En statsråds prestisje ble reddet

(En Anbud365-kommentar) En statsråds prestisje ble reddet – på bekostning av et mer treffsikkert klima- og miljøverktøy.Det kan godt fungere som en overskrift over forslaget til ny anskaffelseslov. Minimum 30% vekting som hovedregel blir jo med videre, tross at regelen ble vraket av den faglige utredningen forut for lovarbeidet. Begrunnelsen er at stadig flere bruker 30%-en. Men skyldes ikke det at folk følger lover og forskrifter, da, ikke nødvendigvis at det kan spores noen miljøeffekt av økningen i bruken. Det siste slår for øvrig Nærings- og fiskeridepartementet selv fast. Positivt er det imidlertid at man slipper nye påfunn.

Så kan man sukke og si at, ja, hva har man partikamerater til, om ikke man skal slå ring om hverandre. Som de fleste husker kom det som omtales som 30%-en, fra «bør» til «skal» uten noe som helst utredning, nærmest bare for å vise politisk at man virkelig satset på klima og miljø. Symbolpolitikk, m.a.o.

La oss se litt nærmere på det som kom fra regjeringen for noen dager siden. Det er en ny lov i den forstand at deler av innholdet er nytt. Samfunnshensynene veier desidert tyngst blant endringene. Imidlertid åpnes det også for reelle muligheter for forenklinger – i alle fall under EU/EØS-tersklene. Mange vil allerede fra det tidspunkt loven trer i kraft, kunne glede seg over at lovens innslagspunkt er løftet fra NOK 100 000 til 300 000.

Oppsiktsvekkende

Men det er utvilsomt den delen av lovproposisjonen som omhandler klima og miljø, som vekker oppsikt. Her tviholder Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) på å beholde bestemmelsen om minimum 30% vekting. Anskaffelsesutvalget hadde lite til overs for den. De mente at det, i de fleste tilfeller, ville være klima- og miljørelaterte krav til selve ytelsen som mest effektivt ville fremme grønn omstilling, m.a.o. klima- og miljøeffekten til det man skulle kjøpe. At det er den virkingen som skulle avgjøre valget av bruk av krav og kriterier og evt vektingsprosent.

I høringsrunden var det i alt 84 instanser som uttalte seg om utvalgets forslag til bestemmelse om grønn omstilling. Av disse var det 77 som uttrykkelig støtter deres forslag, mens enkelte høringsinstanser foretrakk minimum 30% vekting fremfor utvalgets forslag.

DFØ-undersøkelse

Når departementet likevel velger å foreslå videreføring av hovedregelen om minimum 30% vekting, har det en like pussig som overraskende begrunnelse. Det vises til en undersøkelse i regi av Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ). I lovproposisjonen heter det:

«Etter den nye bestemmelsen trådte i kraft, har DFØ gjennomført analyser av konkurransegrunnlag for å skaffe innsikt i hvordan klima- og miljøhensyn ivaretas i offentlige anskaffelser. Resultatene viser en tydelig økning i bruk av krav og kriterier

for å fremme klima- og miljøhensyn. Andelen anskaffelser hvor miljø vektes med 30 prosent eller mer har økt fra omtrent seks prosent i 2023 til rundt 30 prosent i 2024. Videre viser dataene at bruken av miljøkrav også har økt, fra omtrent halvparten av anskaffelsene i 2023 til rundt 60 prosent i 2024. DFØ viser til at totalt sett har omtrent

75 prosent av anskaffelsene en miljøvekting på 30 prosent og/eller inkluderer miljøkrav i 2024, sammenlignet med rundt 50 prosent i 2023. DFØ legger til grunn at dette indikerer en økende vekt på klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser».

Klima- og miljøeffekten?

Vi skal ikke benekte at den tiltagende bruk av 30% vekting kan ha gitt positive miljø- og klimavirkninger, men slutter oss til ordene i proposisjonen: «Det er per i dag ikke mulig å si noe om klima- og miljøeffekten av denne økningen».

Men det vi med sikkerhet kan si noe om, er at offentlige virksomheter, inklusive deres medarbeidere med ansvar for anskaffelser, har vist at de virkelig retter seg inn etter lover og forskrifter. Det er godt å vite. Og det er jo det DFØ-undersøkelsen i virkeligheten svarer på. Ikke at 30%-vektingen er så bra at det er verd å beholde den pga positiv miljø- og klimavirkning. Altså i seg selv ikke en begrunnelse for å beholde bestemmelsen.

