EUs revisjon av anskaffelsesdirektivene: Høringsinnspill fra Norge til EU-kommisjonen

Av – fra venstre på bildet – Gro Amdal, partner, Marie Braadland, partner, og Vilde Kvist Rydvang, advokatfullmektig – alle Arntzen Grette

Europakommisjonen er i gang med arbeidet om forslag til nytt regelverk for offentlige anskaffelser i EU/EØS. Nærings- og fiskeridepartementet har nå kommet med Norges høringssvar til EU-kommisjonen. Gjennomgående understrekes behovet for rettslig klarhet, kodifisering av rettspraksis og tilstrekkelig nasjonalt handlingsrom – samtidig som konkurranseprinsippene og det indre markedet ivaretas. Arntzen Grette oppsummerer Norge sine forslag og oppfordringer til endringer av direktivene.

Forenkling av prosedyrer og mer fleksibilitet

Norge støtter en effektivisering av anskaffelsesprosesser ved å forenkle prosedyrene og gjøre disse raskere og mer fleksible, samtidig som administrative byrder reduseres, både for oppdragsgivere og leverandører. Det foreslås helt konkret å reduseres antall prosedyrer i regelverket til to prosedyrer: én åpen og én begrenset prosedyre, hvor muligheten for forhandlinger er mulig i begge prosedyrer.

For å oppnå forenkling vises det videre til at det må sikres større rom for prosessuell skjønnsutøvelse for oppdragsgivere. Det trekkes frem mer fleksibilitet i reglene om forhandlinger, avklaringer og ettersendinger knyttet til inngitte tilbud, kontraktsendringer og standardiserte regler om tidsfrister.

Norge ber også om klarhet i om oppdragsgiver har plikt til å avklare forhold i tilbudene, og i hvilke situasjoner dette er påkrevd.

Direktivformen bør beholdes

EU-kommisjonen har vurdert hvorvidt det reviderte regelverket skal gis som en forordning, og ikke som direktiv slik nåværende regelverk er. I den sammenheng peker Norge tydelig på et ønske om å beholde regelverket som direktiv. Dette for å sikre lettere tilgjengelighet for relevante aktører, og fordi direktiver gir statene større handlingsrom for hensiktsmessig gjennomføring på nasjonalt nivå. En forordning, må på sin side gjennomføres fullt ut etter ordlyden.

Reglene om offentlig-offentlig samarbeid

Norge mener unntaket om horisontalt offentlig-offentlig samarbeid er for komplekst og snevert. Det uttrykkes derfor et ønske om at unntaket bør utvides for å reflektere offentlig sektors rett til selvorganisering. Behovet for en kodifisering og klargjøring av kriteriene som følge av EU-rettspraksis trekkes også frem.

Avvisning av leverandører og tilbud

Norge påpeker at avvisningsreglene er blant de mest praktisk viktige – hele 42 prosent av klagene til KOFA i perioden 2017–2023 gjaldt avvisning. Det etterspørres klargjøring av identifikasjonsreglene mellom leverandør og personer med tilknytning til selskapet, samt mellom selskaper i samme konsern. En slik regel bør følge direkte av ordlyden i nytt direktiv. Norge ber også om at det vurderes om listen over skjønnsmessige avvisningsgrunner er uttømmende, eller om statene selv kan fastsette egne avvisningsgrunner i tråd med EØS-prinsippene. I tillegg bes det om en egen bestemmelse for avvisning av tilbud, for å styrke rettslig sikkerhet for leverandører og oppdragsgivere.

Kodifisering av avlysningsregler

Norge ber om at oppdragsgivers rett og plikt til å avlyse en konkurranse kodifiseres i den nye rettsakten. Dette vil skape rettslig klarhet og bidra til at EØS-statene praktiserer avlysningsadgangen likt.

