(En Anbud365-kommentar) Er samfunnshensyns-paragrafen i anskaffelsesloven (§5) å betrakte som en parallell til de ti bud? En slags moralsk/etisk rettesnor? Eller mener man alvor med å bruke det offentlige anskaffelser til å skape en bedre verden? En innsats som mange mener kreves NÅ. Svaret er avgjørende for om næringsminister Jan Christian Vestre får noe ut av sine ambisjoner med skjerpede miljøkrav og kamp mot de useriøse aktørene. I drøyt seks år har det stått om menneskerettigheter i nevnte paragraf, en fersk undersøkelse viser at resultatet er heller tynt. Og det er mangel på ressurser og kompetanse som også her er forklaringen. Hvorfor gjør ikke politiske myndigheter noe med det?
Anskaffelseslovens §5 bærer overskriften «Miljø, menneskerettigheter og andre samfunnshensyn», og et stykke ned i paragrafens første avsnitt finner vi «Disse oppdragsgiverne skal også ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter».
For snart to år siden kom så den såkalte åpenhetsloven, «menneskerettighetsloven for næringslivet». Formålet med den er at norske selskaper skal få bedre oversikt over risikoen for brudd på menneskerettigheter i sine leverandørkjeder og fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendig arbeidsforhold.
Kompetansemiljøer
På området finnes også det anerkjente kompetansemiljøet Etisk handel Norge. Der er drøyt 30 offentlige virksomheter med – fra alle forvaltningsnivåer, stort sett store anskaffelsesmiljøer. Ikke minst er alle de fire regionale helseforetakene og Sykehusinnkjøp – og flere av universitetene – å finne på medlemslisten. Forsvaret, Vy, flere fylkeskommuner og kommuner er der. Med andre ord finnes kompetanse og spredning av den.
Men så har det mest sentrale kompetansemiljøet, DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring), funnet grunn til å lage en statusrapport sammen med KPMG: «Respekt for menneskerettigheter i offentlige anskaffelser: Hvordan ivaretar de største offentlige virksomhetene lovkravet?» Rapporten bygger sine funn på svar fra om lag 50 av de største offentlighet virksomhetene. Den ble publisert rett før påske og selvfølgelig omtalt her på Anbud365.
Forsømt område
Hovedkonklusjonene i rapporten er at dette er et forsømt område. Det å ivareta grunnleggende menneskerettigheter i anskaffelser står langt bak i køen for de fleste når det skal gjøres anskaffelser med betydelig risiko. Menneskerettigheter nedprioriteres i mange anskaffelser, under halvparten av virksomhetene har ingen strategi for å ivareta grunnleggende menneskerettigheter i leverandørkjeden og kontroll av krav og bakgrunnsundersøkelser er heller sjeldne øvelser.
Når det gjelder dette med menneskerettigheter i offentlige anskaffelser er det noen utpregede spissmiljøer. Blant de lengst fremme og mest aktive er helseforetakene, kommunene Oslo, Bergen og Stavanger og universitetene, slik vi oppfatter det. Så er det selvsagt noen som arbeider godt med temaet i sine anskaffelser, men som ikke flagger sin innsats i mediene. Kanskje burde de det, for å skaffe mer oppmerksomhet – slik at andre kan lære og følge på.
Ikke overraskende
Rapportens resultat er ikke overraskende. I miljøer der mangel på kompetanse og ressurser er gjennomgående, synes nok dette med menneskerettigheter som noe «som vi likevel ikke kan gjøre noe med». Og åpenhetslov, EPD’er og andre tiltak er fremdeles ikke så utbredt at det er mulig å sjekke alle leveransekjeder til bunns og godt nok. Og så skal det hele jo følges opp, noe mange, mange trekker på skuldrene av og sukker at dette har de simpelthen ikke muligheter til. Og da så. Dessuten er det jo slik at på det internasjonale, politiske nivået er i gang en serie med boikott-øvelser, slik at leveranser der menneskerettighetskrav kunne vært aktuelt, forbyr seg selv.
Å stille og følge opp virkningsfulle menneskerettighetskrav i anskaffelser er et utmerket tema for samarbeid på tvers. Mange kjøper de samme produktene fra de samme leverandørene. Disse produktenes opphav behøver derfor ikke sjekkes og følges opp for hver anskaffelse. Det bør trolig legges sterkere vekt på slik kunnskap om leverandørene og produktene. Har man ikke kompetanse selv, kan den skaffes – enten hos Etisk handel Norge eller DFØ, eventuelt kjøpes ned at noen an engasjeres til å følge opp krav.