Forutsigbarhet

Imidlertid har departementet rett i at oppdragsgivere og leverandører har innrettet seg etter 30%-hovedregelen, og en videreføring vil derfor sikre forutberegnelighet. Innføring av en helt ny klima- og miljøbestemmelse ville nok også påført oppdragsgivere og leverandører nye kostnader knyttet til å bygge opp kompetanse.

Men akkurat det siste kunne vel daværende næringsminister, Jan Christian Vestre, tenkt på da han med brask og bram endret «bør» til «skal» fra årsskiftet 2023/2024. Endringen gjaldt bruken av 30%-en. Noen utredning lå ikke til grunn, det er ukjent hvor ideen kom fra. Som skrevet over – miljøeffekten av denne «skal-vektingsprosenten» vet ingen noe om. Ikke departementet heller, står det å lese i proposisjonen.

Politisk frieri

Nærmeste forklaring er vel et politisk frieri. Det er jo ikke ulovlig, det er kanskje slik man må ty til for å kapre velgere, og det er en del av det bærende element i parlamentarismen. Men slike plutselige innfall har en omdømmeside, og «Vestre-grepet»

er aldri blitt spesielt populært, jfr hva høringsinstansene har gitt uttrykk for. De speiler hverdagen til leverandører og innkjøpere. Å innføre et krav som man ikke vet om virker og lesser på praktikerne en hel masse ekstraarbeid i den forbindelse, er ingen vei til hverken popularitet eller overdreven respekt fra et fagmiljø. Det er noen som mener det rett og slett er useriøst.

Det faglig sammensatt Anskaffelsesutvalget mente dette med 30%-vektingen ikke var riktig vei å gå om man skulle fremme den grønne omstillingen gjennom det offentliges anskaffelser. Imidlertid var ikke dette faglige rådet egnet til å få Nærings- og fiskeridepartementet på bedre tanker. De vil gjerne fortsette med denne vektingen selv om de ikke vet om det har noen effekt og lar brukerne være i fred for nye påfunn – eller for faglige løsninger, for den saks skyld.

Kanskje vil det etter hvert komme standardiserte løsninger som er mer målrettet i bruk enn 30%-en. Det antydes noe slikt i proposisjonen.

Redningsaksjon

At det ikke blir endringer, at 30%-beholdes, er nok en lettelse i DFØ, som jobbet frem veiledninger ifm denne vektingen sist – under et utrolig tidspress. Det slipper de nå. Og isolert sett fortjener de ikke en ny runde med slikt.

Så hvorfor holder da departementet på 30%-vektingen? Bare en forklaring gjenstår på en troverdighetsskala av betydning, og det er en redningsaksjon for å hindre et prestisjetap for en av regjeringens kanskje mest omtykte, nemlig tidligere næringsminister Vestre. Han er jo faren til «skal»-kravet knyttet til vektingen. Hadde regjeringen droppet denne vektingen og i stedet fulgt opp Anskaffelsesutvalget, ville det sett ut som om Vestre var kommet med noe som ble veiet og funnet for lett. Slikt er ikke bra for politikerprestisjen. Folk kan lett komme til å tro at personen er for lettvinn, liksom bare foreslår noe ut av luften i et oppildnet øyeblikk.

Prestisje og ære i behold

Løsningen i lovproposisjonen sikrer den tidligere næringsministerne. 30%-vektingen skal fortsette. Og i Stortinget blir det sikkert flertall for samme. Dermed er prestisjen og æren i behold. Vi får bare håpe, her i vår infame skrivestue, at forskerne holder fingrene av fatet. De kan jo nemlig finne ut at 30%-vektingen ikke har hatt særlig betydning, at bruken av den skyldes rosverdig lovlydighet fra innkjøpermiljøenes side. Og ikke noe mer. Var det ikke Keiserens nye klær et eventyr het en gang?

Imidlertid skal vi ikke trekke noen konklusjoner. Det er for tidlig. Men, som departementet selv skriver i proposisjonen, i dag er det ikke mulig å si noe om klima- og miljøeffekten av økningen i bruken av 30%-vektingen. Men det er altså blitt grunnlag nok til å stritte imot hva godt over 90% av høringssvarene gav uttrykk for.