(En Anbud365-kommentar) Kampen mot useriøse leverandører på det offentlige innkjøpsmarkedet er verd å ta. Likeledes vil effektiv bruk av samme markedet i høy grad bidra til det grønne skiftet. Begge deler har Anbud365s fulle støtte. Regjeringen har for tiden ute forslag til skjerpede tiltak i begge disse to viktige samfunnsærendene. For å lykkes i sitt forsett virker det imidlertid som om regjeringen har – minst – to nøtter å knekke: Hvordan sikre god nok kontraktsoppfølging, og ta hensyn til det innkjøpsfaglige skjønn. Signalene i synspunktene som er kommet så langt, tyder på at dersom ikke regjeringen lykkes her, finnes det mange ordtak å ta i bruk ved for stor fallhøyde.
Ved siden av utslag på priser i eksisterende og nye kontrakter – og en viss frysing på ryggen som følge av en viss herre i øst, synes det som om miljøkrav og Norgesmodell står høyt oppe på innkjøpermiljøene agenda om dagen. Bakgrunnen er selvsagt forslagene fra regjeringen om skjerpede miljøkrav og fase 1 i utviklingen av effektive virkemidler for å få ryddet unna useriøse aktører på det offentlige innkjøpsmarkedet.
Høringsrunden for Norgesmodellen – forslag til endringer i regelverket om offentlige anskaffelser og byggherreforskriften – er over, og 54 virksomheter har funnet grunn til å si hva de mener. Ingen av disse er bedrifter. De har nok latt sine respektive interesseorganisasjoner stå frem i stedet. Men, 54 høringsuttalelser tyder på engasjement, noe næringsminister Jan Chr. Vestre og hans stab sikkert er fornøyd med. Anbud365 også.
Skjerpede miljøkrav
Saken med skjerpede miljøkrav er fortsatt på høring. Dere er fristen for avgivelse av synspunkter 8. mars. I skrivende stund registrere vi 15 innkomne uttalelser, hvor av en fra en privatperson og to fra en bedriftsmiljøet. Flere kommer nok, skal vi dømme etter hva som tilflyter våre redaksjonelle ører.
Gjennomgående i synspunktene som er levert om fase 1 av Norgesmodellen, er allmenn oppslutning om behovet for å bekjempe de useriøse. Ikke helt enstemmighet om man bare skal ha én landsdekkende modell eller om alle som har en slik modell, skal fortsette med den ved siden av Norgesmodellen. For næringsdrivende som leverer tilbud i flere kommuner kan det være et bidrag til lavere pris om man holder seg med en og samme modell. Da slipper tilbyderen å bruke tid og penger til å grave seg gjennom hva som skiller den ene modellen fra den annen. Samme mal kan jo da ikke brukes.
Regjeringens nøtt
Men nøtten til regjeringen ligger et annet sted. Den dreier seg om oppfølgingen av kravene, som utvilsomt er et nøkkelpunkt. Mange tunge aktører lurer på hvorfor innkjøpere og kontraktforvalter skal følge opp temaer som det allerede finnes tilsynsmyndigheter for. Så har næringsministeren – og dermed regjeringen – innsett at kontraktsoppfølgingen må det legges til rette for. En «beste praksis»-veiledning skal komme fra DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) innen 1. juli. Den holder sikkert vanlig høyt kvalitativt mål, tilpasset virkeligheten og vil være til god hjelp.
Nå er dette imidlertid ikke nok. Med KS i spissen lyder et «bom nei» til kontraktoppfølging av Norgemodell-krav uten statlige penger til formålet. Dette er en tilleggstjeneste pålagt oss av staten, heter det. Vel er det viktig, men vi har ikke ekstra penger til å prioritere dette. Da må noe annet vike. Dette sees selvsagt i sammenheng med at det finnes andre tilsynsmyndigheter i markedet som jakter useriøse aktører.
Lett humrende useriøse
Sistnevnte gruppe i næringslivet sitter sikkert lett humrende over dette. Kontraktsoppfølging, eller mangel på slik, er deres beste venn. Finnes ikke slik i noe særlig grad, noe de selvsagt vet om, er kysten så å si fri. Og de har sine metoder. Så kan man si at KS og kommunene, i særdeleshet, ser poenget: Nå kan de få ekstra penger, fordi kampen mot de useriøse er en høyt prioritert oppgave. Ikke bare for staten, men også for kommune-Norge. I så måte er det en god sak, og situasjonen er identisk med et fast mønster: Kampen om penger, i særdeleshet når staten pålegger noe.
For statsråd Vestre er det et behov for å løse dette dilemmaet. Kontraktsoppfølgingen må bli bedre. Om Skatteetaten, Arbeidstilsynet, Politiet og deres forbundsfeller i kampen mot de useriøse skal ta jobben, eller om det skal tilflyte mer penger til offentlige oppdragsgivere er ikke så spennende for oss. Men det er det for Vestre.
