En løpetid for en rammeavtale på 11 år var ikke begrunnet med solide nok grunner, konkluderte Kammarätten i Sundsvall i en klagesak. Oppdragsgiver mente at pasientsikkerheten kom i fare dersom man underveis måtte bytte leverandør og system. Domstolen pekte på at dette argumentet ikke var knyttet til den innklagede anskaffelsen eller formålet til avtalen, men til oppdragsgivers økonomiske konsekvenser ved en eventuell ny anskaffelse underveis. Det holdt ikke.
I saken for Kammarrätten i Sundsvall (mål nr. 2459-18) gjaldt det en anskaffelse av artroskopiutstyr, som dels besto av en rammeavtale, dels av en avtale om leveranse av forbruksmateriell, tilbehør og reservedeler for artroskopiutstyret. Sakens kjerne var at sistnevnte avtale – kalt en leveranseavtale – hadde en løpetid på maksimalt elleve år.
Av slikt blir det klager – med påstand om at leveranseavtalen ikke var noe annet enn en rammeavtale med maksimal løpetid på fire år – medmindre det forelå helt spesielle forhold.
Leveranseavtale, ikke rammeavtale?
Oppdragsgiver – et landsting (fylkeskommune) – hevdet at leveranseavtalen ikke var noe rammeavtale, og i fall det likevel skulle vise seg at det var en slik, forelå spesielle forhold. Man måtte være sikre leveranser til artroskopiutstyret i hele dets levetid, dvs. sju år.
Saken havnet til slutt i kammarrätten etter å ha vært innom förvaltningsrätten, der konklusjonen var at det forelå en rammeavtale, bl.a. fordi avtalen ikke garanterte nærmere bestemt volum. Imidlertid kunne den lange løpetiden for avtalen forsvares, mente förvaltningsrätten, fordi det forelå spesielle forhold. Betydningen av å sikre leveranser i hele levetiden til artroskopiutstyret var tungtveiende.
Joda, det var en rammeavtale …
Kammarrätten var enig med förvaltningsrätten i at det var en rammeavtale som forelå, men var det spesielle forhold? Landstinget argumentasjon gikk på at pasientsikkerheten kunne settes i spill om de aktuelle leveransene ikke kunne sikres gjennom den sjuårige økonomiske levetiden til artroskopiutstyret. I tillegg kom at det var teknisk umulig å bytte leverandør underveis, fordi utstyret da ikke kunne utnyttes gjennom hele livsløpet. Med andre ord ville det være økonomisk ufordelaktig å gjennomføre en ny anbudsprosess og en ny avtale.
Slik kammarrätten så det, var argumentene fra landstinget koplet til økonomiske konsekvenser ved en eventuell ny anskaffelse underveis. Grunnen var ikke knyttet til den foreliggende anskaffelsen eller formålet til rammeavtalen. Således godtok ikke domstolen problematikken om at artroskopiutstyrets økonomiske livslengde og forbruksmateriellets system- og leverandørbinding skulle anses for å være spesielle forhold som krevet en lengre rammeavtaletid enn fire år.
Kammarrättens dom er anket til Högsta förvaltningsdomstolen, men i skrivende stund er det ikke kommet signal derfra om at klagen vil bli behandlet der.
Bli den første til å kommentere på "Skyldte på pasientsikkerheten, men rammeavtale på 11 år holdt ikke"