(En Anbud365-kommentar) En nylig offentliggjort masteroppgave her på Anbud365 anbefales lest av alle som har noe med det offentliges anskaffelser å gjøre. Oppgaven rapporterer funn blant praktiserende innkjøpere i det offentlige når det gjelder bruk av kunstig intelligens (KI). Status er i seg selv egentlige ikke verd så mye lesetid, men det er konklusjonene som dras, erfaringene og tankene som formidles. Sammen viser de frem de punktene enhver som tenker seg å innfase KI-verktøy i sine anskaffelser, bør ha «på blokka» før man går til anskaffelse. Impulskjøp i regi av entusiaster er ikke å finne på den listen. Heller ikke det å alene høre på tilsvarende entusiastiske selgere.
Kunstig intelligens virker på mange måter å være tidens løsen. Det er ikke måte på hva denne teknologien kan få til, enten våre ærend er av mer seriøs karakter eller det reneste tull.
Omkring oss ser vi reaksjoner som varierer fra en grenseløs fremtidsoptimisme til en ikke lett håndterbar skepsis. Hvis vi tenker på feltet offentlige anskaffelser som er Anbud365s tilholdssted, heller vi nok i retning av førstnevnte gruppe. Under en forutsetning – at mulighetene tas i bruk basert på en erkjennelse av observerbar nytte.
Masteroppgave
Verktøy til bruk i det offentliges anskaffelser basert på kunstig intelligens er allerede utviklet – og er i full fart med å bli utviklet. Næringsdrivende har sett potensialet og handler deretter, konkurrentene må da følge opp. Ofte er verktøyene utviklet av mennesker som har god kunnskap om prosessene i offentlige anskaffelser. Så langt så godt.
Ingeborg Skage Gullbrå har skrevet masteroppgave ved Norges Handelshøyskole om bruk av KI i offentlige anskaffelser. Det er blitt svært nyttig lesning, en statusrapport som dels forteller hvor langt bruken er kommet på grunnlag av hva. Stor entusiasme og umoden praksis er hennes konklusjon.
Handling før tanken?
Og hun skriver mer: Bruken av KI skjer i dag mest som enkeltstående initiativ – uten klare rammer, opplæring eller felles strategi. Skal potensialet bli realisert, må offentlige virksomheter bygge kompetanse, skape kultur for innovasjon og utvikle verktøy som kan måle effekten av teknologien.
Det kan virke som om handling skjer før tanken. Historisk er ikke det en god rekkefølge. Og det minner om slutten av det forrige århundre, 1990-årene da begeistring over datidens teknologiske nyvinninger både ble tatt i bruk av entusiaster og spådd en hastig og rik fremtid. Om senn avtok rusen, som den gjerne gjør, og digitaliseringen kom inn i et mer målrettet og gjennomtenkt spor.
Forventningene
Noe av utfordringen «forrige gang» var at det var lett å erstatte enkelte operasjoner i prosessen med noe digitalt. Forventningen var da effektivisering og enklere arbeidsstrøm. Mange opplevde etter hvert at det å koble en tradisjonell rent fysisk prosess med noe nytt, delvis digitalisert heller ble utfordringer som måtte håndteres. Leverandører hadde hendene fulle, klaget selvsagt ikke på det (!), med å tilpasse verktøy.
La oss også minne om de mange digitale løsningene i det offentlige som skulle bli storartede, men som i hvert fall ikke endte som storartede på den måten vi forbinder med ordet. Snarere tvert imot. Til en betydelig kostnad, samlet sett beløp med svært mange nuller etter første siffer.
Testing og testing …
Formålet med å skrive dette er å minne om hvilke vyer man kan tegne opp ved bruk av digitalisering. Menneskelige feil og lønninger forsvinner, alt går kjappere, rutinepregede anskaffelser kan simpelthen gå av seg selv. Og det er mye riktig i det, selvsagt. Ikke minst riktignok fordi teknologikunnskap, forankring, kultur og forankring etter hvert er kommet på plass etter en læringstid – som har vært nødvendig og blitt svært dyr for noen.
