Kofa-gebyr, forsikring og bismak

(En Anbud365-kommentar) Å finansiere et Kofa-gebyr for utført ulovlig direkteanskaffelse med forsikringspenger har en moralsk/etisk bismak. Meningen er jo at dette alvorlige regelbruddet skulle smerte, ikke bare bety en konteringsøvelse. Den sanksjonerte offentlige enheten skulle jo skjerpe seg på anskaffelser, og da må gebyret gjøre vondt i pengebingen. Og dersom det dreier seg om mangel på kompetanse hindrer forsikringsoperasjonen faktisk at man gjør noe med det – hopper bukk over dette skrikende behovet. En ledelsesvikt, m.a.o. Men, så er det noen tilfeller der forsikringsfinansiering av et gebyr kan og må tåles. Det er der gebyret knapt har noen rasjonell forebyggende og oppbyggelig effekt.

En etter norsk målestokk stor Vestlands-kommune, Øygarden med sine 39 000 innbyggere, har vakt en smule oppsikt de siste dagene. Bakgrunnen er at 7,8 av 8,2 mill Kofa-gebyr ble dekket av en forsikring kommunen hadde. Gebyret var betalt av kommunens egne penger, men kommunen ville ha så mye som mulig av beløpet dekket av en forsikring, som de altså fikk.

Den sammenslåtte kommunen var i en spesiell situasjon da en av kommunens forgjengere, for øvrig ved samme navn, hadde foretatt grep knyttet til sine anskaffelser som det langtfra trengtes juss-utdannede til å se var på kant med lover og regler. Klage kom til Kofa, som var klar og ila overtredelsesgebyr. Denne «gamle moroa» fulgte med på flyttelasset inn i den nye, sammenslåtte kommune.

Ingen begeistring

Det vakte ingen begeistring for de som sulle ta fall med blanke ark, og fra den mest alvorlige siden av politiker-ansvaret, fra kommunen kontrollutvalg, ble det tatt til orde for rettslige skritt mot ordfører og kommunedirektør i ex-kommunen med svin på skogen. Så langt kom man ikke, man søkte altså andre veier for å få redusert det negative arvegodset. Kommune-politikerne gav klare fullmakter – noe mindre enn 70% av gebyrbeløpet ville man ikke høre om.

Deres forsikringsselskap forsøkte seg først med å mene at et slikt krav ikke kunne godtas, men så tok kommunen ut stevning og da kom selskapet med forslag til en 50-50-løsningen. Kommunen arbeidet imidlertid ufortrødent videre og først da rettsaken ble berammet, kastet forsikringsselskapet inn håndkleet. Forlik kom og 95% av Kofa-gebyret kunne mottas og plasseres i et fond av kommunen. Man hadde fått penger til bruk i andre tilfeller der forlik kunne komme.

Forsikringsselskapet

Kommunen hadde en offentlig anbudsforsikring hos det aktuelle selskapet. Der er det åpenbart ikke tydelig formulert at forsikringen skal dekke gebyr som Kofa eller domstol ilegger. Hadde det vært tilfelle, kunne jo selskapet cashet ut straks kravet forelå. Kanskje var det en utfordring, en gråsone, et grensesnitt, at gebyret var ilagt en annen juridisk person enn den som krevet dekket gebyret. Imidlertid inngår det trolig i sammenslåingsdokumentene at den nye kommunen overtar forpliktelser de sammensluttede måtte ha pådratt seg.

Saken slik den fremstilles i kommunale dokumenter, tyder på at forsikringsselskapet mente det var bedre å betale så mye kommunen var fornøyd med fremfor å gå rettens vei. Slike avgjørelser har med bevaring av kundeforhold å gjøre, mulige kostnader knyttet til rettssak med mulig anke og egentlig ikke et maktpåliggende behov for å få avklart hva aktuelle formuleringer i forsikringsavtalen inneholdt. Noe mer å hente for forsikringsselskapet ut over å bli tilkjent sakskostnader er det vanskelig å se. Å vinne saken gjennom hele rettssystemet gir i seg selv ikke grunn for erstatningssøksmål i etterkant. Da er det bedre å bruke tid og krefter på å beholde kunden Øygarden, jobbe for flere kunder og tjene penger.

