Hevingen av den nasjonale terskelverdien til 1,1 mill har skapt en urovekkende situasjon for mange leverandører. En situasjon som ikke er i pakt med lovgivers intensjon med regelverket for offentlige anskaffelser og som etter hvert kan bli en skikkelig smell for de kommuner som tviholder på en bestemt leverandør over tid. Bid manager Hilde Hovengen i KOMPAN Norge er lite begeistret for hva hun opplever på det offentlige innkjøpsmarkedet om dagen.
KOMPAN Norges sortiment består også av digitalt lekeplassutstyr, parkmøbler og et voksende og bredt sortiment av utendørs fitnessutstyr. Kommunene utgjør et stort segment i kundeporteføljen – om lag 60 -70% av en årlig omsetning på 100 millioner. Hovengen:
– Vi registrerer at en stor del av kommunenes konkurranser ikke lenger kunngjøres. Det gjør det mye vanskeligere å ha en oversikt over mulighetene. Praksis ser mer og mer ut til å være at tre-fem leverandører velges ut og får forespørsel om å delta i konkurransen om en anskaffelse. Hvilke det er, velger kommunen selvsagt selv, og det er ingen garanti å få forespørsel selv om man er kjent i kommunene og har et alminnelig godt omdømme.
Dårligere konkurranse?
Hovengen mener også fra tid til annen å kunne se hvilke av de inviterte leverandørene som ventelig får tilslaget. Da er det et spørsmål om det er kostnadene verd å lage et tilbud. Tenker flere slik, betyr det at konkurransen blir dårligere, og det er ikke bra. Målet i regelverket er jo at offentlige virksomheter skal få det beste tilbudet til den beste prisen. Det er ikke alltid sikkert at leverandører som oppfatter seg som spesielt foretrukne bestandig tar slike hensyn.
– Det er vanskelig å få frem dokumentasjon på at konkurransene er reelle. Vi har prøvd å få ut slik informasjon enkelte ganger, men det er ikke alltid vi blir møtt med velvilje, fremholder Hovengen. Vi har kort tid på oss dersom vi ønsker å klage. Når vi likevel ser oss nødt til å gjøre det noen ganger, skjer det at vi får et heller avmålt svar fra oppdragsgiver. Stiller vi med advokathjelp, blir svarene straks mer utfyllende.
Dilemma
Hun beskriver et dilemma: – Vi kan trekke en oppdragsgiver for domstolen. Men hva skjer da med vårt omdømme? Vil noen ha med en leverandør å gjøre som har en tendens til å bruke rettsapparatet for å nå frem? Kostbart er det også, slik at vi hele tiden må vurdere om det er verd kostnadene målt opp mot hva vi får igjen. Å klage til Kofa synes ikke vi betyr noe, ettersom klagenemnda jo bare kommer med en uttalelse. Det står jo en oppdragsgiver fritt å ta hensyn til en slik.
Tilsynsorgan
– Dette dreier seg om å sikre de grunnleggende prinsipper for slike konkurranser, ikke minst likebehandling mellom mulige tilbydere i en konkurranse, understreker hun. Slik situasjonen etter hvert er blitt, ser jeg ikke at vi kommer unna et tilsynsorgan, som på fritt grunnlag kan gripe inn på grunnlag av en – gjerne anonym – varsling. Kommunene vet at de fritt kan velge, de vet at risikoen ved å ta sine valg, er liten, om noen. Og det gjelder jo ikke bare kontraktstildelingene, men også de kriterier som legges til grunn for tildelingen. Hvordan skal vi være sikre på at de er saklige, slik regelverket krever? Hvor grå grensene for det såkalte innkjøpsfaglige skjønnet? Ikke generelle synspunkter, men konkret inn i det enkelte tilfelle slik at tin g kan rettes der og da. Uten at det skal koste leverandørene noe.
Ikke alltid mangel på kompetanse
Hovengen trekker i tvil om det hun mener er kritikkverdig håndtering, skyldes mangel på kompetanse. I noen tilfeller er hun overbevist om at dreier seg om bevisste handlinger, vel vitende om at risikoen med å gå frem som de gjør, nettopp er så liten. Dessuten, blir de gjort oppmerksom på at oppdraget overstiger 1,1 mill, trekker de bare ut noe – som de enten kjøper separat senere eller legger inn som en opsjon, sier hun. Intet av dette er lov, det er hele verdien av «prosjektet» som skal regnes inn i verdien på anskaffelsen.
Flott artikkel!
Flott artikkel.