Før kommuner går inn i en eller annen form for samarbeid bør det sjekkes hvordan anskaffelsesreglene og den valgte modellen går i hop. Gjør man ikke det, kan det by på en krevende overraskelse – større eller mindre snubletråder. Det man tror er samarbeid, kan vise seg, etter reglene, å være kjøp av varer eller tjenester og da må man – i utgangspunktet – følge anskaffelsesreglene. Men unntak finnes. Dette fremgår av en fersk veiledning om interkommunalt samarbeid.
Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) publiserte nylig en veiledning om interkommunalt samarbeid etter reglene i kommuneloven av 2018. Her er det noen grensesnitt mot anskaffelsesreglene. Ved kjøp og salg av tjenester mellom kommuner er det i utgangspunktet anskaffelsesreglene som gjelder. Men det finnes unntak, på visse vilkår. I hovedsak er det regulert i forskrift om offentlige anskaffelser, kapittel 3.
Anskaffelser og statsstøtte
I KDDs veiledning fremheves det at det er viktig å merke seg at reglene for offentlige anskaffelser vil kunne ha betydning for hvordan kommunene kan avtale at de skal utføre oppgaver og yte tjenester for hverandre. Reglene om statsstøtte kan også sette begrensninger for hvordan kommuner kan organisere og finansiere et interkommunalt samarbeid, dersom samarbeidet (blant annet) skal drive økonomisk aktivitet.
Før et interkommunalt samarbeid etableres og samarbeidsmodell velges, fremgår det av veiledningen, er det derfor viktig å avklare hvordan reglene for anskaffelser og statsstøtte eventuelt slår inn.
Kjøp, ikke samarbeid?
Grunnen til at anskaffelsesreglene omtales i forbindelse med interkommunalt samarbeid, er at ordninger kommuner oppfatter som et rent samarbeid, i realiteten kan være å anse som en utveksling av ytelser («et kjøp»), som må følge reglene om offentlige anskaffelser. Kommuneloven § 17-1 tredje ledd presiserer at «hvorvidt et samarbeid omfattes av reglene om offentlige anskaffelser må vurderes ut fra reglene om offentlige anskaffelser».
I forarbeidene til bestemmelsen, skriver KDD i veiledningen, framgår det at regelen innebærer at kommuner og fylkeskommuner ikke kan etablere et samarbeid etter formene for interkommunalt samarbeid i kommuneloven, og være sikker på at samarbeidet ikke utgjør en kontrakt om kjøp av varer og tjenester som skal lyses ut gjennom offentlig anbud. Om anskaffelsesreglene skal legges til grunn på et forhold, må alltid vurderes konkret i det enkelte tilfelle, og det er elementene i avtalen som må vurderes, og ikke om avtalen er betegnet som et samarbeid eller lignende.
Interkommunale samarbeid
Interkommunale samarbeid som er egne rettssubjekter og som inngår kontrakter om kjøp av varer og tjenester, vil normalt selv være omfattet av anskaffelsesreglene. Det betyr at det interkommunale samarbeidet som hovedregel må følge anskaffelsesreglene ved kjøp av varer og tjenester.
Det er flere generelle unntak fra denne hovedregelen. Bl.a. er avtaler om tjenester som innebærer utøvelse av offentlig myndighet helt unntatt fra regelverket. Det gjelder også spesielle regler for anskaffelse av helse- og sosialtjenester. Disse to unntakene gjelder også ved interkommunalt samarbeid om slike tjenester, heter det i KDDs veiledning.
Egne regler for samarbeid
I tillegg har anskaffelsesforskriften (kapittel 3) egne regler om samarbeid i offentlig sektor. Det følger av disse at anskaffelsesreglene heller ikke gjelder ved avtaler mellom offentlige virksomheter med en særlig tilknytning til hverandre, og for visse typer samarbeidsavtaler mellom offentlige virksomheter.
Les mer om unntakene i forskriften for offentlige anskaffelser.
Bli den første til å kommentere på "Anskaffelsesreglene kan være snubletråder for samarbeidsvillige kommuner"