren mente redegjørelsen kunne sees som et forbehold til selve prosjektets tidsplan – et grunnleggende element i anskaffelsen.
Klagenævnet kom imidlertid til at dette ikke kunne være å betrakte som et forbehold. Formuleringene kunne ikke forstås som annet enn omstendigheter og forhold som vinneren hadde tatt høyde for i sin planlegging for å kunne begrense risikoen forbundet til prosjektet, fremgår det av kjennelsen.
Risikosport
Spørsmålet er hvorfor tilbyderen fant grunn til å gjøre rede for noe som det ikke var spurt om. Det kan i verste fall være en risikosport. Det er en god regel å svare best mulig på det man blir spurt om, og la være med resten. I et salgsfremstøt i det private universet kan det kanskje ha noe for seg å legge til ytterligere opplysninger om produktets eller egen fortreffelighet. Kanskje kan det sikre et oppdrag nettopp fordi oppdragsgiveren får rede på noe som det ikke ble spurt om, men som kan vise seg å være ytterligere til nytte.
Men offentlige virksomheter må følge regelverket for offentlige anskaffelse, og til grunn for det ligger en rekke grunnleggende prinsipper. Likebehandling og forutberegnelighet er vel de to som faller raskest på plass i denne sammenhengen.
To forhold
Det er egentlig to konkrete forhold som klagesaken i Danmark har i seg. For det første gjelder det spørsmålet om forbehold når det ikke er åpnet for slikt. Nå tenkte nok – kanskje – ikke tilbyderen på å fremføre noe forbehold, men bare ønsket å tilføye informasjon som vedkommende formodentlig mente var av nytte for oppdragsgiveren å ha klart for deg. Som saksopplysning, tro?
Men så er det hva omverdenen da omfatter, i særdeleshet i en konkurransesituasjon da alle tilbydere ser på hverandres tilbud med argusøyne – alt som kan gi næring til spekulasjoner og åpne for egen gevinst i konkurransen, hentes frem. Såkalt besteforståelse av formuleringer er ikke med i bildet.
Klageorganet inn i bildet
Om slike granskninger fører til klage, kommer et klageorgan inn i bildet. Også her er det øyne som ser og kompetansepreget hjerne som oppfatter, om enn utfra en annen vinkel enn tilbydere som ikke har vunnet kontrakt. «Ekstra-informasjonen» skal også der underkastes en vurdering, formuleringene og sammenhengen skal være slik at det kan tas en avgjørelse. Og avgjørelsen legges til grunn i senere saker av samme karakter.
I Danmark skar tilbyderen klar. Hvor nær tilbyderen var å havne motsatt, m.a.o. få «ekstra-informasjonen» oppfattet som forbehold, får vi trolig aldri vite. At det ble noen ekstra dager med spenning hos tilbyderen, kan vi gjette oss til. Kontrakten sto i fare, mulige penger å tjene kunne henge i en tynn tråd – avvisning og ute av konkurransen kunne blitt resultatet. Hvorfor gamble slik? Kan man ikke bare svare på det man blir spurt om? Tilbyderen har nok lært, men har dette sunket inn hos de mange leverandørene som jakter på offentlige kontrakter? Vi håper svaret er ja.
Evaluering av tilbudet
Et vesentlig poeng i tillegg. Og det er det andre konkrete forholdet ved saken i Danmark. Oppdragsgiveren kan heller ikke legge «ekstra-informasjonen» til grunn ved evalueringen av tilbudet. Det er satt opp kriterier som skal legges til grunn ved tildeling av kontrakt. Vi kjenner ikke disse kriteriene i den danske saken. Kanskje var hensikten å styrke sin posisjon ved tilbudsevalueringen. Men hverken kjennelsen eller kommentarene i etterkant der på at det kunne oppfattes slik. Og hvis hensikten likevel var en slik, må jo informasjonen plasseres der den hører hjemme. Slik at misforståelser og farlig farvann unngås.
Det kan selvsagt være at man som mulig tilbyder underveis i utformingen av tilbudet lurer på noe, f.eks. om så eller si bør tas med. I stedet for da å skrive den aktuelle informasjon inn i tilbudet uten videre, burde man benytte spørsmål-/svarmuligheten før konkurransen. Der kan man få avklart hva slags opplysninger det er riktig og aktuelt å ta med. Men dersom man ikke er i tvil, spør man jo ikke. Da er det mangel på kompetanse som er problemet.
Bli den første til å kommentere på "Skrivekløe kan være en risikosport"