Om fallhøyde
Kampen mot de useriøse på det offentlige markedet er topprioritert i regjeringen med hele det seriøse arbeids- og næringslivet i ryggen. Vi tror ikke noen mener at straks Norgesmodellen er på plass, pakker de useriøse sin snippeske og vinker farvel. Men det må heller ikke komme en rapport fra Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter (NTAES) om noen år som viser status quo – eller at det er blitt verre. Fallhøyden er stor, en «beste praksis»-veiledning er et lite stykke på vei, men kontraktsoppfølging er offentlige anskaffelsers akilleshæl – eller hos mange den forsømte i familien.
Ikke nok med det, også i høringen om skjerpede miljøkrav ligger det en nøtt – en utfordring – for regjeringen, med næringsministeren i spissen. Statsråden har med sedvanlig tydelighet flagget at det nå skal – hverken «kan» eller «bør» – stilles minimumskrav når det er bærekraftige anskaffelser skal gjøres. I høringsdokumentene er det imidlertid tre ulike modeller for hvordan hans absolutt-krav kan gjennomføres. Det bes om råd om hvilket av de tre regjeringen bør falle på.
«Forslag 3»
Selvsagt er det altfor tidlig å si hva valget blir. For det første er det bare 15 uttalelser som er kommet inn så langt, og det er mange dager til inngangsporten for flere uttalelser stenges. Dertil er ikke regjeringen forpliktet til å følge eventuelle flertall. Men at det er et bredt ønske så langt om – så langt råd er, selv å bestemme på hvilken måte strenge miljøkrav kan og bør stilles.
Det er det såkalte «forslag 3» høringsuttalelsene hittil har samlet seg om: «På områder med ikke uvesentlig miljøbelastning skal oppdragsgiver enten stille miljøkrav til ytelsen, eller vekte miljøhensyn med minimum 30 prosent. Bruken av miljøkrav og vekting av miljøhensyn kan også kombineres.»
Signal
I en høyst uformell spørreundersøkelse Anbud365 gjennomførte for en tid tilbake, svarte to av tre at å erstatte innkjøper-skjønnet ved valg av vekting av tildelingskriterier med «miljøskal-krav» ikke lar seg forsvare. Det er ingen sak å plukke undersøkelsen rent undersøkelsesfaglig fra hverandre, men i likhet med «Fem på gaten» signaliserer resultatet noe. Det innkjøpsfaglige skjønnet er verdifullt, det er der kjøpet skal gjennomføres man kjenner markedet best, kjenner hvordan man skal sikre seg det mest bærekraftige produktet.
Så kan man si det ikke er god nok kompetanse til å ta de rette valg overalt. Eller at det aktuelle markedet kan være mindre modent enn ønskelig, og at behovet for å få løst en utfordring står så sterkt at det gjelder å komme i gang – bærekraftig eller ei. Standarder, maler etc. er en god hjelp i så måte, og – som enkelte virksomheter har gjort, skaffet seg miljøkompetanse i form av egne spesialister.
Hvorfor 30?
Det hører også med en diskusjon om dette tallet «30». Hvor kom den prosenten fra? Hva er det faglige grunnlaget for akkurat 30%-vekting. Jo, prosenten dukket opp i form av et såkalt stortingsregjereri. Det betyr at noen på Stortinget skal gjøre seg bemerket som frontfigurer i en sak og med det som utgangspunktet nøye tenker gjennom hva som vil gjøre mest utslag i medier og i meningsmålinger. Anbud365 innrømmer at vi her er på grensen av hva som kvalifiserer til seriøst kommentatorsyn. Men, det er på den annen side vanskelig å finne belegg for hvorfor «30» ble valgt, og hvorfor ikke 25, 28 eller 35. Nei, det var et såkalt signal, som samlet flertall på Stortinget. Og da var det gjort.
Nå vil regjeringen ha minimum 30%. Greit nok. Et tydelig signal om hvilken rolle offentlige innkjøpere spiller i det grønne skiftet. Her er næringsministeren og hans regjeringskollegaer på trygg grunn. Og næringslivet i stort venter på å få en enda mer krevende kunde når det gjelder bærekraft. Men først må et par nøtter altså knekkes, eller skjær i sjøen forseres. Det finnes flere ordtak som dekker hva som skjer dersom man ikke makter å håndtere en selvskapt stor fallhøyde. Et par: opp som en løve og ned som en skinnfell – eller musa som brølte. Men bevares, det er lov å prøve seg. Og det er viktig. Anbud365 håper vi lykkes.
Bli den første til å kommentere på "To nøtter for Askepott – nei, for regjeringen!"