Når DFØ sidestiller Miljøfyrtårn og Svanemerket, svekkes miljøeffekten

Av Robert Myhre, juridisk rådgiver og kursleder i Forum for offentlige anskaffelser, og tidligere sekretariatsleder i KOFA

Miljømerking måler miljøprestasjonen i tjenesten. Miljøledelse måler systemet hos leverandøren. Det er ikke det samme, og bør ikke behandles som likeverdig.

Leveransen eller leverandøren?

DFØ anbefaler i sin veileder for renholdstjenester at innkjøpere bør akseptere enten miljømerket tjeneste eller miljøledelsessystem som likeverdige alternativer. Det blander to forskjellige størrelser.

Svanemerket dokumenterer at den konkrete tjenesten oppfyller produktspesifikke miljøkrav i et livsløpsperspektiv. Miljøfyrtårn dokumenterer at virksomheten som organisasjon har systemer for miljøforbedring – på tvers av alle tjenester, til alle kunder. Begge har verdi, men de sikrer forskjellige ting.

Hva kravene faktisk dekker

For renholdstjenester er forskjellen konkret.

Hva Svanemerket dokumenterer (leveransen)

• Konkrete krav til kjemikalier, metoder og forbruk i selve renholdet – inkludert grenseverdier per kvadratmeter
• Produktspesifikke krav til mikrofiber, tekstiler og utstyr
• Livsløpsvurdering: råvarer, produksjon, bruk og avhending vurderes samlet
• Kontrollerbar ytelse knyttet direkte til kontrakten
•  

Hva Miljøfyrtårn dokumenterer (leverandøren)

• Miljøledelse og rutiner på virksomhetsnivå: mål, tiltak og rapportering
• Gjelder på tvers av leveranser, ikke bare den aktuelle kontrakten
• Indirekte sammenheng med miljøprestasjonen i den konkrete tjenesten
• På noen områder strengere enn Svanemerket – blant annet krav om nullutslippskjøretøy

Miljøfyrtårn er ikke svakere på alle punkter. Men hovedforskjellen består: Svanemerket stiller krav til tjenestens miljøprestasjon, mens Miljøfyrtårn primært gjelder bedriftens miljøstyring på tvers av leveranser.

Tilknytningsproblemet

Skillet har også en juridisk side. Anskaffelsesregelverket krever at både kravspesifikasjoner (FOA § 15-1) og tildelingskriterier skal ha tilknytning til kontraktens gjenstand. Oppdragsgiver kjøper en tjeneste, ikke en bedrift.

Miljøledelsessertifisering er et virksomhetsnivå-system. Brukes det som krav eller tildelingskriterium uten å oversettes til kontraktsnære, målbare forpliktelser, flyttes evalueringen fra leveransen til leverandøren. Parallellen til EU-domstolens Wienstrom-avgjørelse (C-448/01) er illustrerende: man kan ikke premiere generell grønnhet løsrevet fra det som faktisk leveres.

Miljøledelse kan være relevant, men bør normalt håndteres som kvalifikasjon eller som kontraktskrav. Skal det inngå i evalueringen av ytelsen, må det knyttes til konkrete, målbare forpliktelser i kontrakten.

Konsekvenser for konkurranse og miljøambisjon

Når offentlige innkjøpere signaliserer at miljøledelse er «godt nok» som alternativ til miljømerking i markeder der miljømerkede tjenester finnes, svekkes insentivet til å investere i det ytelsesnivået miljømerking faktisk dokumenterer. Advokat Gulsvik har skrevet at «det beste må ikke bli det godes fiende» – men argumentet tar ikke høyde for at sidestillingen også kan senke ambisjonsnivået der markedet kan levere mer.

Kravet om at klima- og miljøhensyn normalt skal vektes minst 30 prosent er ment å skape konkurransefortrinn for bedre miljøløsninger. En differensiert poenggivning støtter opp under dette: for eksempel 10 poeng for miljømerke type I, 5 for annen tredjepartsverifisert dokumentasjon, kombinert med poeng for konkrete kontraktstiltak som kjemikalieforbruk per kvadratmeter eller transportutslipp. Så lenge miljømerking inngår som ett av flere underkriterier og ikke vektes uforholdsmessig, er en slik differensiering i utgangspunktet uproblematisk.

Tre forslag

Differensier etter markedsmodenhet. Der miljømerkede tjenester er tilgjengelige, bør miljømerking være førstevalget i kravspesifikasjonen. I umodne markeder er miljøledelse et godt og pragmatisk krav.

Bruk kombinasjonsmodeller. Miljømerking som kravspesifikasjon for ytelsen, miljøledelse som kvalifikasjonskrav til leverandøren, og tildelingskriterier som premierer konkrete miljøtiltak i kontrakten.

Kommuniser forskjellen. DFØs veileder bør si det som det er: miljøledelse sikrer at leverandøren har systemer for miljøforbedring; miljømerking sikrer at selve tjenesten oppfyller konkrete miljøkrav. Innkjøperens jobb er å velge riktig verktøy for riktig formål.

Riktig forenkling gir standardiserte krav som både er lovlige og gir reell miljøeffekt. Feil forenkling gjør miljø til et «enten–eller» som senker ytelseskravet der markedet kan levere mer.

Denne artikkelen er et debattinnlegg. Synspunktene som fremmes er forfatterens egne.

Kilder

DFØ: Anbefalte miljøkrav for renholdstjenester og -produkter (anskaffelser.no, 2024)

DFØ: Veileder til regler om klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser (2024)

DFØ: Bruk av miljømerker, miljøvaredeklarasjoner og miljøledelsessystem i anskaffelser

Gulsvik, A.A.: «Det beste må ikke bli det godes verste fiende», Anbud365 (2022)

EU-domstolen, sak C-448/01 (Wienstrom)

Anskaffelsesforskriften (FOA) §§ 7-9, 15-1

Stiftelsen Miljøfyrtårn: Felleskriterier og bransjekrav (2019)

Nordisk Miljømerking: Kriteriedokument 076 (Renholdstjenester)