Noen ringte til oss

(En Anbud365-kommentar) Vi forstår at det å ta risiko ikke er noen yndet sport i det offentlige. Ikke få mindre bedrifter som kunne tenke seg å delta i kampen om offentlige kontrakter, har erfart konsekvensen av det. Gjennom dokumentasjons- og kvalifikasjonskrav gjerne. Proporsjonalitetshensynet har fra tid til annen måtte vike for dobbelt trygghetshensyn. En telefonsamtale for noen dager siden skapte uro i redaksjonen – er klima- og miljøambisjonene i det offentlige nå blitt såpass at det samme hensynet også her må tre tilbake? Slik at det oppstår en fare for at hensynet til effektiv bruk av samfunnets ressurser, konkurransehensynet, taper når konklusjonen av vurderingene skal trekkes?

Anbud365 fikk nylig en telefonsamtale med sjefen for et lite entreprenørselskap. Hans grunn til å ringe «pressen» var at en offentlig oppdragsgiver hadde krevet at hans tungvogn måtte være Euro6 hvis han ville være med å konkurrere om et oppdrag. Selv hadde han, fordi han hadde fått med seg det offentliges interesse for miljøvennlige anskaffelser, nylig brukt «mange penger» på å anskaffe en Euro5-vogn. Spørsmålet hans var om det offentlige hadde lov til å stille krav om Euro6.

Anskaffelsespraksis, ikke Euro5 eller 6

Før vi går videre: Euro-klassifisering av tungvogner indikerer graden miljøvennlighet, der Euro6 pt. er det ypperste. Men Euro6 er på en annen side ikke et krav som er skjellsettende i sin miljøvennlighet sammenliknet med Euro5.

Herfra og ut skal denne kommentaren handle om det offentliges anskaffelsespraksis, ikke en analyse av forskjellene mellom de to klassifiserings-nivåene. For samtalen med entreprenøren gir grunnlag for en rekke refleksjoner.

Hvor i landet dette utspant seg er ikke interessant. Om entreprenøren har fortalt den hele og fulle sannhet har vi ikke sjekket. Men vi fikk vite at bedriften avgjort lå i SMB-skiktet og at dette ikke var snakk om en entreprise av regional eller landsdekkende karakter. Det var en entreprenør som hadde ønsket å delta i en konkurranse om en utpreget lokal oppgave i regi at stedlig offentlig virksomhet.

I sin fulle rett, men klokt?

Det er ingen tvil om at virksomheten var i sin fulle rett å stille krav om det beste, det som kunne gavne miljøet på best mulig måte. Om kravet var proporsjonalt er noe helt annet, og ved å kaste et blikk i den retningen er vi inne på et sentralt krav i regelverket. I sin iver etter å bidra i kampen mot klimaendringene er det fullt forståelig at man ønsker å hente frem de beste verktøyene. Men det bør jo ikke gå utover konkurransen. Og i nærværende konkurranse synes effektiviteten av å kreve Euro6 eller f.eks. Euro5 være så liten at man kanskje heller burde stilt kravet annerledes, f.eks. hvilken miljøgevinst man hadde i kikkerten.

Vi spurte ikke om det hadde vært markedsdialog i forkant. I mange deler av Norge er ikke forholdene større enn at teknisk i kommunen godt vet hva slags utstyr de lokale entreprenørene stiller med. Så markedsdialog i slike sammenhenger er nyttig, men neppe avgjørende for valg av formuleringer i konkurransegrunnlaget. Men hvis nevnte kunnskap med sikkerhet ikke er på plass, anbefales markedsdialog meget sterkt.

Også omdømme er et hensyn

Med dette bakteppet er det ikke rart at utenforstående reagerer. Hva var egentlig grunnen til Euro6-kravet? Her er vi inne på en omdømme-vurdering. Offentlige anskaffelser trenger ikke omdømme-skudd for baugen. Det er dessverre en god del av slike allerede. Og da må vi alle bidra til å hindre at det blir flere. Men kanskje, i vårt tilfelle, er det en saklig god grunn bak Euro6-kravet, og at vår entreprenør bare er en klagefant. Vi tror ikke det er slik.

Men, la oss nettopp se det fra ståstedet til vår telefonerende entreprenør. Han hadde nylig kjøpt en Euro5-vogn fordi han var interessert i å være med i det offentliges konkurranser og hadde fått med seg at i det offentlige er det veldig viktig å kunne vise seg god på klima og miljø. En Euro5-bil koster penger. Mange, mange penger. Det er en investering man ikke driver med daglig. Dette illustrerer situasjonen i de mange små og mellomstore bedriftene som er interessert i offentlige kontrakter. De satser. Men når det er prisforskjeller og miljøgevinst-forskjellene er minimale, kjøpes naturligvis Euro5.

