Alarmklokkene i Kofa ringer – tid for å ta grep

(En Anbud365-kommentar) I vår har alarmklokkene i Kofa atter en gang ringt. Ressursmangel kan true klagenemndas rolle og omdømme i samfunnet. Grep må gjøres – i første rekke rekruttering. Men spørsmålet er om det bør rettes et søkelys også mot tilgangen på klagesaker der oppdragsgiveren har inngått kontrakt. Det er denne saksgruppen som øker faretruende. Vi spør retorisk: Er ikke dette saker som egentlig kan overlates til domstolene der terskelen for å klage er så høy at forsmådd leverandør og hans «forsvarsadvokat» må tenke seg om to ganger før klagen sendes?

I årsrapporten for Klagenemndsekretariatet for 2017 heter det:

«Klagenemndsekretariatet sitt omdømme vil kunne bli svekt viss sakshandsamingstid fortset å auke. Media samt dei som klagar inn saker, kan bli oppgitte over at det tek så lang tid frå ei sak er innklaga til ho er ferdig handsama. Viss saksbehandlingstida blir for lang, vil ikkje nemndene lenger vere eit attraktivt alternativ til domstolane. Dette gjeld særskilt Kofa. Innkjøp som blir gjorde i føretak og offentlege organ, er ferskvare, og det går ut over effektiviteten i forvaltninga om klagesaker får uforholdsmessig lang sakshandsamingstid. Talet på restansar er aukande, og talet på nye saker aukar kvart år meir enn det som er av ressursar. Det blir difor kritisk med ny rekruttering».

Klagenemndsekretariaet ble opprettet 1. januar 2017 og betjener seks klagenemnder, deriblant Kofa. Bakgrunnen for opprettelsen av et felles sekretariat er et ønske om en kostnadseffektiv drift av sekretariatsfunksjonene for de ulike nemndene.

Tusenvis av klager

Siden starten har KOFA avgjort 3327 saker, ifølge årsrapporten. Trolig er tallet nærmere 3400 nå, noen måneder etter at rapporten ble produsert. Klagenemnda skal være et lavterskel-alternativ til domstolene. Samtidig er det svært mye lærdom å hente i Kofa-avgjørelsene. Begge deler er svært viktige for en sektor der aktørene hvert år forvalter 500 milliarder kroner.

Nå roper altså sekretariatsleder Anneline Vingsgård er varsko i 2017-årsrapporten. Det er påkrevet å ta dette alvorlig. Selvsagt vil enhver leder – privat eller offentlig – ønske seg mer ressurser, men i Kofas tilfelle har vi et konkret eksempel som gjør at det ikke er verd å tro at Vingsgård roper «Ulv, ulv …». Nærings- og fiskeridepartementet bør snarest – om de ikke allerede er i gang – skaffe seg en grundig innsikt i situasjonen og ta de nødvendige skritt for at Kofa forblir hva nemnda skal være.

Gjentar historien seg?

Det er ikke mange år siden at saksmengden este ut og med den, saksbehandlingstiden. Ressurser kom omsider til, terskelen for å klage ble noe høyere – og ved å flytte adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr til domstolene, tok den daværende regjeringen helt «rotta» på flommen av slike klager. Av en eller annen mystisk grunn var det ytterst få som fant grunn til å klage mulige ulovlige direkteanskaffelser til domstolene. Det er vel noe naivt å tro at dette representerer en utvikling i slike overtredelser. Nå er gebyradgangen tilbake i Kofa. Det er kompliserte, ressurskrevende saker, så får vi se om klageflommen tar seg opp.

I tillegg øker antall uprioriterte rådgivende saker, dvs. saker der oppdragsgiver ikke venter med å inngå kontrakt til Kofa har sagt sitt. Antallet prioriterte saker holder seg lavt, slik det har vært siden Kofa ble etablert. Hvor mange og hva slags klager som kommer fra området under EU/EØS-tersklene, er en joker.

Medarbeiderne står på

De ansatte i Kofa (og øvrige kollegaer i Klagenemdsekretariatet) gjør en forbilledlig jobb. Men det tjener ikke til Regjeringens ære om de lar være å handle når situasjonen fremover ser skummel ut. Slikt går ut over motivasjon, fare for lavere kvalitet fordi man skal få sakene unna og økende press fra klagere og deres forsvarsadvokater over at nettopp deres sak tar tid. Det er ikke slik man på ansvarlig hold håndterer en kunnskapskilde til best mulig håndtering av 500 milliarder kroner.

Det er to måter – eller en kombinasjon av disse – som kan bedre situasjonen. Den enkleste er å øke tilgangen på ressurser. Den andre er mer utfordrende – å bremse klagetilgangen. Her er åpenbart de uprioriterte sakene en målgruppe. Bremser man klagetilgangen, risikerer man at mye mulig lærdom ikke når frem. Og hvordan skal man bremse? Det har også noe med rettsstat-prinsipper å gjøre.

Det retoriske spørsmålet

Leverandører klager grovt sett fordi de ikke liker å tape og mener at oppdragsgiver gjør feil. Innleiet «forsvarsadvokat» lar ikke sjansen gå fra seg. Når terskelen for å klage er relativt lav, kaster man seg gjerne på, også når oppdragsgiver har inngått kontrakt med vinneren. Stort sett dreier det seg her om å oppnå erstatning, men selvsagt også ulovlig direkteanskaffelser. Det kan domstolene gi, ikke Kofa. Inngått kontrakt kan kjennes ugyldig eller avkortes. Spørsmålet er om man skulle løfte terskelen for klager i saker der oppdragsgiver har inngått kontrakt. Retorisk spurt: Hvorfor skal Kofa behandle slike saker i det hele tatt – bortsett fra av hensynet til å spre kunnskap?