I dag er, skal vi tro masterstudent Skage Gullbrå, entusiasmen fremtredende når det gjelder å ta i bruk kunstig intelligens. Det er enkeltstående initiativ som gjelder. Noen på arbeidsplassen er mer enn ivrige etter å spre kunnskap om KIs fortrinnligheter og «maser» seg til penger til investering i KI-baserte verktøy. Vel og bra, da får man testet.
Men så lenge det ikke er en kultur for, enn si forankring, for dette nye blir det noe halvt over hva man får ut av testing i praksis.
Gullbrås læresetninger
Gullbrå skriver:
Helhetsbildet er at KI i offentlige anskaffelser fremstår som et tveegget sverd. Brukt på riktig måte kan teknologien frigjøre tid og ressurser, og legge til rette for bedre og mer strategiske beslutninger. Brukt feil, eller uten klare rammer, kan den skape nye etiske og juridiske dilemmaer.
Og mer:
Mange innkjøpere uttrykker usikkerhet både om regelverk, datasikkerhet og hvilken kvalitet man faktisk kan stole på i verktøyenes leveranser. Særlig bekymringen for håndtering av sensitive data fremstår som en tilbakevendende barriere.
Og litt mer:
Like viktig er organisatoriske forhold som kultur og ledelsesforankring. Uten en ledelse som tydelig støtter opp om innovasjon og nye digitale verktøy, blir innkjøpere sittende igjen med skepsis og frykt for å gjøre feil. I tillegg er eksterne rammer, som lover og reguleringer for personvern og datasikkerhet, kritiske for hvor raskt og hvordan teknologien kan tas i bruk.
Optimisme
Masteroppgaven baserer seg på spørreundersøkelser og intervjuer med innkjøpere i de offentlige og speiler således hvordan status er. Og erfaringene og konkusjonene trekkes ut av bildet av praksis.
I så måte er hva oppgaven bringer, egnet til optimisme og som grunnlag for den lyse fremtid Anbud365 tror på. Kunstig intelligens kan selvsagt ha noe svært viktig for seg, ting kan gå raskere, bli mer presist og på den ene siden la rutineanskaffelsene så å si gå sin gang, mens – på den andre siden – innkjøperteamet gjennomfører og forbereder strategiske innkjøp. Basert på presist materiale fremskaffet av KI-verktøy.
Forankring i ledelsen må til, mål og strategi på plass – så kan man se seg om etter de KI-verktøy som skal passe inn. Vi vil nok også mene at det er viktig å skjele litt til dagens situasjon i den verdenen vi holder til i. På den ene siden er det urolige tider og mye stormaktsgny for tiden, og sensitive opplysninger får stadig større verdi, ikke minst for de som kan tenke seg å ville oss lite vel.
Sensitive data
Det går en diskusjon om de kinesiske bussene som rutebilselskaper har anskaffet. Realiteter og konspirasjonsteorier mikses sammen i den deler av vår mellommenneskelige kommunikasjon som foregår i de ikke-redaktørstyrte mediene. Telenor forteller at de «dreper» utrolig mye epost med svindelinnhold, og mange krever nå to-stegs innlogging. Og det utvikles beskyttelsesprogrammer for IT-verktøy. Alt signaler om at det både er stormaktsinteresser og mennesker med uhederlige hensikter å se opp for.
Dette har også sin plass i vurderingen av innføring av KI-verktøy i anskaffelsesprosessen. Særlig bekymringen for håndtering av sensitive data fremstår som en tilbakevendende barriere, skriver Ingeborg Skage Gullbrå.
En slik konklusjon tyder på høy bevissthet der ute om i offentlige anskaffelser. Ikke rart Anbud365 er fremtidsoptimist.
Bli den første til å kommentere på "Kunstig intelligens på godt og vondt"