Britisk revisjon garanterer ikke at alle covid19-kjøp ble risikovurdert

Det gikk stort sett bra. Slik konkluderer den britiske riksrevisjonen etter å ha undersøkt hvordan anskaffelser ble gjennomført i et forsøk på å nå målene om kjøp av nødvendig utstyr i første fase av Covid19-pandemien. Men revisjonen trekker også frem at ikke alle anskaffelser er forskriftsmessig dokumentert, og det gjør publikums innsyn vanskelig. Revisjonen kan derfor ikke forsikre om at risikofaren ved bruk av hasteanskaffelser og direktekjøp er med i vurderingene.

Undersøkelsen som den britiske riksrevisjonen NAO (National Audit Office) gjennomførte, dekker perioden frem til 31. juli og omfatter sentralmyndighetene og deres underliggende etater. Helsesektoren og lokale oppdragsgiver er ikke med. Temaene var behovet for å kjøpe varer, reguleringer som gjaldt i den forbindelse, samt roller og ansvarsforhold. Dessuten risikostyring og – mer generelt – den anskaffelsesaktiviteten som i perioden utspant seg under pandemien.

NAO anslår at det offentlige i denne perioden kjøpte for rundt regnet 215 milliarder kroner i utstyr og tjenester for å håndtere pandemien. Hasteanskaffelser og direktekjøp var verktøyene.

Manglede dokumentasjon

Samtidig med at situasjonen var fremmed og innkjøp måtte foretas raskt i en stor skala, måtte det balanseres mot den risiko som bruk av de aktuelle anskaffelsesmetodene avstedkommer. Revisjonen tok for seg en rekke eksempler på utvalgte kontrakter, basert på risikograden. Selv om, heter det, at de fant god dokumentasjon for valgt anskaffelsesmetode i mange tilfeller, var det også en forekomst av manglende dokumentasjon av kritiske avgjørelser når det gjelder ulik risiko og mulige interessekonflikter.

Av revisjonsrapporten fremgår det også at en rekke kontrakter var tildelt i etterhånd eller ikke publisert til rett tid. Dette har gjort innsyn fra publikum vanskeligere og mangel på dokumentasjon gjør at revisjonen ikke kan forsikre at myndighetene på en egnet måte har bidratt til å redusere den økende risikofaren i kjølvannet av bruk av hasteanskaffelser og direktekjøp – eller lagt til grunn forretningsmessig praksis i alle sakene. Riktignok er dette unntakene, heter det, men det er alltid visse standarder som det offentlige må leve opp til for å bibeholde publikums tillit.

Høyere priser enn vanlig

For de aktuelle sentralmyndighetene var det til å begynne med om å gjøre å skaffe nok utstyr til å håndtere krisen. Vedtatte program skulle opp og stå, og private partnere skulle beskyttes mot finansiell risiko. Man betalte for ventilatorer før de var testet, aksepterte at prisene var høyere enn vanlig, gav tidlig forpliktende tilsagn til kontrakter, gikk for opsjoner og baserte seg i stor grad på leverandørenes tekniske ekspertise og kapasitet.

Etter hvert endret myndighetene sine mål for kjøp av ventilatorer, i det man begynte å forberede seg på virusbølge nr. 2. Man nådde ikke målet om 18 000 ventilatorer innen utgangen av april, men målet om 30 000 innen utgangen av juni ble nådd med god margin.

En viss kontroll

Revisjonen konstaterer at, slik myndighetens tilnærming til pandemien var, ble kostnadene til realiseringen av de aktuelle programmene høyere enn man ville akseptert under normale tilstander. Men, under omstendighetene hadde de kontroll – både over beslutningene som gjaldt kostnader og den informasjonen de hadde til å ta beslutninger på. Dessuten: Effektiv styring av programmene, kontrollerte kostnader der det var mulig og, når det viste seg at man trengte færre ventilatorer enn opprinnelig antatt, fikk man tilbake noe av de pengene man hadde tiltenkt å bruke.