(En Anbud365-kommentar) Pris, neppe prissetting, er av det enklere slaget. Kvalitet derimot er noe riktig uhåndterlig. Å finne balansen mellom det som antas å være rett pris og rett kvalitet er en evig utfordring. Den offentlige virksomheten skal forsøke å definere sitt innhold av begrepet kvalitet så presist at leverandørmarkedet forstår – og aksepterer at den etterspurte kvaliteten kan være en annen enn den den enkelte, mulige tilbyder legger i det. Kvalitet er dessuten et trehodet troll: Personlige, virksomhetens og samfunnets ønsker og behov. Det er greit å si at kvalitet må etterspørres, ikke minst i et livsløpsperspektiv. Utfordringen ligger i å få den kvaliteten man mener man har ønsket.
En svensk professor har viet oppmerksomhet mot begrepet kvalitet i offentlige anskaffelser. Hans utgangspunkt er samfunnsøkonomens. Oppdragsgiver er Upphandlingsmyndigheten. Det er regelverkets betoning av effektiv, økonomisk ressursbruk. Regler er til for å følges, men det skal gjøres på en slik måte at lovverkets formål ivaretas. Vi er nær «de gode innkjøp», nærmere bestemt best mulig kvalitet for pengene.
Vi er også nær debatten om pris kontra kvalitet. Derfor er det av verdi å få opp på bordet noen betraktninger fra en forsker innen samfunnsøkonomi om hva kvalitet er og hvilke barrierer som er der for å gjøre det vanskelig å treffe med ønskede behov. Kanskje burde flere økonomer, også norske, se nærmere på dette med kvalitet. I dag er det innslag i debatten som vitner om at man er mer sympatisk innstilt overfor kvalitet enn for pris. Pris er en form for styggedom, dess høyere, jo verre. Kvalitet er noe vi alle ønsker, dess høyere, jo bedre. Mer vekt på kvalitet, ropes det.
Ikke enkelt med kvalitet
Objektive kriterier for kvalitet har man ikke mye av. Her er mye individuelt. Noen sitter godt i stolen, andre ikke. «Kjendis-konsulenter» kan hos noen borge for bedre kvalitet enn små, ukjente. I regelverket har man en paragraf som sier noe om samfunnshensyn (anskaffelseslovens §5), og det som er beskrevet der er nok noe mange identifiserer som kvalitative aspekter. Miljø, klima, etikk og menneskerettigheter er samfunnsmessige kvaliteter. Så, kvalitet er altså noe individuelt, noe som gjelder virksomheten som en form for kollektiv og samfunnet som helhet.
Dess mer kvalitet man putter inn i en anskaffelse, jo høyere må man regne med at prisen i tilbudet blir. Som man roper i skogen, får man svar. Det er balansen man må finne, innenfor rammen av budsjett og – ikke minst – det som er mest økonomisk på lang sikt. Et produkt av høy kvalitet kan koste mye, men kan også vare så lenge at kostnadene pr. år blir langt lavere enn kjøp av et billigere. Å si noe tilsvarende om de samfunnshensyn som er definert i nevnte lovparagraf, er varierende mulig. Utslippsreduksjoner som følge av krav i en anskaffelse, er målbare og oppnåelige – og er verd en pris, selv om billigere produkter uten samme effekt er på markedet. Menneskerettighetene er mer kompliserte i så måte.
Erfaringer også
Inn i bildet er også den enkeltes erfaringer. Noen kjøp bedømmes ikke som kvalitetskjøp av alle brukere, selv om det kan vise seg at «alle» var enige om at det var dette produktet man ønsket seg. Man sier at det å betale for dette, var det ikke verd. Samme vurderingen gjøres ofte enten produktet var dyrt og hadde definerte kvaliteter eller ikke var fullt så bra.
Kvalitet er ikke lett. Pris er det. Alle er enige om at 1000 kroner for et produkt er dyrere enn 100 kroner for samme. Men når er kvaliteten høyere? Vi får definert noe samfunnsøkonomisk kvalitet av myndighetene. Leverandørene kan også vise kvaliteten ved sine produkter gjennom dokumentasjon av tidligere leveranser, produktblad, sertifiseringer osv. Brukerne i virksomheten som skal kjøpe, er inne i bildet for å forsøke å definere hvilke krav som skal stilles, og de innkjøpsfaglige ser på hvor i prosessen krav skal/bør stilles for å oppnå det brukerne ønsker seg. Så er det politiske signaler – og en budsjettramme, gjerne avgrenset til om kjøpets kostnader skal inndekkes samme år.
Visse grep
Skal man tro den svenske forskeren er det visse grep man kan gjøre for å treffe de kvalitative aspektene best mulig. Det må gjøres en solid jobb i forkant – før prosessen. Hvilke kvalitative krav vil man stille og hvor går balansen i forhold til budsjett. Noen krav er verifiserbare, andre ikke. Noen er på det personlige plan, noen gjelder virksomheten, noe er samfunnsmessige kvaliteter. Og hvordan er leverandørmarkedets muligheter?
Det innkjøpsfaglige kan bestå i valg mellom detaljerte kravspesifikasjoner eller funksjonskrav. Hvilket valg gir best måloppnåelse? Skal det gjøres ved kvalifikasjonskrav, tildelingskriterier eller kontraktskrav? Og, ikke minst, har vi ressurser til god kontraktsoppfølging, for virkelig å se at den forventede kvaliteten blir levert? Og – gjennomføres denne oppfølgingen?
Iboende utfordringer
Alle leverandører hevder de leverer kvalitet. Og alle (?) vil ha kontrakt med det offentlige og søker å tilpasse det de mener er kvalitet, til hva de ser blir krevet. Men i kommunikasjonen mellom partene kan innholdet i begrepet kvalitet variere til dels sterkt. Grundighet i utformingen av så vel konkurransedokumenter som tilbud i form og fremstilling, slik at innholdet er mest mulig tilgjengelig for alle, avhjelper noe. Men så er det iboende utfordringer. En inkompetent leverandør eller en som forhandler produkter som ikke holder mål, kan vinne konkurransen. En i og for seg kompetent leverandør som velger ikke å anstrenge seg i rimelig utstrekning, men derimot øker sin gevinst ved å anstrenge seg mindre enn forutsatt. Så har selvsagt fravær av kontraktsoppfølging sin pris – og kan skade tilliten mellom leverandørmarkedet og innkjøperne i et offentlige.
Bli den første til å kommentere på "Det uhåndterlige tre-hodede troll – kvalitet"