– For å gjenta det vi og mange andre har sagt i mer enn 10 år: Offentlige anskaffelser er en fantastisk sterkt driver. Organisert og gjennomført på riktig måte kan anskaffelsesregimet gjøre underverker – i og utenfor Norge – når det gjelder menneskerettigheter. Men politikere og ledere må ville det. De må tørre å ha ambisjoner – og handle – utover egen virksomhet, ifølge Magne Paulsrud, seniorrådgiver i Etisk handel Norge. Sett i et slikt lys fremstår meldingens to tiltakspunkter for menneskerettigheter som noe puslete. Men den bærer bud om mer samarbeid, samordning og koordinering på området. Det er veldig bra.
Anbud365 har oppfordret medlemmene i sitt kommentatorkorps til å kommentere innholdet i den stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser som nettopp er lagt frem. I korpset er det innkjøpere, leverandører, advokater og andre som arbeider med offentlige anskaffelser i praksis. Med andre ord dem som skal leve med resultatet av Stortingets behandling av meldingen – leve med hva som myndighetene setter som retning for offentlige anskaffelser i årene fremover. Vi har spurt hva som er gledelig i meldingen, hva som ikke er så gledelig og hva som burde vært med, men som ikke er det. Denne gang
Magne Paulsrud, seniorrådgiver Etisk handel Norge
Onsdag 10. april i år fikk vi se opplagt og fornøyd statsråd – Torbjørn Røe Isaksen hadde invitert til «slipp» av hovedtrekkene i den nye stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser.
Jeg var spent, for departementet hadde brukt lang tid på meldingen, og i mellomtiden hadde regjeringen fått en rapport på bordet: «Virkninger av samfunnshensyn i offentlige anskaffelser», der Etisk handel Norge var en av flere intervjuede eksperter. Hva ville Røe Isaksen si om menneskerettigheter? I meldingen heter det at regjeringen vil:
- Bidra til bevisstgjøring om sosialt ansvar i relevante nettverk for innkjøpere
- Integrere ivaretakelsen av sosialt ansvar i veiledning om anskaffelser hvor det er høy risiko for brudd på grunnleggende menneskerettigheter
Sett med våre øyne er dette, for å være ærlig, puslete. Ikke minst fordi ulike regjeringer har snakket om menneskerettigheter og anskaffelser i mer enn 10 år. Eller for å låne ordene til personen som satt ved siden av meg: «Men dette er jo ikke noe nytt. Dere og Difi gjør det og har gjort det i flere år». Så sant som det er sagt. Ikke noe nytt, og altså ganske puslete.
Når det er sagt, statsråden og meldingen bærer bud om mer samarbeid, samordning og koordinering. Det er veldig bra. Og nødvendig. Det vil spare offentlig sektor for store beløp. Jeg snakker ikke om samkjøpsavtaler. Jeg snakker om å dele på jobben i risikoanskaffelser, og hvilke effekter det vil ha i kroner og øre, når det gjelde forenkling, kvalitet og kompetanse, og for arbeidere i leverandørkjeden.
Samordning og koordinering har størst effekt
Litt vågal påstand, men vi mener det. Legger vi til grunn at alle offentlige virksomheter skal følge §5 – og det må de – vil det kreve mye av den enkelte oppdragsgiver, særlig de små. Men at alle skal gjør mer eller mindre samme jobb virker også merkelig, og vil være en god kandidat til ti på topp-listen i ineffektiv ressursbruk.
I flere år har Etisk handel Norge etterlyst mer samordning og samarbeid mellom virksomheter og på tvers av forvaltningsnivåer når det gjelder menneskerettigheter i offentlige anskaffelser. Lite har skjedd. I fjor tok vi skjeen i egen hånd. I januar 2018 fant vi frem gamle skisser om samarbeid, fikk på plass en ekspertgruppe og utformet et pilotprosjekt for samordning og koordinering rett og slett fordi vi og flere medlemmer mente – og mener – det er lurt. På alle måter. Stikkord er effektiv ressursbruk, forenkling, økt kvalitet, kontroll og deling. Pilotprosjektet igangsettes skritt – for – skritt – i disse dager.
