Innkjøpskaos i institusjons-barnevernet, ikke god nok kontroll på kapasiteten

Staten har ikke tilstrekkelig kontroll på hva slags kapasitet det egentlig er i institusjonsbarnevernet. Forklaringen er et innkjøpskaos, en fragmentert styring av innkjøp av slike plasser for private leverandører. I stedet for å bruke den markedsmakten som Staten har på dette området, driver aktørene tidvis en intern konkurranse om enkeltplasser. Slikt skjer særlig når det er kapasitetsmangel og det er høy risiko for brudd på plikten til bistand. Og kostbart er det, slår et ekspertutvalg fast.

Et ekspertutvalg ble oppnevnt av regjeringen i desember i fjor for å vurdere organisering og styring av det statlige barnevernet. Nylig leverte utvalget sin rapport, «Omsorg og ansvar – Styring og organisering til barnas beste».

Bruker ikke markedsmakten

I rapporten slår utvalget fast at Staten i praksis er enekjøper av institusjonsplasser i det nasjonale markedet. Det gir staten en betydelig markedsmakt overfor private leverandører, og mulighet til å styre prisnivå, kvalitet og kapasitet på en måte som fremmer samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk. Men:

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) bruker ikke markedsmakten som offentlig innkjøper på en samlet måte, og innkjøpsfunksjonene er spredt mellom en rekke aktører som konkurrerer med hverandre, slår utvalget fast.

Konkurrerer med hverandre

Innkjøpsfunksjonen i Bufetat er desentralisert til fem ulike regionale innkjøpsmiljøer. Innkjøpsmiljøene får råd og veiledning fra Enhet for inntaksstøtte (EIS) til å anskaffe plasser fra private leverandører, men regionene opererer med stor grad av autonomi.

Utvalget har fått beskrevet at de regionale enhetene tidvis konkurrerer med hverandre om enkeltplasser hos private leverandører. Konkurransen skjer særlig i situasjoner med kapasitetsmangel, og der det er høy risiko for brudd på bistandsplikten. I slike tilfeller forekommer det at regioner innen samme statlige etat overbyr hverandre for å sikre plass til barn med behov for umiddelbar hjelp. Resultatet er at den regionen som har hatt størst betalingsvilje unngår brudd på bistandsplikten, mens andre regioner i realiteten overtar deres bistandspliktbrudd, konstaterer ekspertutvalget, og:

Oslo-bydelene konkurrerer

– På nasjonalt nivå blir ikke bistanden styrket, men det skjer en geografisk forskyvning av problemet. Samtidig fører praksisen til unødvendig høye kostnader for samfunnet som helhet.

Utvalget har fått beskrevet lignende praksis i Oslo kommune, der bydelene i noen tilfeller konkurrerer med hverandre eller med regionene i Bufetat om å skaffe en institusjonsplass til et barn som trenger det.

Svekker kvalitet og kapasitet

Utvalget fremhever at i stedet for å opptre som én samlet og profesjonell innkjøper, opptrer etaten fragmentert og til dels i intern konkurranse. Situasjonen er særlig problematisk gitt det sterke presset på regionene for å ivareta sitt samfunnsoppdrag og unngå brudd på bistandsplikten, heter det. Presset på regionene vil til dels gi insentiver for å ta beslutninger som svekker statens forhandlingsposisjon og undergraver muligheten for strategiske og planmessige anskaffelser.

Utvalget vurderer, ifølge rapporten, at organiseringen av innkjøp av private institusjonsplasser bidrar til å drive opp kostnadene og svekke den overordnede styringen av kvalitet og kapasitet i tilbudet.

Har ikke tilstrekkelig kontroll

Den fragmenterte styringen av innkjøp av institusjonsplasser fra private leverandører gjør det utfordrende å ivareta behovet for forutsigbarhet og tilstrekkelig beredskap av institusjonsplasser, fastslår utvalget. Manglende felles oversikt og uklar kommunikasjon om nødvendig, ledig og fremtidig kapasitet gjør det også vanskelig å sikre riktig ressursbruk og planlegge for en nødvendig beredskap. Utvalget vurderer at departementet og direktoratet ikke har tilstrekkelig kontroll på kapasiteten i institusjonsbarnevernet.