Hverdagen er avgjørende

(En Anbud365-kommentar) Å stille bærekraftskrav som gir god (maksimal?) effekt, er utfordrende, men viktig. Det krever mer kompetanse i organisasjonen enn en innkjøper alene kan forutsettes å kunne stille opp med. Nye, skjerpede regler kommer, veiledninger følger på. Storsamfunnets bidrag er viktig nok. Men resultatene kommer i hverdagen, på «grasrota». Har noen grundig undersøkt forutsetningene der? Eller er slik at «tar du den, tåler du nok denne også»? Er «halvgjort er velgjort» bra nok? Få sentrale myndighetspersoner har vært opptatt av dette. Satser man da virkelig på at offentlige anskaffelser er det gode verktøyet man sier det er? Anbud365 er oppriktig lei seg for at slike tanker har fått rot i redaksjonen. Men hvorfor?

Ved Göteborgs universitet forskes det bl.a. på hvordan det nye synet på anskaffelser håndteres i tre svenske kommuner. Forskeren mener at det er skjedd en forandring i synet på offentlige anskaffelser de siste ti årene. Det nye synet bygger på ideen om at kommuner og regioner ved å stille bærekraftskrav kan øke incitamentet hos foretak til å skjerpe sitt miljøarbeid. Foreløpige resultater fra forskningsarbeidet tyder på at det nye fokuset på bærekraft har gjort anskaffelsesarbeidet mer komplekst og at de som stiller med anskaffelser står overfor en rekke spørsmålsstillinger.

Nytt og uvant

Eksempler på slike spørsmål er hva som skjer om det blir dyrere på kort sikt å kjøpe matvarer fra en produsent med ambisiøse bærekraftsmål. Og hvor mye kan noe slikt komme til å koste? En annen problemstilling er hvordan det blir om man prioriterer f.eks. et sirkulært perspektiv og så viser det seg at det bare finnes en leverandør som er aktuell.

Mange kommuner, sier den svenske forskeren til extrakt.se, er ikke vant til å arbeide med bærekraftspørsmål i sine anskaffelser. Det er en usikkerhet om hva som egentlig er tillatt etter anskaffelsesreglene og en usikkerhet for ikke å komme i mål med en kontrakt – eller trekkes inn i langdryge juridiske prosesser. Dette kan avskrekke kommunene fra å prioritere bærekraftperspektivet i anskaffelsene. I tillegg er det jo mange slags typer bærekraftshensyn man oppfordres til å ta med i en anskaffelse. Kommunene må vise litt mot når de prioriterer, heter det. Men det er jo, påpeker forskeren, ikke engang sikkert at det er mulig for kommunene å kontrollere foretakene som er med i anskaffelsen ut fra alle tenkelige bærekraftperspektiv.

Så langt er det forskerens syn at det må satses på kompetanse. Kommunene må sjekke status for hva slags kompetanse de har i organisasjonen og ta grep deretter.

Hvordan er det der ute?

Vi skriver dette fordi det i uken som snart er over, har vært en forskningsdag og en anskaffelseskonferanse. På Anskaffelsesakademiets forskning- og utdanningsdag nevnte NHOs anskaffelsesekspert Arnhild D. Gjønnes de kommende, skjerpede miljøkravene som et aktuelt tema for forskere. På Anskaffelseskonferansen til DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) slo KS fast at man jo ikke kan vite om disse reglene virker før de har eksistert en tid med derpå følgende evaluering. Anbud365 slutter seg til begge disse synspunktene.

Men hvordan er det der ute nå? Vi har en tid hatt «bør» når det gjelder samfunnshensyn. Nå er klima- og miljøkrav snart et «skal»-krav. Er det offentlige innkjøps-Norge utstyrt til å håndtere den nye marsjordren. Har man kompetanse og ressurser nok? Her er det viktig å huske det for miljø- og klimakrav, men også for de øvrige samfunnshensynskravene, utvikler faktum seg kontinuerlige ettersom ny kunnskap kommer. Det er mest å likne med en idrett der man skal skyte mot et bevegelig mål.

En forskjell

Så er det jo slik at innkjøpere og øvrige ansatte i offentlige virksomheter er forbilledlig opptatt av å holde budsjetter og holde seg innenfor hva regelverk sier. Det er ikke som i det private hvor man kan ta stor risiko fordi gevinsten kan være formidabel – vel vitende om at det også kan gå galt. For offentlige ansatte er det omdømme og forvaltning av skatteborgernes penger det gjelder, for private egne penger og eget omdømme. Her er det en forskjell.

