(En Anbud365-kommentar) Offentlig innkjøpsmakt er ikke det sesam-sesam mange utredninger og uttalelser bærer bud om. Men når tilstrekkelig mange gjentar mange ganger at bruk av offentlige anskaffelser er viktig for å nå samfunnsmål, skjer det noe. Man tror på og er erkjenner at det er noe i påstanden om at det fragmenterte bildet av mengden av offentlige innkjøpere virkelig kan gjøre en forskjell. Og noe skjer – tre grep er i gang: Styrking og organisering av innkjøpskompetanse, ledelsestiltak for strategisk bruk av anskaffelser – og sats på Nasjonalt program for leverandørutvikling, uten på lukke det inne i et kontor som ikke er et anskaffelsesmiljø. På den måten kan vi nå ambisiøse miljø- og klimamål.
En rød tråd i høringsuttalelsene til så vel Klimakur som arbeidet med handlingsplanen for økt andel grønne og innovative anskaffelser, er troen på at disse anskaffelsene rett benyttet kan være en vesentlig bidragsyter til å få utviklingen i riktig retning. Det betyr omstilling til et grønnere samfunn.
Et eksempel er innspillet fra KS til Klimakur. Økt strategisk bruk av kommunenes og andre offentlige aktørers egen innkjøpsmakt, vil kunne være et viktig bidrag til en bredere, rask omstilling, heter det der. Regjeringen har nå også lagt fram sin hydrogenstrategi, der det fremgår at transport og lav- og nullutslippsløsninger er noen av de prioriterte områdene der offentlige anskaffelser er vurdert som særlig egnet som virkemiddel for å nå Norges klima- og miljømål.
Hva slags innkjøpsmakt?
Denne innkjøpsmakten som er så sentral for å nå svært viktige mål for oss alle som levende samfunn også i fremtiden, høres forlokkende ut når tallet drøyt 500 milliarder kroner årlig nevnes. Så mye penger på én hånd ville fått næringslivet til «hoppe» akkurat dit oppdragsgiver ville, levere eksakt det som var ønsket. Og vips ville klima- og miljøutfordringene fått en verdifull boost.
På den annen side, i dette tenkte tilfellet, ville formodentlig de få leverandørene som kunne regne med å levere, være så store – og kanskje de eneste på markedet, at deres prising ville vært slik at 500 milliarder i året raskt ville forsvinne. Om ikke første året, så det andre, fordi da ville markedet for de ønskede varer og tjenester trolig være så å si forduftet.
Illustrasjon av en realitet
Selvsagt er dette en illustrasjon. Men av en realitet. Innkjøpsmakten til det offentlige er fordelt på en mangehodet kunde, som er forskjellig i størrelse, makt og kompetanse. Og realisering av klima- og miljømålene gjennom å styrke – les sentralisere – muligheten for å legge kraft bak makten, kan støte på politisk motstand. I tillegg til det å bevare konkurransedyktige markeder i et lite land som Norge. Og i disse koronatider er det mange som har tatt til orde for at vi helst bør kjøpe innenlands.
Veien frem gjennom bruk av den offentlige innkjøpsmakten er med andre ord brolagt med utfordringer – eller dilemmaer, som gjør at det vil ta tid å få alle de drøyt 500 milliardene til å fremstå som den mektige kunden beløpet kan tyde på. En formildende omstendighet er erkjennelsen av at mange kjøper fra samme leverandør, og når denne har utviklet noe grønt og nytt, kan mange andre kjøpe det samme. Det gir resultat.
Tre viktige grep
Formodentlig er det noen grep som dels er i gang, dels bør styrkes som vil gi ønskede resultater. Det ene dreier seg om ledelse. Vi vet ikke hvor mange år sentrale aktører har dokumentert overfor ledelsen i offentlige virksomheter at innkjøp bør ta en strategisk rolle. Fortsatt henger noen etter. Pussig nok. Noen ledestjerner har over tid vist hvordan dette kan gjøres og hva man sparer, samt hvilke effekter i retning grønn omstilling man kan nå. Erfaringene er tydelig delt også. Å få med alle offentlige toppledere til å innse og praktisere slikt, kan umulig være den største utfordring. Kanskje et signal i en stillingsinstruks kan være noe?
Det trengs også kompetanse. Anbud365 sitter med et overbevisende inntrykk av at innkjøpere i det offentlige er «hunder» etter økt kompetanse. I allefall de fleste. Man trenger bare rom til å prioritere dette enda sterkere blant hverdagens allehånde oppgaver. Satsing fra ledelse og bruk av elektroniske verktøy til å håndtere de mer ikke-strategiske varene og tjenestene, er stikkord. Det er også signalisert fra myndighetene gjennom stortingsmeldingen om smartere innkjøp at det er muligheter for å gi de nye fylkeskommunene større ansvar for anskaffelser i sine regioner. Det har sine sider, som vi ikke skal komme inn på her, men som nok utredes.
Leverandørutviklingsprogrammet
En nøkkel er Nasjonalt program for leverandørutvikling. Deres kompetanse, tilstedeværelse og pådriver-aktivitet har løftet innovative anskaffelser, og bidratt til at mange offentlige virksomheter på egen hånd føler at de nå vet nok om selv å drive med slike. Og programmet har fått mange til å forstå at leverandørene trenger et marked for å bidra med innovative prosjekter. At en kommune på 10 000 mennesker driver med innovative anskaffelser på egen hånd, er viktig nok, men det er først når 30 slike går sammen, at leverandørene virkelig setter skuldrene til. Penger er makt.
Det viktigste virkemiddelet for å sikre grønne og innovative løsninger gjennom offentlige anskaffelser finnes i partnersamarbeidet Nasjonalt program for leverandørutvikling (LUP), skriver KS. Vi slutter oss til det. Men uten en fri stilling, slik det har hatt i sine ti år, tviler vi på om resultatene hadde vært de samme nyttige for Norges og verdens fremtid.
Bli den første til å kommentere på "Offentlige innkjøp og grønn fremtid: Gi økt kraft bak disse tre grepene"