(En Anbud365-kommentar) Innovative anskaffelser er i siget i riktig retning. Det er en positiv melding. Bruk av stadig ny kunnskap til å levere stadig bedre produkter gjør næringslivets konkurranseevne bedre. Nasjonalt program for leverandørutvikling har vært en vesentlig bidragsyter til at også offentlige virksomheter tør utfordre markedet til å bruke sin kunnskap. Programmet har «tatt livet av» av hindre eller oppfatninger som sto i veien. Nå kommer risikoordningen. Da gjenstår bare virksomhetslederes forhåpentligvis ubegrunnede frykt for egen karriere.
For noen dager siden la Menon Economics fram sin rapport med en midtveisevaluering av Nasjonalt program for leverandørutvikling, som også var oppdragsgiver til evalueringen. Programmet, fremgår det av formålet, skal være en pådriver for at statlige og kommunale virksomheter skal skape innovasjon gjennom sine anskaffelser.
NHO, KS og Difi er programansvarlige og NHO har prosjektlederansvaret gjennom et sekretariat. Programmet satte i gang i 2010. Det året ble det, ifølge Menons rapport, registrert bare 6 innovative anskaffelser, i fjor var tallet kommet opp i nær 180. Andelen innovative anskaffelser har også økt sammenlignet med ordinære anskaffelser, men utgjør fortsatt bare 1,4% av alle. 67% av de innovative anskaffelsene i perioden har på en eller annen måte har fått bistand fra programmet.
Innovasjon hele tiden
Innovasjon foregår løpende i en eller annen form i et hvert kommersielt selskap der det er virksom konkurranse. Den bedriften som ikke driver innovasjon – å utnytte stadig ny kunnskap til bedre og mer markedstilpassede produkter, kan lett bli det president Donald Trump kaller «a loser». Sånn sett er det egentlig ikke så mye behov for egne program som skal være fødselshjelper for mer innovasjon. Hadde det ikke vært for offentlig sektor selv.
For det første har fremoverlente leverandører lenge håpet på at offentlige virksomheter virkelig tok i bruk hva bedriftene virkelig hadde av kunnskap. Allerede på 1990-tallet utfordret daværende NHO-sjef Karl Glad det offentlige til å utfordre næringslivet ved å bestille noe som ikke allerede lå på lageret. Så kom det et par forløpere til leverandørutviklingsprogrammet, uten at sporene fra disse i særlig grad er synlige.
«Kom ut av skapet»
Et par-tre forhold har gjort at det har tatt tid før det offentlige «kom ut av skapet». Et av disse kom nok av at enkelte blant de skriftlærde fremstilte det som svært ille å ha kontakt med leverandørmarkedet. Nyanseringen var ikke god nok, slik at mange holdt seg for gode til å snakke med potensielle leverandører både før, under og etter gjennomført anskaffelse. Bortsett fra valgte leverandør, da. Rett nok skulle man kartlegge markedet, ifølge god latin, men …
Et annet forhold var kravene i konkurransegrunnlaget til produktet. Detaljspesifiseringen syntes tryggest og best. Ja, faktisk var det slik at mange potensielle leverandører også har vært skeptisk. Å følge en ren oppskrift er det beste for noen. Da vet man eksakt hva oppdragsgiver ønsker. Dette med funksjonskrav er skumlere. For oppdragsgivere blir evalueringen mer ressurskrevende og komplisert, for leverandørene en utfordring – dels til å bruke sin kompetanse rett, dels til å overbevise oppdragsgiveren at deres løsning er den beste.
«Tatt livet av»
Det et er disse to forholdene som leverandørutviklingsprogrammets utviklede metode har «tatt livet av». Her inngår dialog før anskaffelsen settes i gang ved kunngjøring. Dialog for å skaffe seg rede på hva markedet kan og vil være i stand til gjennom dialogmøter, konkurransegrunnlag på høring osv. Etterfulgt av bruk av funksjonskrav og ikke lenger detaljrikdom i kravspesifikasjonene.
Leverandørutviklingsprogrammet har selvsagt ikke alene æren for at innovative anskaffelser blomstrer opp. Det er «in» om dagen å kreve og snakke om innovasjon. Det er viktig også. For norske bedrifters konkurranseevne og dermed for samfunnet som helhet når det gjelder arbeidsplasser og skatter. Når det er sagt, skal vi ta hatten av for de medarbeidere i leverandørutviklingsprogrammet som har stått på for å overbevise, lære, stimulere og lose offentlige virksomheter i en prosess som har endt med en innovativ anskaffelse. Som naboer kanskje er blitt stimulert av.
Risikoordning og lederkarriere
Hvor vi hadde vært uten programmets innsats høre hjemme i spådommens rike. Ganske sikkert ikke mange innovative anskaffelser, er det rimelig å tro. For noen måtte «ta livet av» de ovenfor nevnte forholdene som har ridd det offentlige innkjøps-Norge. Nå trer også næringsminister Monica Mæland til. I 2018 kommer en risikoordning administrert av Innovasjon Norge som både oppdragsgivere og leverandører kan dra nytte av når de gir seg i kast med innovasjon. Da gjenstår bare et hinder for at innovasjon og innovative anskaffelser virkelig skal bli en slager: Den enkelte virksomhetsleder engstelse for egen karriere – tenk om jeg på cv’en får at jeg satset, men tapte … Det lukter kulturrevolusjon.
Bli den første til å kommentere på "Innovative anskaffelser i støtet, kunnskapen i markedet utfordres"