Mer dyptpløyende
Imidlertid avdekker rapporten noe mer dyptpløyende. I planleggingsfasen svarer 18 % at de ikke har tilstrekkelig tid til planlegging av hvordan de skal ivareta grunnleggende menneskerettigheter i anskaffelser. 20 % mener de ikke har tilstrekkelig kompetanse innen området menneskerettigheter. 47 % har ikke en strategi for å ivareta grunnleggende menneskerettigheter i leverandørkjeden. 37 % har ikke lovpålagte skriftlige rutiner. Kun 10 % av virksomhetene undersøker etterlevelse av kontraktsvilkårene.
Vi minner om at undersøkelsen med disse funnene er foretatt hos de største. Den kvantitative delen omfatter 129, hvorav 49 svarte. Den kvalitative var dybdeintervjuer med 11 av virksomhetene. Så kan man spørre hvorfor så få svarte.
Etter Anbud365s oppfatning avdekker rapporten noe svært tankevekkende. Menneskerettigheter, miljø, klima og seriøse leverandører er verd en kamp, der alle deltar. Intet av dette blir bedre uten felles innsats. I verden generelt, og spesielt i disse dager, kan dette synes å være mål man likevel ikke har muligheter å nå. Og når ressursene er få, blir det som når krybben er tom, bites hestene. Når heller ikke kompetansen er på plass og lett tilgjengelig, blir det for mange rett og slett for mye å kreve. Viljen er utvilsomt der, men den praktiske hverdagen åpner i liten grad for å «gjøre noe».
Skape en bedre verden
Rikspolitikerne har for alvor åpnet øynene for de muligheter som bruk av offentlige anskaffelser gir for å skape en bedre verden. Derfor kom samfunnshensyn-paragrafen inn i anskaffelsesloven, og nå skal miljøkrav og kampen mot useriøse ytterligere skjerpes. I praksis skal man gjøre mer for de samme ressursene, den samme kompetansen. I så måte står imidlertid ikke innkjøpsmiljøene i det offentlige i noen særstilling. Spør enhver ambisiøs avdeling i det offentlige og du får til svar at de har for lite ressurser og kompetanse til å få jobben gjort. Noen få unntak finnes nok, men helhetsbildet er slik.
Resultatet av en slik situasjon er at selv mange større virksomheter ikke ser seg i stand til å stille f.eks. særlige miljøkrav. Og ute i næringslivet hyler man. Forventingene fra det offentlige, som for mange er den store kunden, på klima- og miljøområdet er tatt og investert i. Men så opplever bedriftene at det ikke er til særlig nytte, fordi de får ikke «betalt» for sine investeringer – det offentlige stiller ikke krav som gjør at miljøinvesteringer får noe utslag. Skal man da bare satse av idealistiske årsaker, som sitt bidrag til at kloden reddes? Slikt kan det lett bli dårlig butikk og færre arbeidsplasser av.
Nei, ikke gi opp, men …
Så avdekker menneskerettighets-undersøkelsen at heller ikke her er en offensiv sektor ute og går. Selv blant de aller største er ikke fyrlyktene så lett å legge merke til. Og når det gjelder kampen mot de useriøse på markedet, finnes også rapporter som viser at de næringsdrivende i nevnte kategori fortsatt trives utmerket som leverandører til det offentlige.
Det er ikke vår konklusjon at man skal gi opp, fjerne paragrafen og si at vi gir oss, vi har ikke nok kompetanse og ressurser her til lands – livremmen strekker ikke til. Snarere tvert imot. Poenget er at Stortinget og regjeringen må realitetsorientere seg: Skal samfunnshensyn-paragrafen være en kollega til de ti bud eller menes det alvor? Hvis det er de ti bud som er mønsteret, er det fullt ut levelig for dem som ikke lever opp til lovens krav. Stress ned, at man ikke etterlever paragrafen betyr i praksis ikke stort mer enn å ikke etterleve de ti bud. Verden fortsetter sin skjeve gang.
Om det derimot menes alvor med paragrafen, at vi skal bidra til en bedre verden, må satsingen på ressurser og kompetanse opp mange flere hakk. Det fine her er at det er ingen å skylde på for ressurs- og kompetansemangelen – det er de samme politiske partiene som holder på overalt. Og, for å bevare sin troverdighet må man kunne tillegge samme parti samme syn. Om respekten skal kunne bevares. For det politiske systemet. Hverken mer eller mindre.
Bli den første til å kommentere på "En parallell til de ti bud?"