Kommentatorenes erfaringer (II): Blitt viktigere med tettere relasjoner til beslutningstakere

Leverandørene savner mer forutsigbare og forpliktende regler om kunngjøring, og de påpeker at kostnadene med å lete etter kontraktene har økt. En registrering av kontrakten i en åpen kontaktdatabase i etterkant av anskaffelsesprosessen, synes mer viktig enn noen gang. Det sier advokat Johan Henrik Bjørge, medlem av kommentatorkorpset til Anbud365, og legger til at klargjøringen av dialogmuligheter i forkant av konkurransen synes å bidra til mer aktiv markedsdialog og forbedringer i anskaffelsesprosessen.

Det nye regelverket har nå vært praktisert i åtte måneder, og mange (alle?) har hatt ute minst en konkurranse etter dette regelverket. De første Kofa-sakene etter det nye regelverket er kommet til avgjørelse, sist om ettersending av ESPD-skjemaet.

Det betyr at tilfanget av erfaringer med praktisering av regelverket, om enn det bare er de første erfaringene, er på plass. I de respektive nettverk drøftes og utveksles dessuten erfaringer. Og de som ikke selv er praktiserende innkjøpere i det offentlige, har kanskje fått kunnskap om erfaringer på andre måter.

Med det utgangspunktet inviterte Anbud365 sitt kommentatorkorps til å komme med sine erfaringer fra de første åtte måneder med nytt regelverk.

Krevende å etterprøve

Bjørge, som er spesialrådgiver i NHO Service, mener at heving av kunngjøringsgrensene i det nye anskaffelsesregelverket åpnet et regime som gjør det vanskelig å avsløre preferanser og forskjellsbehandling. For anskaffelser mellom 1,1 og 1,75 millioner kroner (varer og tjenester) ble det introdusert en ny nasjonal anskaffelsesprosedyre for kommunale oppdragsgivere og visse anskaffelser for øvrig. Mer kjente og standardiserte anskaffelsesmetoder ble tatt bort som valgmulighet. Den nye særnorske prosedyren gir oppdragsgiveren betydelig frihet og stiller bare enkelte minstekrav til “enhver” unike anskaffelsesmetode som oppdragsgiver måtte velge å bruke. Det blir da svært krevende å etterprøve om anskaffelsesprosessen bryter mot handlingsrommet for denne “prosedyren”. Tilsvarende for de nye prosedyrene for helse- og sosialtjenester.

Større handlingsrom for usynlig diskriminering

Den manglende standardiseringen gjør anskaffelsesmetodene svært forskjellige. Flere leverandører rapporterer at anskaffelsesprosessen for kontrakten ikke lenger henger på grep. Det er en økt fare for at de resignerer og gir opp å forstå beslutningene, uten at det er begrunnet i tillit til prosessen.  Det er heller ingen god ide å klage når man ved neste kontaktmulighet dermed reduserer muligheten for å bli foretrukket av oppdragsgiver. Verken oppdragsgiver eller omverden får den korreksjonen som ofte trengs for å få en bedre praksis. Det praktiske handlingsrommet for usynlig diskriminering er blitt betydelig større. Det er ikke lenger verd å ta sjansen på å bli oppfattet som brysom eller korrigerende.

Lokalproteksjonistisk vind

På samme tid synes det å blåse en ny lokalproteksjonistisk vind i flere kommuner når anskaffelser diskuteres. Etter at det nye regelverket kom på plass, kan det virke som at det er en økt politisk forventning om at lokale leverandører skal få fordeler i konkurransen – både under de høye nye terskelverdiene og ved å stille krav som ikke springer ut fra et anskaffelsesbehov. Det kan hende at det også er blitt et sprik mellom de som administrerer anskaffelsene ut fra et behovsperspektiv og de lokal politiske forventningene. Vi synes å registrere at de lokale debattene om miljøkrav og typer av enkelte sosiale krav like ofte er motivert ut fra lokal favorisering enn de egentlige formålene. Når ulike miljøhensyn skal tillegges vekt, er det ofte et fokus som gjør det mer kostbart å levere utenfra – fremfor å belønne det totale miljømessige reduserte “fotavtrykket” for tjenesten.  Manglende standardiserte anskaffelsesprosedyrer for en betydelig del av anskaffelsene gir etter min mening denne type favorisering bedre kår.

Varierende tillit til håndteringen av regelverket

Tilliten til håndteringen av regelverket synes mer varierende enn tidligere. De som er innenfor kretsen av foretrukne leverandører, har naturligvis færre innvendinger utad enn de som står utenfor. De som står utenfor og ønsker å få muligheten, har definitivt måttet utvikle andre måter å bli sett på enn det åpne kunngjøringssystemet. De er nødt til å utvikle en tettere relasjon til beslutningstakere for å få sjansen. Det er lite som tyder på at antall krav til leverandørene som sådan har minsket. Unntaket her er kvalifikasjonsskjemaets dokumentasjonsplikt som lemper på tidspunktet for dokumentasjon, selv om det for tiden er en innkjøringsperiode for bruken av skjemaet.