Av Jacob M. Landsvik, innkjøpssjef Universitetet i Oslo (UiO)
Det offentlige handler varer og tjeneste for nær 600 milliarder kroner hvert år. I denne summen ligger også et betydelig beløp som ikke dekker noen behov og ikke fører til noen forbedringer av hverken tjenesteproduksjon eller tjenestetilbud i det offentlige. Det heter feilkjøp eller feilinvesteringer som det nesten ikke snakkes om. Det offentliges innkjøpsmakt er et betydelig hyggeligere tema og mange tror at økt innkjøpsmakt ene og alene er knyttet til økt innkjøpsvolum.
Samtlige innkjøp, enten det er til privatpersoner, privat eller offentlig sektor skal være gjenstand for en behovsvurdering. Vi skal i utgangspunktet ikke handle hverken varer eller tjenester vi ikke har behov for, hvert fall ikke så lenge det belaster felleskapets midler. Det er først og fremst innkjøperens oppgave å verifisere behovet i det en anskaffelse meldes inn til innkjøp. En innkjøper er først og fremst en verdiskaper som skal bidra til at det som kjøpes inn øker, eller forbedrer det offentliges tjenesteproduksjon. Verdiskapingen kan komme til uttrykk gjennom besparelser ved å konkurranseutsette anskaffelsene som ellers er pålagt etter lov og forskrift, i et godt fungerende marked. Verdier kan også skapes ved at en anskaffelse reduseres i omfang i forhold til opprinnelig behov ved at innkjøperen stiller kritiske spørsmål til den som melder inn behovet: Er det behov for dette som meldes inn? Er det behov for å kjøpe i det omfanget som beskrives? Er dette noe offentlig sektor kan dekke i egenregi gjennom utarbeidelse av kjøpe-/lageanalyser?
Det går også an å gjøre som fysiker Arnt Inge Vistnes ved Universitetet i Oslo. Han spurte i et innlegg i Uniforum 7. oktober i år om hvorfor ikke brukt vitenskapelig utstyr kan gjenbrukes. Vistnes viste til brukt vitenskapelig utstyr til mer enn 1 million kroner som ikke var gått ut på dato og som var fullt ut brukbart, kanskje sto i fare for å bli skrotet. Vistnes etterlyser med andre ord prinsippene i sirkulærøkonomi, ved at alt utstyr har en restverdi som kan utnyttes om utstyrets levetid forlenges ved at andre kan overta det, eller ved at det eventuelt repareres.
Må ta inn over oss
Det snakkes stadig mer om delingsøkonomi og sirkulærøkonomi. Det betyr at finansfolkene har funnet ut at det er gode penger i å anrette de økonomiske systemene og samfunnsstrukturen på å dele, gjenbruke og fornye verdiene. Dette er noe vi som offentlige innkjøpere må ta inn over oss og benytte i vårt arbeid med offentlige anskaffelser. Vi har en meget ekspansiv avfalls- og renovasjonssektor som lever av at vi både som privatpersoner og offentlig ansatte ikke utnytter restverdien av det vi ikke lenger anser som brukbart.
Delingsøkonomi er forretningsmodeller som er basert på transaksjoner mellom personer, ofte formidlet gjennom digitale plattformer. Delingsøkonomi utnytter at nettsider og mobilapper gjør det lettere å koble tilbydere og de som etterspør et produkt eller en tjeneste. Det er med andre ord snakk om å koble ressurser. Forretningsmodellene bygger ofte på å gjøre det enkelt å låne ut eller leie ut eiendeler som er ubrukt det meste av tiden. Dette er også noe fysiker Vistnes etterlyser når det gjelder gjenbruk av vitenskapelig utstyr.
Det kjøpes store mengder ulikt utstyr innenfor det offentlige som i større grad kunne vært delt på tvers av virksomheter, avdelinger, seksjoner og ansatte. Innenfor universiteter og høyskoler kjøpes det inn utstyr til forskning og utvikling, medisinskteknisk utstyr og en mengde utstyr til ulike laboratorier, som har en betydelig høyere utnyttelsesgrad enn hva som ofte er tilfelle i dag. Det går utmerket godt an å fortsette verdiskapingen av en god anskaffelse, ved å øke utnyttelsesgraden på ulike typer tjenester og utstyr. Det er både miljøvennlig og kosteffektivt.
De vanskelige spørsmålene
Dette er imidlertid noe som må planlegges hvor impliserte brukere tas med i behovsbeskrivelsen av anskaffelsen. De aktuelle brukermiljøene og brukerne kan dele på investeringsutgifter, driftsutgifter, samt utgifter til utvikling og support. Dersom dette i større grad var tilfelle, ville det offentlige bruker innkjøpsmakten sin til verdiskaping uten at innkjøpsvolumet økte ukritisk. Ubrukte midler kunne komme andre og nye prosjekter til del som ville resultere i mer og kanskje bedre forskning, formidling og undervisning.
Dersom vi skal håndtere det grønne skifte på en ansvarlig måte må vi også som innkjøpere tørre å stille de vanskelige spørsmålene som: Har vi behov for dette? Har vi behov for dette i det omfanget? Kan vi forlenge levetiden på eksisterende utstyr? Kan vi i større grad dele på utstyret? Det offentliges innkjøpsmakt er i høy grad også knyttet til å redusere klimaavtrykket ved å både ta i bruk sirkulærøkonomi og delingsøkonomi.
Veldig bra innlegg Jacob!