Nå er det samarbeid og dialog som gjelder – det er bare å hive seg på

(En Anbud365-kommentar) Den 12. utgaven av Anskaffelseskonferansen (årets) hadde samarbeid og dialog som bærende element. Det er vår klare oppfatning at dette ikke hadde vært mulig for 20-25 år siden. Tidsånden gjorde den gang en slik bærebjelke umulig. I dag er det mulig, og det tjener Difi til ære å anrette sin konferanse på denne måten. Vi står overfor dokumentasjon på en utvikling som fortjener oppmerksomhet og som det offentlige i sin helhet er tjent med – selv om kollegaer i det private næringslivet nok kan falle for fristelsen til å si «velkommen etter».

Samarbeid og dialog i offentlige anskaffelser går flere veier. Lederen for Nasjonalt program for leverandørutvikling, Per Harbø, kunne fortelle på konferansen at rekken av offentlige virksomheter som samarbeider om innovative anskaffelser, er på vei opp. Det gleder ikke minst leverandørmarkedet seg over. Det potensielle markedet for de løsninger de utvikler, blir større og investeringene mer fristende å gjøre.

Til det offentliges nytte

En slik utvikling er til det offentliges nytte. Økt interesse fra leverandørmarkedet kan bety flere tilbydere, mer konkurranse og bedre løsninger, ikke bare når det gjelder innovasjon, men også i mange av de øvrige anskaffelsene. Å innse at man kan få en bedre anskaffelse gjennom å gå sammen om oppgaven, er en klok erkjennelse. Som kjent er det jo ikke nødvendig at enhver offentlig virksomhet oppfinner hjulet hver for seg hver gang.

For en del år siden var kontakt med leverandørene noe man skulle være forsiktig med – sett fra det offentliges side. Regelverket ble tolket som måteholdets vokter, og det var lenge kunnskapsrike representanter som mente at selv kontakt med leverandørene forut for en anskaffelse, kunne være forbundet med risiko.

Dialog er løsningen

Ny erkjennelse er sakte, men sikkert kommet til. Leverandørene har nyttig kunnskap, de er i behov av å forstå hva kundene vil ha osv. Dialog er løsningen på dette. Selv store, omfattende virksomheter, som f.eks. Sykehusinnkjøp, ikke bare har dialogkonferanser, men sender også konkurransegrunnlag ut på høring før kunngjøring. Dette er dels ut fra et behov for å sikre at mulige tilbydere presist forstår hva som ligger i oppdragsgivers behov, men også en invitasjon til leverandørmarkedet om å bidra med sin kompetanse.

Vi tror verden blir bedre av dette. Litt av en floskel, kanskje, men vent litt: Det store samarbeidsprosjektet som Etisk handel Norge er i ferd med å dra i gang når det gjelder oppfølging av krav til menneskerettigheter i anskaffelser, kan faktisk være et bidrag til å redde verden. Offentlige oppdragsgivere, leverandører og deres bransjeforeninger trekkes her inn for å sikre en resultatgivende kontraktsoppfølging.

Et stykke frem på to områder

På et par område er det imidlertid et stykke frem. Det gjelder ikke minst kontraktoppfølgingen. Lenge en akilleshæl i offentlige anskaffelser. Når man har gjort en kontrakt, er liksom jobbet gjort. Da kan leverandøren sette i gang, og oppfølgingen består stort sett bare i å passe på fakturaene er rette – og at det som skal leveres, kommer til riktig tid. Ikke uviktig, men en god kontraktoppfølging er så mye, mye mer.  I og for seg kan det bokstavelig talt ligge leverandørutvikling her, og for den offentlige virksomheten kan man dra mye nytte av en leverandørs opplevelser underveis. Men så lenge det fortsatt er ledere her og der som ikke innser at det å investere i sine anskaffelser gir god avkastning, er vi redd denne typen samarbeid ikke helt får god nok grobunn. Dessverre.

Det andre feltet innenfor offentlige anskaffelser der samarbeid og dialog tilsynelatende ikke er kommet så langt ennå, gjelder mulighetene små og mellomstore leverandører har for å bidra i de offentlige anbudskonkurransene. Rett nok finnes bestemmelser om «del eller begrunn» i regelverket. Det tilsier at offentlige oppdragsgivere skal tenke på best mulig konkurranse, og det innbefatter ofte at man legger til rette for de mindre leverandørene.

Samarbeid om større kontrakter

I enkelte leverandørforeningers regi inviteres medlemmene til å høre om offentlige anskaffelser. Gjennom samarbeid får man kompetanse. Andre steder driver offentlige virksomheter former for tilsvarende generell kompetanseheving overfor mulige leverandører. Men hva gjør alle de små og mellomstore leverandørene selv – det såkalte grunnfjellet i den norske velferdsstaten? Samarbeider de på tvers i kampen om å kapre større kontrakter enn de kan greie selv? Eller kontrakter som kaller på løsninger, og ikke enkeltprodukter eller mindre geografiske områder?

Svaret er ja, spesielt når det gjelder innovative anskaffelser. I debatten kan man få inntrykk av at små og mellomstore bedrifter er sjarmerende gruppe smårollinger som det store og stygge offentlige ikke tar hensyn til – noe som gjort at noen få – like store – store, stygge, tidvis blekksprutliknede gigantleverandører stikker avsted med godbitene. Slik er det selvsagt ikke. I de aller fleste sammenhenger er det oppegående, svært kunnskapsrike og offensive bidrag i norsk næringsliv.

Det er ikke bare det offentliges skyld at de små og mellomstore ikke slipper til, slik deres talsmenn har en tilbøyelighet til å fremstille det. Vi savner innslag i debatten om SMBere som samarbeidet om et anbud, som organiserte seg som «under etablering» etc. og selv sørge for at de kvalifiserer til å vinne selv store, landsdekkende konkurranser.