Kraftig til felts mot forskrift om lønns- og arbeidsvilkår

Den delen av forskriften om lønns- og arbeidsvilkår som omtaler ikke-allmenngjorte avtaler, bør ikke få leve lenger enn de 10 årene forskriften har lagt bak seg. Det slo NHO-advokat Kurt Weltzien fast på Kofa-konferansen i Bergen i dag. Han grep også fatt i Difis veiledning om denne forskriften og advarte sterkt mot å lime enkelte formuleringer direkte inn som et kontraktskrav. Ikke gjør det, sa han.

Forskriften om lønn og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter er 10 år i år, og NHO-advokaten rettet søkelyset mot de tariffområdene der det ikke er allmenngjorte avtaler. Etter forskriften skal oppdragsgiver først finne «riktig» tariffavtale, så de «riktige delene» av tariffavtalen.

Weltzien pekte å at det fantes konkurrerende tariffavtaler med overlappende virkeområder, og med ulikt innhold, f. eks:

• Avfallshåndtering/renovasjon: Medlemmer i NHO, Spekter, Virke, Maskinentreprenørenes forbund (MEF)
• Privat helsetjenester: Medlemmer i NHO, Virke

Hva er en landsomfattende avtale?

Spørsmålet om hva som er landsomfattende er heller ikke enkelt, noen avtaler (NHOs) favner hele landet i hver bransje, andre (Spekters) favner alle delene av samme bedrift i hele landet. Et eksempel på sistnevnte er Spekters tariffavtale for NSB.

Utslagene av valget av hvilken tariffavtale oppdragsgiver velger, kan være betydelige, fremholdt han. Hvis det f.eks. gjelder renovasjon, er det fire organisasjoner med fire ulike tariffavtaler. Velger man den ene av disse avtalene, kan man i realiteten også ha innskrenket konkurransen. De som ligger høyere i lønn, er ikke konkurransedyktige fordi man ikke kan redusere lønn, de som ligger under, når ikke opp på lønnskriteriet. Den bedriften som har tariffavtale i den organisasjonen oppdragsgiveren har att utgangspunkt i, får jobben.

Oslos renovasjonskontrakt

I Oslos tidligere mye omstridte renovasjonskontrakt hadde kommunen i konkurransegrunnlaget delegert ansvaret for å sørge for rett lønn til ansatte. I teksten var rett og slett forskriftens «oppdragsgiveren» byttet ut med «leverandøren». Den ene av tilbyderne viste til den overenskomsten han var bundet av. Konkurrenten var bundet av en annen. Førstnevnte vant, og avgjørelsen ble av taperen innklaget til Oslo byfogdembete. I byfogdembetets avgjørelse heter det bl.a. «Oppdragsgiver har på sin side rett til å kreve at kontraktens bestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår oppfylles og har ikke bundet seg til å akseptere de oppgitte tariffavtalene». Men, bemerket Weltzien, i dette tilfellet hadde jo ikke oppdragsgiver bundet seg til noen konkrete krav til lønns- og arbeidsvilkår.

Han grep også fatt i Difis standardiserte kontraktskrav til lønns- og arbeidsvilkår. De anbefales klippet ut og bli limt inn som de er, i egne kontrakter. Weltzien anbefalte på det sterkeste om ikke å bruk formuleringene knyttet til krav til leverandører og eventuelle underleverandører (7,1). Her er oppdragsgivers ansvar delegert til leverandøren, og må ikke brukes, poengterte han.

Se til virkeligheten, EU!

En annen foredragsholder, Michael Bowsher, minnet forsamlingen om at mange av dagens utfordringer innenfor offentlige anskaffelser ikke er nye – det finnes spor av dem mange hundre år bakover i tiden. Bowsher er skrankeadvokat og gjesteprofessor ved King’s College i London og ekspert på offentlige anskaffelser. Han gav også uttrykk for at EU og EU-domstolen i vesentlig større grad burde orientere seg mot hva som skjer i det virkelige anskaffelseslivet i sin avgjørelse. Tidvis synes de å være mer opptatt av hvem som skal kunne kjøpe av hvem enn av at den som kjøper, skal få det han/hun vil ha.

Bowsher tok også for seg sider ved bruk av kvalitet som tildelingskriterium, noe han var skeptisk til. Kvalitetsmomenter må inn i kravspesifikasjonene, mente han.

For øvrig kunne han opplyse at Tyskland er i ferd med å etablere en egen database for self cleaning, og han oppfordret til å etablere nasjonale retningslinjer for hvorledes self cleaning skulle håndteres og inneholde.