Ikke generaliserende eksempel

Normalt er ikke ting man får dekket over forsikringen utgangspunkt for presseoppslag. Man kan kanskje ta for seg formuleringer som noen mener ikke er gode, ikke tåler dagens lys. I Øygardens tilfelle er det ikke foregått noe juridisk galt, slik saken hittil er fremstilt, men den har en tydelig moralsk/etisk side. Skal man kunne dekke ilagt sanksjon for brudd på en lov, i dette tilfelle anskaffelsesloven, gjennom å forsikre seg? Er det da straff, får sanksjonen da den av samfunnet forutsatte virkning? Eller går man da videre uten å ha latt seg merke av noe?

I Øygardens tilfelle er, som nevnt, saken ikke egnet til generalisering utover de tilfeller der det er snakk om sammenslåtte kommuner eller enheter. Om det er en formildende omstendighet at det ikke er nye Øygardens forseelse, vet vi ikke, de bare gjør det de åpenbart er forpliktet til, å betale en av forgjengerens «gamle moro». Så vi skal la Øygarden-eksemplet i fortsettelsen hvile, det er bare i denne sammenhengen en påminnelse av noe som forekommer.

Naturlig å forsikre seg

Temaet har vært på banen før, og det vil sikkert ikke være siste gangen. Og å forsikre seg mot slikt, er tydeligvis i orden, selv om formuleringene i forsikringspapirene neppe er noe slikt som «dekker utgifter til betaling av gebyr etc. fra Kofa og/eller domstoler». Det heter nok noe annet.

Og vi kan forstå at økonomien i mange kommuner er slik at et klekkelig Kofa-gebyr kan ramme hardt, uønsket hardt. De kommunene som svømmer over av penger er ytterst få. Da er det naturlig at man søker å forsikre seg, slik også privatpersoner gjør mot kostnadskrevende og uforutsette overraskelser. Men om noen har forsikringer som dekker trafikkbøter i en eller annen formuleringsmessig innpakning, vet vi lite om.

Noe skurrer

Anbud365 mener at å dekke inn overtredelsesgebyr fra Kofa over forsikringsseddelen skurrer. Det er på en måte å lure seg rundt et av samfunnets verktøy for å få folk og fe til å holde seg på rett siden av streken. Meningen er at det skal smerte, ikke minst for at ulovlige direkteanskaffelser rammer bedrifter og konkurransen, som igjen kan bidra til best mulige kjøp for det offentlige – og dermed skattebetalerne. Den som straffes skal føle at det gjør vondt, at dette gjør vi ikke igjen. Vi husker hva slikt kostet … Om forsikringen dekker det, kommer ingen smerte, og smertefrie situasjoner er det hos mange så mange av at vi neppe husker noen spesifikt.

Når alt dette er sagt og skrevet, er det alltid en grunn til at Jeppe drikker, som det heter i fortellingen. Det kan i være tilfelle av mangel på kompetanse, det kan være slurv eller hastverk – eller det kan være at man var i stor tvil om hva som var rett og søkte ikke kompetanse som kunne hjelpe. Alvorligst er det at man velger ulovlig direkteanskaffelse fordi den som skal få kontrakten er en Rotary-kollega. Eller liknende.

Dekker over noe underliggende

Når Kofa ilegger gebyr, skjeles det ikke til hvordan regelbruddet er oppstått, bare at det er kommet og hvor grovt det er. Noen ganger ilegges ikke gebyr fordi det er anført aktverdige grunner for at det ble slik. Blant disse er aldri noen av de nevnte i avsnittet ovenfor.

Å dekke gebyrer via forsikring, mer eller mindre, dekker over noe underliggende som det burde tas tak i. Slurv, hastverk og kameraderi-atferd er menneskelige (eller organisasjonsmessige) svakheter som et gebyr kan bidra til demme opp for for ettertiden. En annen situasjon er det når mangel på kompetanse er årsaken. Å dekke gebyret via forsikringen i en slik sammenheng er å lukke øynene for et åpenbart behov for å bli bedre, et behov man lett kan gjøre noe med. Det er en ledelsessvikt, en ledelse som ikke er sitt ansvar bevisst. Når begrunnelsen for et gebyr er kompetansesvikt, burde gebyret egentlig bli fulgt av et pålegg til den offentlige virksomheten om å ta grep. Hvis ikke, burde det ideelt sett hete, kommer vi tilbake om et år og øker gebyret om intet er skjedd.

Gebyr uten aktør

Øygarden-saken er spesiell. Her gjorde man opp for noe den nye kommunen selv ikke hadde noe med og kunne lastes for. Da ville ikke sanksjonen ha noen å rette seg mot. Og da er det kanskje like greit at de dekket utgiftene via en forsikring? Ingen regel uten unntak. Formildende omstendigheter?