Hvem er best egnet til å løse oppgaver for det offentlige?

Av Jacob M. Landsvik, innkjøpssjef ved Universitetet i Oslo

Forut for den kommende kommunevalgkampen føres det en historieløs kamp om at det offentlige er best egnet til å løse offentlige oppgaver. Det henvises til stadighet om et svært lite antall konkurranser om utførelsen av offentlige tjenester, som har gått galt. Få eller ingen er opptatt av de mange tusen konkurransene som det offentlige gjennomfører hvert år som går veldig bra og som det offentlige er fullstendig avhengig av for å kunne drive offentlige tjenester på en forsvarlig måte.

Svært få andre offentlige innsatsområder har vært gjenstand for flere politiske mål enn hva som er tilfelle for området «offentlige anskaffelser». Offentlige anskaffelser får snart sin stortingsmelding nr 2 på 10 år. Det skyldes ikke minst at politikerne ønsker å påvirke så vel offentlig som privat sektor i en god og bærekraftig retning.  Det skjer ved at det stilles krav til universell utforming, miljø, etikk, bekjempelse av matsvinn, forebygge arbeidslivskriminalitet, hindre brudd på menneskerettighetene, samt til stimulerende virkemidler for å oppnå innovasjon. Kravene fra offentlige oppdragsgivere til private leverandører er omfangsrike og svært samfunnsnyttige.

I den politiske debatten fremstår det imidlertid som at private aktører kan boltre seg i en mer eller mindre lovløs sfære. Det er både feil og ikke minst historieløst. Offentlige innkjøpere har de siste årene blitt pålagt en rekke nye krav for oppfyllelse av stadig flere politiske mål når det offentlige kjøper varer og tjenester for mer enn 520 milliarder kroner hvert år. Debatten som føres i forkant av den kommende kommunevalgkampen er derfor både fordummende og bygget på fullstendig gale forutsetninger.

Avhengig av gode leverandører

Det finnes ikke en enste kommune, fylkeskommune, sykehus eller universitet som kunne utført alle oppgavene i egenregi. Det offentlige er avhengige av gode leverandører. Slik har det vært og slik vil det fortsette å være. Det er nettopp det gode samspillet mellom offentlige oppdragsgivere og et ansvarlig næringsliv som har gitt, og som fortsatt vil gi, en ønsket utvikling av det offentlige tjenestetilbudet. Å re-kommunalisere offentlig tjenesteproduksjon ene og alene fordi man mistror næringslivet er feilslått. Det er feilslått fordi, på de områdene det offentlige ikke kan drive i egenregi er, vil det være behov for ansvarlige, produktive og effektive private leverandører i overskuelig fremtid.

En offentlig innkjøpers første oppgave, før en konkurranseutsetting er å foreta såkalte «kjøpe-lage analyser”. Offentlige innkjøpere skal med andre ord konkludere med om den offentlige tjenesteproduksjonen kan konkurrere med private leverandører i utførelsen av tjenesten. Der det offentlige kommer til kort på grunn av manglende kunnskap, kompetanse, effektivitet eller andre produksjonsmidler, blir det ofte konkludert med at man går ut i markedet for å kjøpe en vare eller tjeneste. Det offentlige henvender seg med andre ord til et næringsliv som har bedre forutsetninger for å bidra til den offentlige tjenesteproduksjon, enn hva det offentlige selv kan makte med de ressursene det offentlige selv rår over.

Stortingsmelding nr. 2

I løpet av de neste ukene får vi lese en stortingsmelding nr 2 om offentlige anskaffelser. Uten å vite hva den inneholder i detalj, er jeg overbevist om at stortingsmeldingen inneholder viktige samfunnsnyttige krav, anbefalinger og forordninger som skal bidra til at det offentliges fremtidige tjenesteproduksjon skal komme de mange brukerne av offentlige tjenester til gode i form av enda bedre og mer effektive offentlige tjenester.
En stortingsmelding der det legges de samme kravene og føringene for den offentlige tjenesteproduksjonen som om det offentlige selv skulle utføre den. En stortingsmelding som anerkjenner næringslivet som en viktig verdiskaper og en nødvendig partner i utviklingen av fremtidens velferdstjenester.