Konkurransen

På det personlige plan er det da selvsagt som fyrstikk til oljetank for ham når man i den konkurranse konkretiserer kravet til Euro6. Med sin nye miljø-investering er den lille bedriften altså ikke kvalifisert til en gang å delta. Han har Euro5. Det offentlige vil ha Euro6. Og det er ikke rart han tenker at den offentlige virksomheten kanskje ikke har alle verdens kunnskap om hva som er miljøforskjellene mellom Euro5 og 6. Bare tok det man fant på øverste hylle og haket av i skjemaet at miljøhensyn var tatt. Til de grader.

Vi vet ikke hvor mange konkurrenter entreprenøren har, som har Euro6-vogner. Euro 6 kom i 2014, og er senere oppgradert flere ganger. Kanskje har alle andre det, og kanskje var den offentlige virksomheten klar over at det lokale markedet var slik. Og dermed var så mange med at det ble konkurranse. God til og med. M.a.o. var vår telefonerende entreprenør bare ute for å klage, å mele sin egen kake. Noe som i seg selv selvsagt er til å forstå.

Mye større debatt

Men dette rører ved en mye større debatt, senest aktualisert gjennom Anskaffelsesutvalgets to delutredninger. Og, ikke minst sett med politiske øyne. Sistnevnte kjæler gjerne med bokstavene «SMB», og tidvis kommer det noe ut av det. Anskaffelsesutvalgets forslag på sin side om å heve nederste terskel for anskaffelsesreglenes virkeområde og forslaget om å erstatte EUs grunnleggende prinsipper med vanlige forvaltningsmessige slike er eksempler på hjelp for de mange mindre, som jo er nasjonens ryggrad.

Det å være en liten bedrift, en liten leverandør, skal selvsagt ikke være noe som offentlige oppdragsgiver dermed skal ta spesielle hensyn til. Det har mer å gjøre med å balansere ut alle de kravene og målene som blir knyttet til en anbudskonkurranse. Og å ha kunnskap om hva det å drive en mindre bedrift egentlig er, og at de er uhyre forskjellige. En liten byggmester-bedrift består gjerne ikke av skriveføre anskaffelses-entusiaster og de kan ikke benytte arbeidstid på slikt, da må de frem med sin byggkompetanse og tjene penger til driften av selskapet. Om bønder sies det ofte at de er måneskinns-bønder når de driver gårdsbruk etter annet arbeid på dagtid. De ofte romantisk omtale småbedriftene har det ofte på liknende måte. Og anskaffelsesreglene er heller ikke de enkleste å komme i inngrep med.

Kvalifikasjon og dokumentasjon

Andre småbedrifter kan være gründere. Eksempler blant disse er bedrifter stiftet av folk med akademisk bakgrunn, vel vant til å formulere i tillegg å utvikle eget fag. Men også her måneskinns-SMB-er. Motsetningen er de store, erfarne leverandørene til det offentlige, som har råd til å holde seg med fagfolk nettopp til å utvikle tilbud. Uansett bedriftsstørrelse har de det til felles at å kapre offentlige kontrakter.

Vi erfarer i tillegg at det tidvis stilles kvalifikasjons- og dokumentasjonskrav som fra denne redaktørstol kan synes hoderystende.  Kjent er krav i en konkurranse der det skal stilles opp referanser fra fem tidligere prosjekter – alle fra en tid før gründeren som kan sitte med løsningen på hva det offentlige krever, etablerte seg. Og så mye dokumentasjon at måneskinnet blir til morgenens skjøre sollys før halvparten er fylt ut. Ikke rart at tanken om aldri mer, melder deg på, selv om det offentlige jo er en trygg betaler. Taperen i dette tilfellet, om tanken blir virkelighet, er det offentlige selv. Mulighetene for at kravet i anskaffelsesregelverket om effektiv bruk av samfunnets midler, svekkes et lite hakk.

Vinning og spinning

Det er i dette totalbildet at Euro6-kravet hører hjemme. Et krav som bør ha kommet utfra en vurdering av balansen mellom miljøeffekt og konkurranseeffekt. Og som kunne styrke det offentliges omdømme ved å stille krav som oppfattes som fornuftige. I så måte tjente telefonoppringningen til Anbud365 en hensikt, vi fikk satt fingeren på noe svært vesentlig på anskaffelsesområdet. Vi må alle bidra til å bekjempe klimaendringene, men i iveren ikke forskreve seg slik at man underveis taper andre hensyn. Kanskje kunne Euro5 bragt oss en meter frem, Euro6 ti cm til. Alle monner drar. Men kan de ekstra ti centimetrene la seg forsvare opp mot ønsket om mest mulig effektiv bruk av samfunnets ressurser? Gikk noe vinning opp i spinning?