Utfordringene og dilemmaene er mange når det gjelder den nye anskaffelseslovens §5. Derfor trenger vi avklaringer i Kofa eller domstolene. Og mer enn på mange andre områder må koordinert innsats og samarbeid til. Det sier Magne Paulsrud i Initiativ for etisk handel. Han er med i Anbud365s kommentatorkorps og støtter helhjertet opp om §5: – Det er – strengt tatt – ganske vanvittig at ikke oppdragsgivere samarbeider mer, spesielt på et område som dette.
I LOA §5 står det: «Disse oppdragsgiverne skal også ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter.» Hvordan i all verden møter man dette kravet?
Lovformuleringen førte til et hjertesukk fra ett av medlemmene i kommentatorkorpset til Anbud365: «Jeg blir litt matt over at en setning i loven som ikke sier noe om nivået på disse rutinene eller når i anskaffelsesprosessen rutinene skal være på plass, medfører at sånne som meg må finne det pragmatiske kompromisset.»
Anbud365 inviterte sitt kommentarkorps til å komme med synspunkter:
Magne Paulsrud, Seniorrådgiver, Initiativ for etisk handel (IEH):
Det er et veldig interessant hjertesukk. For noe nivå er ikke definert. Heller ikke hva «egnede rutiner» er eller skal inneholde. Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), Difi og IEH er enige om at samfunnshensyn må forankres i anskaffelsesstrategier – at det er en forutsetning.
Risiko er sentralt, det fremgår av ordlyden i §5. Men hvor høy må risikoen være for at oppdragsgiver må foreta seg noe, og hva er liten, middels og høy risiko? Hvilke kilder skal legges til grunn? Og hva er egnet kontraktsoppfølging ved ulike grader av risiko? Er det nok med egenerklæring? Dette er essensen i «egnede rutiner.» Hverken vi eller myndighetene har definert nivåer, og dette dilemmaer og uklarheter vi må leve med inntil videre. Jeg hørte fra NFD på et arrangement at «dette vil være en utvikling». En fattig trøst for innkjøpere, men ikke desto mindre sant og nødvendig, slik også jeg ser det.
IEH har løst det på den måten vi alltid har gjort i offentlig sektor: Lagt oss på et høyere nivå for risikovurdering og kontraktsoppfølging. Risikoanalysen er viktig av flere grunner. Ledelsen, ikke bare innkjøpere, må vite hvilken risiko virksomheten er en del av, og kanskje medvirker til, for å treffe gode beslutninger. Risiko er også viktig som grunnlag i kontraktsoppfølging. Et internasjonal rammeverk legger føringer på hvilke risiki som skal prioriteres. IEHs modell og verktøy for risikoanalyse tar dette opp i seg. Når det gjelder kontraktsoppfølging, er dialog med leverandører, gjerne i kombinasjon med annen oppfølging, viktig. Se gjerne vår nye veileder på temaet som vi nylig lanserte http://etiskhandel.no/Artikler/13656.html
Dette krever kunnskap og ressurser. Derfor er samarbeid og koordinert innsats så viktig. Jeg har sagt med mange ganger før, men gjentar det gjentar det gjerne: Det er – strengt tatt – ganske vanvittig at ikke oppdragsgivere samarbeider mer, spesielt på et område som dette. Det vil avhjelpe stramme budsjetter og kompensere for manglende kompetanse hos innkjøpere. Ikke minst bidra til mer samstemte praksiser og forutsigbarhet overfor leverandører. Å tilrettelegge for samarbeid i større skala er ikke den enkelte kommunes ansvar, slik jeg ser det. Her må kommunenes interesseorganisasjon KS og myndighetene på banen. Som landets fremste ressurssenter på området skal IEH definitivt bidra med vår og medlemmenes spisskompetanse.
IEH lever i en konstant utvikling. Å forvente at innkjøpere skal gjøre det samme er i overkant. Nettopp derfor er samarbeid og koordinert innsats så viktig.
Bli den første til å kommentere på "Innkjøpermiljøet (IV): Håndtering av LOA §5 krever samarbeid"