Åpenhet er aldri farlig med mindre man har noe å skjule

(En Anbud365-kommentar) Det er beklageligvis ikke alle som er opptatt av åpenhet eller dokumentasjon i anskaffelsesprosessen. Det er ikke alle som ønsker å høre andres meninger og å delta i en kritisk debatt. De ønsker å styre faktainnhentingen, ofte for å skjerme seg selv eller andre, for offentlighetens kritiske søkelys, eller for å peke ut noen man kan skylde på. Men husk: Åpenhet er aldri farlig med mindre man har noe å skjule.

Ikke så rent sjeldent oppstår det utfordringer i utøvelsen av den offentlige administrasjonen. Dersom det gjøres feil, er det ofte liten vilje til å snakke om hva som har skjedd og dermed hindres muligheten for å lære av oppståtte feil. Vi opplever også at virksomhetsledelsen kan sette munnkurv på sine ansatte, slik at de selv skal styre hva som kommer offentligheten for øre og dermed årsaken til problemene. Det forekommer i store som mindre virksomheter. I sin ytterste konsekvens er dette virkemidler som i stor grad benyttes av totalitære regimer, men som alt for ofte forekommer i den norske offentlige virksomhetsstyringen.

Innenfor offentlige anskaffelser er det ikke bare krav til åpenhet, offentlighet og mer offentlighet. Det er også krav til gjennomsiktighet, etterprøvbarhet og ikke minst integritet. Offentlige innkjøpere skal kunne måles på en effektiv og samfunnsnyttig bruk av offentlige midler. Da blir åpenhet, gjennomsiktighet svært viktig i arbeidet med etterprøvbarhet. Når det oppstår feil og mangler knyttet til en anskaffelse, er det viktig med gode og åpne evalueringsprosesser for å få frem faktum i saken, definere hva som gikk feil, for deretter å lære av feilene. For å få til gode evalueringsprosesser er det særdeles viktig med åpenhet ved at samtlige impliserte får anledning til å gjøre rede for saksgangen og dermed bidra til et best mulig saksgrunnlag. All form for dokumentert åpenhet, bidrar til å redusere uønskede hendelser.

Styre faktainnhentingen

Det er beklageligvis ikke alle som er opptatt av åpenhet eller dokumentasjon i anskaffelsesprosessen. Det er ikke alle som ønsker å høre andres meninger og å delta i en kritisk debatt. De ønsker å styre faktainnhentingen, ofte for å skjerme seg selv eller andre, for offentlighetens kritiske søkelys, eller for å peke ut noen man kan skylde på. Da tyr man til sensur.

Det var derfor meget interessant å lese rektor Ole Petter Ottersen’s blogg, rektor ved Universitetet i Oslo som skrev følgende, riktignok om ytringsfrihetene, men som også har stor relevans og overføringsverdi til åpenheten vedrørende offentlige anskaffelser:

«Meninger skal møtes med motargumenter og kritisk debatt, ikke med sensur. Alle meninger – også de mest kontroversielle – bør diskuteres i det åpne rom. Meninger som tvinges inn i de lukkede kott der kun meningsfeller regjerer, kan vokse seg farlige, nettopp fordi det ikke lenger blir noen “collision of mind with mind” og ingen mulighet for “exposure of error”(29.04.2017).

Uavhengig rapport?

Et velkjent fenomen fra mange virksomhetsledere er å bestille en uavhengig rapport når noe har gått galt. Det er veldig bra dersom rapporten virkelig blir en uavhengig rapport, basert på at samtlige impliserte i saken blir involvert. I alt for mange tilfeller blir dette ikke gjenstand for åpenhet. Prosessen blir ofte styrt fra virksomhetsledelsen, ved at de former oppdragsbeskrivelsen og dermed legger grunnlaget for hva rapporten skal konkludere med. Det kan med andre ord bli et bestillingsverk. Ofte toppes dette med at oppdraget settes bort til et eksternt konsulentselskap som skal garantere for metode og troverdighet. Det mange glemmer i denne sammenhengen er, at allerede i relasjonen oppdragsgiver og leverandør ligger det mekanismer som kan hindre den uavhengigheten man i utgangspunktet legger opp til. Den som er oppdragsgiver og skal betale for rapporten, kan komme i fare for å i for stor grad legge premissene for rapportens funn og dermed konklusjoner. Det er heller ikke uten videre slik at konsulentselskapene leverer en så uavhengig rapport de burde, ofte med årsak i mangelfull kompetanse om fagområdet, eller en for snever faktainnhenting, ofte grunnet tidspress fra oppdragsgiver.

Vi opplever også at politikere som velgernes ombudsmenn, legger lokk over i utgangspunktet åpne prosesser ved å hindre offentliggjøring. Kan noe av det samme fenomenet ligge bak i slike tilfeller? Fenomenet som gjør at enkeltpersoner ønsker å styre informasjonen, riktignok i første omgang ikke gjennom sensur, men ved å unnta dokumenter for offentlighet.

Diskuteres i åpne rom

Anbud365 vil minne alle lesere om rektor Ole Petter Ottersens kloke ord: «Alle meninger – også de mest kontroversielle – bør diskuteres i det åpne rom» Etter vår mening gjelder dette også meninger om hvorfor i utgangspunktet gode anskaffelser strandet, og ikke ble så gode. Feil oppstår over alt til alle tider. Utfordringen er å lære av både egne og andres feil. Erfaringsbasert læring legger grunnen for ny kunnskap, samt for kontinuerlige forbedringer og utviklingen av gode og funksjonelle offentlige tjenester. Vi oppfordrer også våre lesere om å merke seg UiO’s rektor sin avsluttende ord i sin blogg: «Som rektor får jeg ganske ofte illsinte oppringninger eller skjermbrev fra personer som vil at jeg skal beklage, kommentere eller imøtegå ytringer fra våre ansatte. Mange av de ansatte dette gjelder, er de som oftest er å se på avisenes debattsider. Mitt svar er alltid det samme: Et klart og tydelig nei, men med en oppfordring om å møte ytringene på slagmarken for den åpne debatt.» Dette representerer holdninger som langt flere virksomhetsledere både i offentlig og privat sektor burde ta inn over seg og gjøre til sine egne. Åpenhet er aldri farlig med mindre man har noe å skjule.

I disse dager er det for øvrig dukket opp en sak i Helse Sør-Øst som i sin håndtering krever åpenhet. Vi ser frem til at de politiske foresatte følger opp i pakt med dette ubetingede kravet.