For å være budsjett og regler etterrettelig trengs kompetanse. Det er ikke mulig for en innkjøper å ha god nok oversikt på hva som er status til enhver tid innenfor alle de bærekraftsområdene som politikerne forventer innsats på. I organisasjonen må det finnes tilgang på slik kompetanse. Kravene skal jo også tilpasses anskaffelsen og det markedet man sikre seg mot. Så lenge det for klima og miljø sto «bør», kunne man kanskje prøve seg med noe svært enkelt – eller la være.

I hverdagen slaget står

Nå er det klart for «skal». Det er ikke mange som er uenig i at det er viktig å nå de globale klimamålene og at hver eneste en av oss bør bidra til at vår kjære klode overlever i rimelig velholdt stand. Likeledes er det såkalt bred enighet om at offentlige anskaffelser er et egnet verktøy. Tiden er, som den svenske forskeren påpeker, en annen enn da innkjøpere – ikke minst her hjemme – freste mot bruk av anskaffelser til såkalte ikke-innkjøpsfaglige formål. Så skal man ta i betraktning at det er stor strekk i laget, som det heter. Noen kommuner – også av ganske stor størrelse – har mer enn nok problemer i det hele tatt med å etterleve basis i anskaffelsesregelverket. Og da snakker vi ikke om bærekraftkrav.

Det er i hverdagen verdien av bruken av dette verktøyet skal vise seg. Noen offentlige virksomheter har satset på å etablere ressurser til å kunne håndtere utfordringene. De vil nok vise seg frem på en utmerket måte også når kravene skjerpes. DFØ gjennomfører år om annet en grundig undersøkelse av hvordan det står til med anskaffelsespraksis. Sist fant man alle samfunnshensynene nederst på listen over hva innkjøps-Norge drev på med. Neste år kommer undersøkelsen en gang til, så vidt Anbud365 kjenner til, og da får vi se om noe er endret. Til det bedre.

Under press

DFØ gjør for øvrig en heltemodig innsats og fremskaffer veiledning på veiledning, slik at man skal kunne gjøre sine kjøp rundt omkring etter de nye reglene. Det er den ene siden av kompetansedekningen. Innholdet i veiledningene skal leses og forstås – og huskes og utmyntes i konkrete krav. En svartjeneste i DFØ er oppbemannet for å kunne bidra enda bedre. Og siden kommunene – og mange statlige virksomheter – kjøper mye av det samme, kunne man tenke seg at det var nok om f.eks. de 30 største offentlige oppdragsgiverne satte seg fore å stille de bærekraftskrav som trengtes, og dermed forsvant uaktuelle produkter fra markedet. Besnærende tanke, men innkjøpsfaglige skjønn, lokale hensyn og kommunal selvråderett skal man ikke at for lett på.

Sett fra en innkjøpers side kommer det et press fra leverandører, som rimeligvis har nese for å tilpasse seg politiske signaler og innretter seg og sin produksjon deretter for å kunne kapre offentlige kontrakter. Og det kommer et press fra regjeringen og Stortinget – fjernt fra en innkjøpers virkelighet. I krysspresset gjør man så godt man kan for å følge opp kravene på en innkjøpsfaglig god måte. Følelsen mange steder er at man burde så mye, mye mer for å få noe bedre ut av dette gitt forventningene. Noen offentlige virksomheter tar seg dette ad notam og styrker organisasjonen med flere kompetente ansatte. Mange steder gjør man imidlertid det ikke. Og frustrasjonen får leve.

Baneforholdene

Det er ikke mye som er undersøkt når det gjelder effekten av «bør»-tiden innenfor klima- og miljøkrav. Et drypp der og da, en antydning. Så skal man i gang med «skal». Man gearer, av de beste grunner, opp krav og forventninger. I praksis skal en jobb gjøres hver dag. En anskaffelse skal forberedes, gjennomføres, evalueringsprosess skal gjøres, innsynskrav svares, kontrakt følges opp osv. Men snakker noen sentrale myndighetspersoner om det? I fotballen er det slik at man alltid sjekker baneforholdene før kampen begynner. Men har de som iverksetter nye krav, sjekket «baneforholdene» – om kravene er mulig å gjennomføre i praksis eller om noe må gjøres først? Svaret ligger vel egentlig i at de skjerpede miljø- og klimakrav ikke følges av konkrete ambisjoner, bare av luftige, politiske formuleringer. Det gir inntrykk av at det ikke er så viktig å vinne kampen, man må bare sette i gang. Bærekraft fortjener mer.