Èn effekt av samordning
Jeg vil gjerne vise èn effekt av samordning: La oss anta at det gjøres 350 høyrisiko-rammeavtaler i Norge i løpet av et år. Vi legger videre til grunn at §5 skal forstås som at oppdragsgiver har en plikt til å gjøre risikoanalyser og å følge opp leverdører i kontraktsfasen. Hvor intens oppfølgingen er avhenger av risiko, modenhet i bransjen og andre forhold. Vi antar at 350 anskaffelser i snitt krever til sammen en ukes arbeid (risikoanalyse og systematisk kontraktsoppfølging i årene avtalen gjelder) per risikoanskaffelse. Det utgjør drøye 13.000 arbeidstimer. Se nå for deg at vi har fordelt x-antall risikokategorier på ulike kategoriteam. Ett team på 3 – 4 virksomheter håndterer kategorien mat og drikke på vegne av (litt forenklet) Norge. Den samme gjengen har «ansvaret» for (blant annet) kontraktsoppfølging i sektoren / kategorien. Disse 3-4 har selvsagt ikke kapasitet til å følge opp alle avtaler i landet på mat på drikke, men ved strategiske valg av leverandører vil gjengen ha stor påvirkning. I to år er leverandørene X, Y og Z under lupen og gjenstand for systematisk oppfølging, neste periode kan det være andre leverandører. Parallelt jobber vi med kompetanseheving hos alle leverandører i sektoren. Den oppmerksomme leser har skjønt at besparelsen i antall timer vil være enorm. Og det bare for en risikokategori.
Dette er èn effekt. Jeg kunne listet flere, og like åpenbare gevinster. Og glem ikke hvilken lettelse samordning og samarbeid vil være for alle de mindre innkjøpsenhetene i landet. Vi kan ta den videre å tenke lignende organisering og samordning på flere områder knyttet til samfunnsansvar og bærekraft.
Er det så enkelt? På mange måter, ja!
Strengt tatt – i alle fall sett utenfra – er det ganske utrolig at dette ikke er gjort tidligere. Men kanskje ser vi ikke skogen for bare trær. Det enkleste er ofte det beste, het det i en tidligere REMA-reklame. Det enkle har ligget rett foran oss. Det skal selvsagt ikke underslås at flere forhold må undersøkes nærmere, for eksempel deling av informasjon. Dette og annet er på vår agenda. Det skal heller ikke underslås at det vil ta tid før effekten synes, ikke minst vil det avhenge av oppslutning, og tilførte midler slik at prosjektet kan oppskaleres og – på sikt – være til glede og nytte for alle offentlige oppdragsgivere.
Vi er glade for at pilotprosjektet er omtalt i stortingsmeldingen. Det er en anerkjennelse og viser at regjering ønsker mer av det gode – samordning og samarbeid. Etisk handel Norge og våre medlemmer skal bidra til det, men det hadde vært bedre, og resultater vil komme raskere, hvis regjeringen aktivt støtter spydspissmiljøer, for noen må gå foran.
For å gjenta det vi og mange andre har sagt i mer enn 10 år: Offentlige anskaffelser er en fantastisk sterkt driver. Organisert og gjennomført på riktig måte kan anskaffelsesregimet gjøre underverker – i og utenfor Norge – når det gjelder menneskerettigheter? Men politikere og ledere må ville det. De må tørre å ha ambisjoner – og handle – utover egen virksomhet. Jeg kjenner flere personer som har slike ambisjoner, men vi er for få. Kanskje vil mer samarbeid være utløsende, og plutselig er vi der!
Tidligere artikler i denne serien finner du her:
Gode intensjoner, men er det nok?
Ingen fasit, men en marsjordre
Advarer mot maler og veiledning uten oppfølging
Bli den første til å kommentere på "Anbud365-kommentatorene (IV) om stortingsmeldingen: Noe puslete, men lovende"