Sikkerhetshensyn og kriseberedskap

I lys av den geopolitiske situasjonen understreker Norge at oppdragsgivere må ha vid skjønnsmargin til å ivareta sikkerhetshensyn. Det etterspørres en generell avvisningsadgang knyttet til sikkerhetshensyn, for eksempel der leverandørers eierstruktur innebærer høy grad av eierskap fra land som utgjør sikkerhetsrisiko.

Når det gjelder kriseberedskap, opplyses det om at oppdragsgivere opplever usikkerhet om når hasteanskaffelser kan benyttes. Norge ber om klargjøring og forenkling av regelverket for kriser og pandemier, slik at oppdragsgivere lettere kan sikre nødvendige leveranser i krisesituasjoner.

Grønne og sosiale anskaffelser

Norge viser til sin lange erfaring med å balansere beste verdi for pengene med sosiale og miljømessige hensyn, og effektene av den nye klima- og miljøbestemmelsen fra 2024. Norge oppfordrer EU-kommisjonen til å beholde fleksibiliteten for statene og oppdragsgivere til å stille klima- og miljøkrav i anskaffelser.

Samtidig advares det mot for mange og motstridende mål. Offentlige anskaffelser er kun ett av flere virkemidler for å fremme bærekraft – lovgivning, skatt, subsidier og kvotesystemer er andre alternativer. Nye krav må være målbare og ikke låse inn løsninger som hindrer innovasjon.

Sosial bærekraft og underleverandører

Norge har innført flere nasjonale reguleringer på sosial bærekraft, blant annet begrensning på antall ledd i vertikale underleverandørkjeder til to ledd under hovedleverandør. Norge mener EU-nivå lovgivning kan ha nytte av tilsvarende restriksjoner for å fremme transparens og bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Tilknytning til kontraktsgjenstanden

Norge foreslår å opprettholde kravet om at tildelingskriterier må ha tilknytning til kontraktsgjenstanden. Erfaringen fra Norge tilsier at dette kriteriet har en praktisk funksjon og øker effektiviteten i offentlige innkjøp. Samtidig bør fleksibiliteten for ambisiøse oppdragsgivere ivaretas – særlig knyttet til arbeidsforhold på produksjonssteder og menneskerettigheter ved anskaffelser fra tredjeland.

Innovasjon

Offentlige anskaffelser er underutnyttet som verktøy for innovasjon. Norge understreker at regelverket må ivareta muligheten til å anskaffe basert på foreløpige behov og funksjonsorienterte beskrivelser som kan justeres gjennom forhandlinger. Det foreslås å åpne for at oppdragsgivere kan kjøpe begrensede volumer av utviklede løsninger for test- og verifikasjonsformål.

Digitalisering

Norge fremhever viktigheten av digitalisering for forenkling og bedre styring av offentlige anskaffelser. Sentrale prinsipper som trekkes frem:

• Kun-én-gang-prinsippet: Gjenbruk av allerede tilgjengelig informasjon bør i større grad innarbeides i regelverket.
• Teknologinøytralitet: Regelverket bør legge til rette for nye teknologiske løsninger som kunstig intelligens, uten å pålegge bruk av spesifikke teknologier.
• Åpne data: Anskaffelsesdata bør i større grad gjøres tilgjengelig og maskinlesbart.
• eForms: Fungerer teknisk godt i Norge, men kan representere en administrativ byrde dersom det implementeres feil. Antall skjemaer bør reduseres.
• ESPD: Norge mener det europeiske egenerklæringsskjemaet (ESPD) kan og bør avvikles i sin nåværende form, da det ikke bidrar til forenkling for hverken oppdragsgivere eller leverandører.

Når det gjelder EU-kommisjonens forslag om en integrert europeisk anskaffelsesportal, er Norge positiv til bedre tilgang til informasjon, men mener fokuset bør være på standardisert meldingsutveksling fremfor én felles plattform.

Endelig utkast fra kommisjonen, er varslet å skulle foreligge andre kvartal 2026.