(En Anbud365-kommentar) Neste større anskaffelses-reform bør være å åpne så mange dører for innbyggernes kikk inn i anskaffelsesprosesser som overhodet mulig. I digitaliseringens tidsalder bør det kunne gjøres uten at administrative byrder øker. Hensynet er forbilledlig og samfunnsmessig svært nyttig – å redusere mulighetene for korrupsjon og for å hindre useriøse. At det haster er tydelig – mange tror at det foregår noe i det offentliges anbudsprosesser som står i veien for like vilkår. Tillitsskapende tiltak trengs, og åpenhet er tiltak nr. 1.
En undersøkelse i regi av Transparency International førte i uken til hevede øyenbryn. Det var hva den norske delen av undersøkelsen brakte av informasjon, som gjorde mest inntrykk. 1000 innbyggere i Norge var med:
Sju av ti mener f.eks. at skatteunndragelse og/eller bruk av forbindelser i offentlige anbudsprosesser forekommer i næringslivet. Tre av ti spurte (28%) oppgir for øvrig at de tror bedrifter ofte eller svært ofte betaler eller bruker forbindelser for å sikre seg offentlige kontrakter. I tillegg sier nesten halvparten av de spurte (46%) at de tror dette skjer av og til. En firedel sier at de tror dette skjer sjelden eller aldri.
Hvor får de så dette fra?
At man tror mange i næringslivet balanserer på slakk line mellom hva man bør og ikke bør for å få kontrakter, er ikke rart. Daglig konsum av nyheter i mediene gir tilstrekkelig dokumentasjon for en slik tro. Og fra tid til annen kan man også se at en og annen i det offentlige trår over streken ved kontrakttildeling. Mistanken er sådd og har åpenbart mulige groforhold.
Tillit til og mellom partene er grunnleggende. Selve det offentlige anbudssystemet står og faller med det. Regelverket er der for å sikre konkurranse på like vilkår og i pakt med en serie aktverdige prinsipper. Det må ikke hefte noen form for tvil ved dette.
Står i stormen
Innkjøpere i det offentlige er en yrkesgruppe som står midt i stormen. At de gjør hva de kan for å etterleve regelverket og dets intensjoner har Anbud365 ikke noen som helst grunn til å tvile det minste på. Men de er mellom «barken og veden». Med interesse og anlegg for konspirasjonsteorier kan vi se for oss aktuelle scenarier.
Det er f.eks. en trend i tiden i retning av at kjøp skal foregå fra lokale leverandører. En forståelig og miljøvennlig trend. Norge har en rekke mindre og mellomstore kommuner, der alle kjenner alle og der det er ulike forbindelser av ikke-politisk karakter mellom ansatte og tillitsvalgte i kommunen og f.eks. lokalt næringsdrivende. Når søsteren til ordføreren driver stedets eneste snekkeri med flere ansatte som alle bidrar til kommunekassen skal det god ryggrad til for ikke å falle for ulike fristelser som gjør at konkurransen om oppdrag ikke foregår på like vilkår. Dette er et fritt valgt eksempel, basert på årelange, innkomne inntrykk.
Inhabil, men ikke isolert
Noen ganger håndteres slikt gjennom habilitetsbehandling, men en som ikke er habil i en sak, er jo ikke i isolasjon. Det er arbeidskollegaer, partikollegaer mm til å ta seg av saken. Og det er også tilfeller der en tidligere leder hos en potensiell leverandør får seg en tilsvarende stilling i kommunen. Formelt skifter da selvfølgelig lojaliteten, men det å ikke la sin tidligere arbeidsplass nå opp i konkurransen, kan føre til at det årlige haveselskapet blir uten konvertitten. Noen synes det er for mye.
Vi mennesker er trolig en av de svakeste artene på denne jorden. Ikke rart at mange religiøse samfunn er opptatt av fristelser og tilgivelser. Hadde ordningen med tilgivelse ikke eksistert, ville hjorden vært rimelig tynn, er vi redd. At vi lett faller for fristelser er selvsagt ikke alltid bra, noen burde vi avgjort ha holdt oss unna. Men når en sjef i en kommune ikke har gjort det, så er det ikke mye en innkjøper kan gjøre enn å etterleve en overordnets beskjed. En kommunal toppsjef kan heller ikke lett la være å etterkomme signaler fra kommunestyrets flertall. Det er eksempel på en kommune-sjef som advarte de folkevalgte mot et vedtak, men der de folkevalgte stemte han ned. Resultatet: Regelbrudd.
Pågående selgere og like vilkår
Selvsagt slipper man landsdekkende eller regionale selskap med påtrengende selgere dersom man kjøper lokalt. Ennskjønt, man kan jo ikke lage konkurranser som gjør det umulig for dem å delta – da må vilkårene i såfall være i pakt med de grunnleggende prinsippene og disse store bedriftene selv finne ut at dette lønner seg ikke.
Uten kunngjøringsplikt opp til EUs egne terskelverdier gjør selvsagt at det lettere kan dukke opp rykter med stor eller liten sannhetsgehalt knyttet til anbudskonkurranser. På ryktebørsen, i sosiale medier etc. er selvsagt den slags meldinger fristende å lese og spre. Oj, så du at …!
Åpenhet, åpenhet, åpenhet
Åpenhet er, ifølge Transparency International, et tiltak som kan redusere muligheten for korrupsjon. Helt kvitt slikt, blir vi neppe. Men mange flere enn i dag vil frykte konsekvensen av å ha vært med på å bidra til at en anbudskonkurranse er gjennomført på en måte som vekker folks tvil om alt er gått riktig for seg. At ikke noen har tjent mer på det enn de egentlig skulle. Her har vi en lang vei å gå – mangel på kunngjøringsplikt, relativt får kunngjøringer om kontraktstildelinger, få opplysninger i kunngjøringene om hva som er gjort etc.
Dette er en lavthengende frukt. Noe enhver regjering med ønske om å dempe mulighetene for korrupsjon i offentlige anskaffelser og styrke folks tillit til at alt går riktig for seg, bør gripe fatt i. At så mange som undersøkelsen til Transparency International viser, tror det foregår noe muffens, bør man ikke godta. Grep bør tas. Uten full tillit til at alt går rett for seg er det noe som hefter ved anbudspraksis som ikke burde være der. Vi trenger ikke en slik tilstand. Snarere tvert imot.
Bli den første til å kommentere på "Et rop om åpenhet – for å styrke tillit"