Kunngjøringsplikt gjaldt, selv for avtale mellom to statlige virksomheter

To statlige svenske virksomheter inngikk avtale om digitalisering, slik at den ene skulle hjelpe den andre med dette. Anskaffelsen var ikke kunngjort, og den som skulle ha hjelpen, hadde heller ikke overfor en klagedomstol i Sverige redegjort for om avtalen var unntatt for kunngjøringsplikt. Dermed skulle anskaffelsesreglene gjelde, selv om det dreide seg om to virksomheter innenfor den juridiske enheten staten.

To ulike deler av den svenske staten – Kungliga biblioteket og Riksarkivet – hadde inngått avtale om digitalisering av aviser. Det var Riksarkivet som skulle stå for denne hjelpen til biblioteket. En privat leverandør leverte inn klage på den statlige avtaleinngåelsen med påstand om at avtalen skulle erklæres ugyldig. Ettsom klagen kom inne etter at den såkalte seksmånedersfristen var utløpt, ble klagen avvist. 

Imidlertid tok Kammarrätten i Stockholm (mål nr. 7355-16) også for seg selve avtaleinngåelsen. Et faktum at begge virksomhetene er en del av den juridiske personen staten, innebærer ikke automatisk at ikke en avtale mellom de to kan utgjøre en kontrakt etter regelverket for offentlige anskaffelser. Spørsmålet er om avtalen er et uttrykk for egenregi-virksomhet eller om avtalen anses for inngått mellom to frittstående parter med den konsekvens at det foreligger en kontrakt i anskaffelses-regelverkets forstand.

Ikke egenregi

Kammarrätten peker på at de partene tilhører hvert sitt departement, har ulike budsjett, ulike myndighetsinstruksjoner og ulike oppdragsbrev. På det grunnlag kommer domstolen til de to må anses for frittstående i forhold til hverandre. At de to lenge har samarbeid i spørsmål om digitalisering, betyr ikke, slik kammarrätten ser det, at den aktuelle avtalen kan være et uttrykk for egenregi.

Konklusjonen er da at biblioteket her er oppdragsgiver og Riksarkivet er leverandør, og avtalen oppfyller dermed forutsetningene for å være en kontrakt etter anskaffelsesreglene.

EU-domstolens praksis

EU-domstolens praksis er for øvrig slik at avtaler mellom to eller flere myndigheter kan unntas fra anskaffelsesreglene. Denne praksisen er kodifisert i de nye EU- direktivene, konstaterer domstolen. Forutsetningen for unntaket er at anskaffelsen har som formål å opprette eller regulere former for et samarbeid som skal sikre at de offentlige tjenestene leveres etter myndighetenes felles mål. Samarbeidet må bare styres av vurderinger som henger sammen med allmenne interesser. I tillegg må samarbeidet i det åpne markedet utgjøre mindre enn 20% av den virksomheten som samarbeidet angår.

Tjenestekjøp

I den foreliggende avtalen skal den ene av partene påta seg å utføre løpende digitaliserings-arbeid, og i et bilag til avtale fremgår det hvilken pris som skal gjelde for denne tjenesten. På denne bakgrunn kommer kammarrätten til at avtalen mer har karakter av å være kjøp av en tjeneste enn å skulle opprette eller regulere former for et samarbeid. Det betyr at samarbeidsunntaket ikke kan legges til grunn. At de to samarbeider i andre spørsmål knytet til digitalisering endrer ikke dette, heter det, og heller ikke at biblioteket oppgir at det har visse oppgaver i tilknytning til avtalen som ikke angis i denne.