(Anbud365-kommentar) En svale gjør ingen sommer, heter det, ei heller gjør intet dokument alene at noe skjer. Men det kan stå mye godt og viktig i et dokument, som i den nylig fremlagte handlingsplanen for økt andel klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser og grønn innovasjon. Den peker ut en retning, og Anbud365 er ikke i tvil om at dersom dokumentet omsettes i praksis, er Norges bidrag til den globale, grønne omstilling å regne som vel utført. Så langt, vel og merke. Men forventningene og optimismen er tjent med – foreløpig – å ligge en tid på kjøleren, er vi redd.
Det er snart et kvart århundre siden Tronslin-utvalget i sin innstilling tok til orde for at miljøkrav kunne være noe for det offentliges anskaffelser. Utvalget utredet en revisjon av det daværende anskaffelses-regelverket. Nylige undersøkelser avdekker imidlertid at det fortsatt er mange offentlige virksomheter som sliter med å komme på banen når det gjelder miljø- og klimakrav.
Handlingsplanen som nå er kommet, ble varslet i en stortingsmelding som så dagens lys i april 2019 – for 2 ½ år siden. Men det er et solid, gjennomarbeidet dokument. Om de store skritt i riktig retning ikke kommer, er det hverken dokumentets skyld – ei heller an man skylde på de som har utarbeidet det. Sammen med den Sareptas krukke av viten og kompetanse som DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) står for, er det grunn til en forsiktig optimisme når det gjelder innfrielse av forventninger – og av absolutt påkrevet fremgang i arbeidet med den grønne omstillingen.
Ingen skyfri himmel
Noen hindre er imidlertid der. I første rekke er det representanter for alle politiske partier. Vi hører høyrøstede signaler om hvor nødvendig det er med tiltak for å redde jorden og at offentlige anskaffelser er et viktig redskap for en grønn omstilling. Det vedtas anskaffelsesstrategier med høye og mørke miljø- og bærekraftskrav, handlings- og tiltaksplaner følger. Men når det kommer til ressursene – budsjettene – som skal til, er det bare så vidt vi hører eller ser noe som skal hjelpe til med å følge opp de flotte formuleringene.
Det er ikke få steder innkjøperne i det offentlige så å si jobber skjorta av seg for ikke å komme altfor på etterskudd. Og så oppsplittet det offentlige er i enheter, kan man neppe forvente spesiell miljøkompetanse knyttet til innkjøpsfolket. Økonomien bærer ikke til et slikt formål. Og innkjøperne skal kunne mye, men også der er det naturlige grenser. Når nå handlingsplanen for økt andel klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser og grønn innovasjon, foreligger, regner vi med at høstens budsjettrunder i stat, kommuner og fylkeskommuner preges av den. At nødvendige ressurser kommer på plass. Planen er forankret i vedtak i Stortinget, der de aller fleste partiene er med. Ingen stemte imot. Da er det lov å tro at de respektive partiene fra topp til bunn mener noe med det. Eller?
Næringslivet er med …
I tillegg til kompetansespørsmålet er det faktum at mange i næringslivet kan tilby løsninger langt over hva det offentlige har mulighet for å kreve. Gang på gang hører vi dessuten at representanter for bedrifter spør hvorfor ikke det offentlige er mer fremme i skoene når det gjelder å søke bærekraftige løsninger. At det er slik, skyldes konkurransen. Når en bedrift værer nye krav fra kunden, setter man i gang. Man vil vinne kontrakter, og de selger så vel til offentlige som private kunder. Og private kunder er ikke bundet av særskilte regelkrav som tidvis oppleves som begrensende. Og vips, så er man «foran» det offentlige. Bedriftene driver slik bl.a. fordi det har med arbeidsplassene å gjøre.
Dette fører oss ikke minst til den teknologiske utviklingen, som på det samlede bærekraftsområdet raser av gårde i reneste Warholm-fart. Hvordan i all verden skal innkjøpere greie å følge med på det når det gjelder å inneha nødvendig kompetanse? Dialog med markedet er selvsagt en betydelig hjelp. Da får man et inntrykk av hvor langt man kan strekke kravene. For de store og kompetanserike virksomhetene gir dette i tillegg viktige impulser – i kombinasjon mellom bærekraft-kunnskap og juridisk kompetanse til å utfordre handlingsrommet i regelverket.
«Herming» og standardisering
Det er vel liten tvil om at det nettopp er de store som må gå foran, dele erfaringer, så kan de mindre virksomhetene «herme», dra nytte av erfaringene. Ennskjønt, noen steder er det bemerkelsesverdig hvor kunnskapsrike og offensive innkjøpere i til dels mindre virksomheter er på området. Her vil vi gjerne skyte inn at bruk av andres erfaringer er vel og bra, men aller helst i form av standardiserte krav og løsninger – «copy – paste», nærmest. Det er ineffektivt og fortvilt for næringslivet når man møter ulike krav for samme formål fra virksomhet til virksomhet.
Regelverket er trolig en sentral barriere. Med den fart den teknologiske utviklingen oppviser, er det umulig for et regelverk å følge godt nok med og gi nødvendige muligheter. Alle regelverk er barn av sin tid. Begrensningen her er at ikke alle har kompetanse til å bruke handlingsrommet i regelverket, selv om det avgjort er til stede. Til formålet kreves juridisk kompetanse for å gjøre det rett. Slik finnes selvsagt. Men frykten for å komme i Kofa eller i en domstol råder. Og mange er de ledere som ikke synes noe om noe slikt – det er ikke plass på budsjettene til eventuelle erstatninger. Dermed holder mange seg tilbake.
Viktig verktøy
Mye må til for at forventningene til den nylanserte handlingsplanen skal kunne oppfylles. Men det er ingen av de åpenbare barrierene det er umulig å bygge ned. I hvert fall om man mener at offentlige anskaffelser er et viktig verktøy i arbeidet med den grønne omstillingen. Rett nok trengs et globalt løft, og noen kan i en budsjettbehandling si at vi er så små at vi ikke betyr noe. Og da trengs f.eks. ikke ekstra ressurser for å styrke innkjøpskompetanse. Neste sak.
Vår oppfordring går først og fremst til alle politiske partier, som over hele Norge nå snart er involvert i behandling av 2022-budsjetter. La oss se spor av at dette med å bruke offentlige anskaffelser for å fremme den høyst nødvendige grønne omstillingen betyr noe, ikke bare er politiske talemåter. Det skal ikke mye til. Anskaffelser er nemlig på samme tid en fremme av bærekraft og en av de bedre økonomiske investeringene en offentlig virksomhet kan gjøre.
Bli den første til å kommentere på "En handlingsplan – og hva nå?"